Hvordan ble det egentlig slik?

[Anonym bruker]

Sitter og titter på bilder fra barnet mitt var liten. Ser en nydelig, liten unge, og en lykkelig, og enda ikke utslitt mamma, som har glimt i øynene og livsglede. Ser et skjønt lite barn, som jeg var og er så uendelig glad i, men noe har endret seg på veien. Hun var ikke slik vi trodde, som alle andre, men utviklet seg på mange måter annerledes, og vi har hatt det ufattelig slitsomt og leit og vanskelig. Har tenkt så mye på hva vi har gått glipp av i alle disse årene med atferdsproblemer og sykdom, og når jeg ser disse bildene fra det første året til barnet vårt, lurer jeg på hvor det ble av gleden, lykken, optimismen? Hvor gikk den tapt? Når gikk livet over til å dreie seg om å klare en dag til og en dag til og en dag til, som ble til år? Jeg vil ikke at mitt barn skal være sånn, at mitt liv, vårt liv skal være sånn. Jeg ble ikke spurt om jeg ønsket et så vanskelig liv, ingen undersøkte om jeg hadde forutsetninger til å klare det. Når skal egentlig lykken og livsgleden komme tilbake? Er den borte for godt? Forsvant den sammen med den lille, skjønne ungen da hun vokste?

[Anonym bruker]

Som om jeg hadde skrevet det selv. Hvor mange år har du hatt det sånn? Jeg trudde barnet mitt var normalt i nesten 3 år, bare litt sen.

Sen for 2 måneder kom den fryktelige beskjeden fra barnehagen at de ville ha observasjon på barnet.

 

I morges når jeg våknet tenkte jeg at hva hvis jeg ikke våknet mer....

 

Barnet mitt er fin å se på, men jeg vil så mye mer. Hvordan skal du kunne glede deg over små fremskritt når du bare vil at barnet skal vare normalt.