levde det opp til forventnigene?

[Røver Nov 09 + ??]

jeg føler at hele sykehusoppholdet mitt var en surrealistisk opplevelse som jeg ikke helt vet om jeg husker alt fra.

 

en vennine spurte meg om jeg gråt når jeg holdt sønnen min første gang, for å være ærlig så var jeg ikke så veldig rørt. jeg var sliten og mørbanka.

 

 

er det noen av dere som følte magien fra første stund? eller er det bare på tv?

[mer enn bare mor]

hehe, jeg var jo ufattelig lykkelig over å ha min egen lille baby på brystet men når kroppen er såpass sliten etter å ha gjennomgått en fødsel så er man ganske mørbanka ja;)

 

jeg syntes også at det var helt surrealistisk fordi han hadde jo nettop vært inne i magen min, men morsfølelsen kom ganske kjapt altså..

 

jeg fikk adrenalinkick etter at ungen var ute, og har et vagt minne om at jeg kom med masse dårlige vitser mens de sydde meg (og jeg var ikke dopa på noe medisin i det hele tatt! hehe).

[frøkenfrekk]

Jeg har tenkt en del på dagene på sykehuset i det siste, og jeg husker faktisk veldig lite av det. Det er masse ting jeg har glemt, og jeg husker ikke hvilke følelser jeg hadde eller noe. Jeg tror jeg var litt i transe jeg. Det var mannen min som mente at vi skulle dra hjem så tidlig som vi gjorde, selv om jeg egentlig ikke følte meg klar. Men jeg klarte ikke å si han i mot. Han har en sønn fra før, så han hadde jo vært gjennom det tidligere. Det var vel derfor jeg følte meg trygg nok til å dra hjem.

 

Det tok meg vel 5-6 uker før jeg kunne si at jeg begynte å kose meg, og morsfølelsen kom nok heller ikke før da. Alt var veldig overveldende, og jeg skjønte ikke helt hva som skjedde. Så ja, jeg tror at det bare er på tv alt er så magisk!!!

[Underveis -->]

Nei, den "magien" tror jeg ikke jeg fikk med meg i lysgassrusen gitt :-) Var mer surrealistisk, som du sier. Morsfølelsen fikk jeg med en gang, da. Gråt definitvit ikke, men mannen min ble ganske rørt. Jeg var så sliten og gåen at jeg var glad det var over. Etterpå var jeg mer opptatt av at de tok seg av ham siden han var litt blå og kald, og dessuten ble jeg sydd, og det syntes jeg var sinnsykt ubehagelig.

[Mamma´n til lillemor]

Vet ikke om jeg vil si at det var magisk. Gråt ikke, og det kom jeg på den natta, at jeg var merkelig lite rørt. Mannen min som jeg aldri har sett gråte sier at han felte noen tårer, men jeg gjorde ikke det før den natta. Kanskje det var da morsfølelsen kom snikende, kan ikke si helt sikkert. Men surrealistisk var det, ja. Jeg var veldig letta etter mange timers arbeid, men hva gjør jeg med denne liksom? Er jeg helt på egenhånd nå...?

[oktobermamma2009]

Jeg husker jeg gråt når de la henne på brystet mitt, men det kom ingen tårer, det var mer adrenalinsjokk-gråting eller hvordan jeg skal forklare det... Men hun føltes som en ukjent person i starten, det ble jeg litt overrasket over. men gikk fort over da. tok noen uker før jeg også begynte å kose meg som mamma, jeg var glad når hun endelig sovnet og alt var mest slitsomt og nytt i starten, men nå etter 6 uker er det veldig veldig fint!!

[Julle&LilleBus]

Masse jeg har glemt fra fødselen og hele sykehusoppholdet generelt.. Og jeg var der i 3 dager..

 

Jeg husker ikke om jeg gråt, men jeg husker jeg syntes det var veldig rart å få han på brystet. Skjønte det ikke liksom.

Jeg vet at jeg var helt fjern de 3 dagene på barselhotellet. Huska ingenting og ALT gikk inn det ene øret og rett ut det andre..

Fikk ikke sove noen ting på de tre døgna (kanskje 40 min tilsammen), noe som førte til at jeg var fullstendig karusell inni hodet når jeg kom hjem, som igjen førte til at jeg ikke fikk sove da heller.

 

All denne mangelen på søvn, kombinert med hvor lite forberedt jeg faktisk var på å få et lite barn, førte til en fødselsdepresjon.

Jeg var så lei meg for at jeg ikke fikk den umiddelbare morsfølelsen, som jeg bare hadde regnet med skulle komme. Det var noen tøffe uker!

Men på slutten av sommeren (han er født i mai), kjente jeg at ting virkelig gikk veldig mye bedre. Morsfølelsen kom for fullt, og nå som han (allerede!) er 6mnd og vel så det, så er jeg blitt den hønemora, som jeg aldri trodde jeg skulle bli..

 

Så min konklusjon: Ja, det er bare på TV!

Men det gjør ikke noe, for til syvende og sist er det mye bedre i virkeligheten uansett! :)

[Gjest]

Jeg gråt første gang jeg så jenta mi.

Mest fordi jeg var glad for at det hele var over og fordi hun var i live!

Hadde en tøff fødsel som endte i hastekeisersnitt, og som holdt på tidligere under fødselen å ende i katastrofesnitt pga vedvarende lav puls. Det var en dramatisk opplevelse og jeg har tenkt mye på det i ettertid, at jenta mi faktisk holdt på å dø!

 

Siden det endte i keisersnitt fikk jeg bare se henne litt mens de sydde meg sammen, også kom de på "besøk" mens jeg lå til observasjon.

Hun ble født rett over midnatt, men først i 05-tiden fikk jeg henne opp til meg og fikk holde henne for første gang.

Jeg husker at jeg syntes hun var uendelig vakker, og ikke "stygg" som jeg synes mange nyfødte er... hehe, for en tanke. Husker også at jeg gråt mens jeg pratet med mamma om hvor fantastisk datteren min var:) Hehe...

På sykehuset hadde jeg et sinnssykt beskyttelsesinstinkt overfor henne, men ikke den helt store morsfølelsen nei...

Tok lang tid før jeg virkelig kjente at jeg elsket henne langt inn i beinmargen... vanskelig å forklare...

I starten var jeg uendelig stolt og kry og jeg var glad i henne, men kanskje på en annen måte enn jeg er i den (snart) 1 åringen jeg har i dag!

 

Tror det er relativt vanlig å ikke kjenne den store morskjærligheten sånn umiddelbart - hvertfall alle jeg har snakket om sier det samme...

Det er jo et helt nytt menneske man må bli kjent med!

 

Og selv om det føltes helt fanatstisk helt fra starten, så var det nok en annen kjærlighet enn den jeg føler nå!

[Pjuskemor]

Nei, det er ikke bare på TV. Jeg hadde en helt annen opplevelse enn alle andre her, og det er helt ærlig - ikke for å lage noe glansbilde.

 

Dagene på sykehuset er noen av de beste i livet mitt. Jeg hadde en flott fødsel fordi jeg fikk epidural som satt som et skudd de siste tre timene av fødselen. Jeg var helt avslappa og rolig når han kom ut (kjente jo ingen smerter), og det var helt fantastisk. Kjente ingenting av syinga pga epiduralen heller.

 

Dagene på sykehuset var jeg helt i skyene. Ville ikke sove bort et sekund, så tror jeg sov 8 timer på fire dager eller noe. Jeg gråt av glede i alle telefonene til slekt og venner (var langt borte fra alle), og jeg og mannen min var så glade så glade. Vi fikk veldig god oppfølging på sykehuset, og mannen min delte rom med meg og nurket. Gutten vår var det nydeligste vi hadde sett.

 

Nei, det var helt magisk. Jeg sa det da, og mener det like sterkt nå. Vet ikke om det bidro at vi var så utrolig klare - hadde venta i seks år og gutten ble laga med prøverør. Jeg hadde en fantastisk jordmor og sykehuset var så bra, så det bidro selvsagt kjempemasse også.

[miominmio09]

Jeg hadde et mareritt av en fødsel..

17timer på drypp og 7 timer uten bedøvelse så var jeg egentlig ganske glad da han ble lagt på magen:),men med bekkenløsning

(som jeg fikk etter fødselen), Problemer med ammingen og 4mnd med kolikk, kan jeg ærlig si at å få barn ikke var noe jeg var spesielt begeistret for...

 

Det var en ekstrem tilværelse til og begynne med og jeg må ærlig si, at morsfølelsen ikke kom ordentlig før lille gutt var 6mnd ca..

 

Men nå er jeg storm forelsket i skatten min.. vi hadde bare en tøff start!

 

Og det synes jeg vi mødre skal få lov til og være ærlige om..

 

[Julle&LilleBus]

Det skal vi så absolutt få lov til å være ærlige om!

Ikke noe mindre glade i våre uerstattelige, bare litt startvansker!

 

Pjuskemor: Det er godt å høre at du hadde en så fin opplevelse! Jeg tror nok kanskje det henger sammen med hvor klar man er på forhånd. Sånn jeg føler det hvertfall. Unner ingen mine første uker..

 

Høres jo ut som om det var helt forferdelig. Det var det jo på en måte, men fine stunder også. Jeg kunne jo se på sønnen min og synes han var helt fantastisk nydelig. Og amming, stell og kos gikk jo bra, var bare masse psykisk surr, pluss at jeg ikke fikk noen umiddelbar morsfølelse..

[Lemonia]

Her var det ingen magi eller stormende morsfølelse. Jeg fikk ham ikke engang opp på magen med en gang fordi de måtte sjekke ham (mistenkte fosterasfyksi, samt at han ble tatt med tang). Husker jeg tenkte at han var mye penere enn andre nyfødte jeg hadde sett, men utover det hadde jeg lite følelser. Jeg var ufattelig sliten etter en lang dag med en hard og vond fødsel. Jeg fikk se ham i 5 minutter før jeg ble trillet på operasjonssal for å sy. Han lå på nyfødtavdeling de to første dagene, jeg var ofte oppe hos ham, men ikke hele dagen og jeg hadde ham ikke hos meg om natten. Dagene på barsel var mer en døs, jeg hadde grusomt vondt etter fødselen og syingen etterpå (og den samme smerten preget også de første 6-7 ukene).

Han var, og er, en ufattelig snill og rolig gutt, jeg koste meg med ham og han var både, etterlengtet og ønsket, så hvor klar man er for å bli mor har ingenting å si. Jeg følte alltid en beskyttertrang overfor ham og jeg har alltid syntes at han er mye penere enn andre babyer, og selv om jeg ble gradvis mer og mer glad i ham tok i allefall 2-3 måneder før jeg med hånden på hjertet kunne si at jeg følte den store svulmende morskjærligheten.

 

Jeg følte litt at mens jeg gikk gravid var det mye snakk om fødselen, men lite om hva som skjer i etterkant. Man får høre så mye om de sterke følelsene straks ungen er ute, men jeg kjenner faktisk ingen som har hatt det slik. Derfor tror jeg at veldig mange sier de hadde det fra starten bare for å ikke føle seg annerledes, fordi de tror alle andre hadde disse følelsene og de vil ikke være noe dårligere. Det er synd at det skal være slik. Jeg tror veldig mange hadde trengt å høre at det er normalt at man ikke føler noen altoppslukende kjærlighet den første tiden, det betyr ikke at de ikke vil komme eller at man ikke bryr seg om eller er glad i barnet sitt.

[Julle&LilleBus]

Enig.

Nå, i etterkant, synes jeg det var (altfor) lite fokus på hva som kommer etter fødselen. Det sier seg jo selv: man får et barn og alt som hører med!

For noen er det helt naturlig og de klarer seg uten å forberede seg noe særlig på det. Men noen (les: Meg!) kunne ha trengt at det ble snakket litt om dette også i forkant. Ikke bare om bekkenløsning og kynnere.

Så, som du seier, det eneste bildet jeg hadde av tiden etter fødsel, var at det skulle være en ren, koselig lykkerus. Da var det veldig forvirrende og kjipt når det ikke var sånn..

 

Jeg var i superform når jeg var gravid, og trippet fornøyd rundt. Gikk på høgskolen helt til termindatoen, alt vel. Så fødsel. Så kaos!

 

Men nå bra!

[Gunn og Gutta]

Jeg tror det blir mer og mer magisk for hver unge man får, sånn har det vært for meg iallefall, med førstemann var det ingen magi akkurat og det tok tid før morsfølelsene kom, men nå har jeg akkurat fått nr 3, og jeg kan sitte å se på han å grine for han er så perfekt og nydelig, og morsfølelsene var i høyeste grad på plass med en gang han kom ut...

[Gjest eelis+kian oliver]

Det første jeg kommenterte da jeg så ungen for første gang, var hvor stygg han var (han var sånn passe mørbanket, han og). Jeg gråt ikke, og kjente ingen morslykke. Jeg visste ikke engang hvordan jeg skulle holde han ;-)

 

Det kom etter hvert. Jeg syns nesten det er litt dårlig gjort at folk "stresser" denne morsfølelsen. Det er jo helt vanlig at det ikke kommer med gang.

[Julle&LilleBus]

Det kan jeg tenke meg at det blir. Altså mer magisk..

Ser for meg at jeg får den gode følelsen fortere på plass om det skulle komme en nr.2 her..

[Pysekatten med 2 i magen:)]

Jenta vår var veldig etterlengtet men jeg gråt ikke da ho kom. Hadde en lang og hard fødsel og var bare lettet og glad for at alt hadde gått bra. Jeg var jo glad i ho men det kan ikke sammelignes med det jeg føler nå. Ho er 6 måneder. Tida på sykehuset føles uvirkelig og er ikke mye jeg husker. Tror det er veldig individuelt hvordan en opplever fødsel og sykehusopphold. Det er jo også veldig forskjell på fødslene og formen etterpå. Alt er jo normalt.

[Studine mevik]

Jeg tror jeg hadde få forventninger til hvordan det skulle være, men jeg lot ikke forventningene komme heller. Jeg tenkte heller at det som skjer det skjer.

 

Synes igrunn fødselen var et helvete og det var en lettelse å være ferdig. Selv om jeg var sliten som fy så lå jeg i nesten 1time med gutten min på brystet og sang for han mens de knotet med å sy de få stingene som måtte sys. Tror igrunn hun som sydde var veldig nøye på at alt skulle sys riktig, og det er jeg veldig takknemlig for.

 

Om morsfølelsen var der fra første sekund eller ikke vet jeg ikke riktig, morsinstinktet var iallefall på plass selv om jeg også var veldig rolig og avslappet under hele sykehusoppholdet.

[Gjest]

Jeg hadde en veldig hard fødsel og var veldig sliten, men morsfølelsen kom med en gang. Men jeg egynte ikke å trives som mamma før etter 6-8 uker. Følte det var en liten en som hadde invadert hjemmet vårt, hvor sykt det enn høres ut. Men hadde nok en liten depresjon tror jeg

[Gjest]

Selve lykkerusen akkurat da babyen kommer ut og blir lagt på magen hadde jeg med begge. Men de neste ukene synes jeg var blodslit med begge to og definitivt ikke noe lykkerus. Ammehelvete, alt for lite søvn, alt for mye besøk og urolig baby. Men etter de første 3 mnd begynte jeg å kose meg med begge:) DA kom den virkelige lykkerusen for min del.

[Snabeltann]

jeg vil si at det var stor forskjell på å bli mamma første og andre gang. første gang var jeg ikke helt meg selv før etter flere måneder, og jeg husker jeg gråt på sykehuset, men det var fordi jeg ikke helt skjønte hva det var for slags bylt som lå i armene, helt hjelpesløs. husker jeg sa stakkar liten hele tiden hehe. men andre gang, guuuud som jeg gråt da han ble født. eg gråt "jeg er så lykkelig" "jeg er så lykkelig" hele tiden, og det var jeg faktisk.

[Pysekatten med 2 i magen:)]

Vil forresten også bare si at ei venninne av meg spurte meg på sykehuset om jeg hadde fått denne morsfølelsen (hun fikk ikke det med sin første) og da svarte jeg ja. Men måtte gå til henne noen uker etterpå og si at det var feil svar. Jeg var lykkelig og glad, men den følelsen som vokste inni meg ettersom ukene gikk den var noe helt annet.

[matchbox]

signerer Milly Vanilli.

 

Første gang: nei. Andre gang: som på tv.

Første fødsel: slitsom og litt skummel opplevelse. Andre: lett og en fantastisk opplevelse.

 

Mannen min hadde det motsatt. Han var mest rørt (evt. lettet...) første gang.

[CMH]

Tja.. Gråt ikke da vesla kom, var helt bortevekk da mer eller mindre. Føltes helt uvirkelig. Hele fødselen tok bare 5 timer, så det gikk egentlig ganske fort. Da vi fikk vite det ble en jente husker jeg at jeg holdt søsteren min i hånden med tårer i øynene og sa "Da kan vi bruke klærne du kom med for noen uker siden" Hun hadde nemlig kommet med gamle klær fra min 4 år gamle niese. Hehe. Husker at da hun ble lagt på brystet mitt tenkte jeg at det ikke var sånn jeg hadde forestilt meg henne. En nydelig liten jente med mørkt hår. Hun var helt glatt og ren da hun kom ut, trass 12 dager over termin ) Jeg kjente meg kjempestolt, men visste samtidig ikke hvordan jeg skulle stelle henne engang noen timer etterpå, hun var så lita og skjør. Jm måtte hjelpe til Ukene etterpå derimot, synes jeg var et helvette Ikke babyen altså, hun sov mye og spiste godt men ammetrøbbel med feil sugetak og såre, vonde sting.. Da hun ble 3-4 mnd ble ting bedre synes jeg.

 

Nå når hun sakte men sikkert nærmer seg ett år ( bare 8 uker igjen nå) synes jeg ting er flott. Blir egentlig bare bedre og bedre å være mamma.

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg husker bare at jeg var så UTROLIG lettet når babyen var ute. Jeg ble ikke rørt til tårer nei, jeg var bare så utrolig glad og lykkelig. Mannen min gråt noen tårer ja

Levde på en slags sentralstimulerende rus på sykehuset ja. Fikk ikke sove fordi jeg var så glad og gira. Jeg hadde masse blad jeg skulle lese på sykehuset, men istedet ble jeg bare sittende og beundre jenta mi, selv om hun stort sett bare sov og sov.

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det magisk, eller et mirakel, men godfølelsen var på topp ihvertfall.

 

 

Derimot forsvant den følelsen ganske kjapt da jeg kom hjem og hun bare skulle suge pupp. Jeg ble så sliten og tappet for energi at jeg egentlig bare ble sur. Dessuten var et det et tonn med hormoner oppi alt dette.. og masse annet som vondt, stramt og sviende underliv. Så ukene etter sykehuset synes jeg ikke var så fantastisk.

 

Nå snart 2 uker etter begynner godfølelsen å komme tilbake. HELDIGVIS!!