Gå til innhold

Til deg som vokst opp med utv hemmet søsken? Ber om svar!


Anbefalte innlegg

Hei!

 

Håper jeg finner her som kan svare meg på noen spørsmål, eller du kanskje kjenner noen som har vokst opp med ett utviklingshemmet søsken. Eller du kanskje vet hvor jeg kan henvende meg med mine spørsmål.

 

Jeg har en sønn på 6 år som er normal og en datter på 3 år som er utviklingshemmet.

 

Jeg bekymrar meg stort sett for hele familjen etter at vi har oppdaget at datteren vår er psykisk utv hemmet. Men mest bekymrar jeg meg for sønnen vår.

 

Han vet ikke at det er noe med søsteren hans enda. Hun ser normal ut. Jeg tenker lengre frem og jeg skulle så gjerne gi ham ett normalt søsken å vokse opp sammen med. Ett søsken å dele alt med også det å ha et annerledes søsken. Spriket mellom våre barn vil jo bare bli større og større.

 

Vil han også måtte komme inn i en slags sorg, slik jeg har gjort.

 

Så til deg som har erfaringer og har vokst opp med et utviklingshemmet søsken, kan du skrive noe om dette til meg.

Hvordan er det? Skriv noe om hvilken sorts diagnose søskenet hadde.

 

Tusen takk for dine svar!!!!!!!!!

Fortsetter under...

Jeg har et søsken (mitt eneste søsken) med en autismespekterdiagnose. Altså ikke psykisk utviklingshemming, men vil tro jeg kjenner på mange av de tingene som din sønn vil gjøre. Jeg har følt meg alene hele oppveksten. Foreldrene mine hadde aldri tid til meg, fordi mitt søsken tok all tid og energi. Jeg hadde ingen i familien å dele mine tanker og følelser med, ingen som forstod meg, og nå i voksen alder har jeg heller ingen å dele med. Det er utrolig leit og trist. Ja, jeg har hatt en sorg over at mitt søsken er slik. Større ble imidlertid sorgen da jeg også fikk et barn som viste seg antakelig å ha samme diagnose. Plutselig er jeg i mine foreldres sted, og mitt andre barn i mitt sted. Jeg føler en slags firedobbel sorg: min egen sorg som søsken, min egen sorg som forelder, men jeg kjenner og setter meg inn i mitt barns sorg som søsken og mine foreldres sorg som foreldre, fordi jeg er i deres situasjon også. Det var ikke dette du spurte om, men, ja, det er en stor sorg.

 

Lurer du på hvordan du kan gjøre det lettere? Hvis dere har overskudd og lyst, prøv å få et barn til! Jeg ville hatt det mye bedre med foreldre som ikke hadde tid og energi til meg, dersom jeg hadde hatt andre søsken og dele det og andre ting med, noen jeg kunne snakket ordentlig med, og noen som var der nå i voksen alder også. Vi kommer til å prøve å få et barn til, når vi får litt mer overskudd - både fordi vi har lyst på en til, fordi det er fint for barnet uten diagnose og ha noen å dele ting med - og fordi det kan være fint for barnet med diagnose å ha flere å "spille på"...

Tusen takk for svar! Jeg vil gi deg en stor klem. Jeg føler sorg og fullstendig bedrøvelse over min situasjon med et annerledes barn. Du vet virkelig godt hva dette dreier seg om. Har du klarat deg selv eller har du vart til psykolog?

 

Dette er nytt for meg, er inne i min andre måned med sorg og depresjon og jeg sliter med å følge opp også min friske sønn i forhold til skole og juleavslutning, foreldremøter.

 

Sønnen skjønner ikke at noe er galt med lillesøster, han synes bare hun er artig. Jeg synes synd på ham og tenker om han bare visste. Han er 6 år og hun 3 år. Jeg tenker mye på hvordan det blir når han blir eldre, skjønner mer og sen også voksen. Han vil jo på en måte bli enebarn.

 

Hvis jeg nå skulle ha overskudd og prøve på en til så har jeg neste problem og det er at mannen ikke vil ha fler. Han mener jeg vil det kun av egostiske grunner og vil ikke vare med på at det skulle vare for storebrors vel. Han mener jeg vil erstatte lillesøster som ikke ble som jeg ville.

 

Tror du diagnosen utviklingshemmet ville være lettere å bære?

Andre barn i barnehagen sier at datteren min er artig. Hun er en glad jente. Men det hjelper lite på meg når jeg bar vil at hun skal vare normal.

 

 

 

Jeg har ikke klart meg selv, nei. Jeg fikk en skikkelig depresjon da det gikk opp for meg at min datter hadde samme diagnose som mitt søsken. Det var lenge før noen fagpersoner hadde sagt at hun hadde diagnosen, men jeg var sikker allerede før utredningen startet... Jeg sliter fortsatt med depresjon, er på attføring, for orket ikke fortsette med det jeg var utdannet til, som ble for likt det vi sliter med hjemme. Jeg anbefaler deg virkelig å få henvisning til psykolog. Ventetiden er lang, og dette er en sorg som det tar lang tid å bearbeide, og den vil nok aldri gå over helt. Hvis du ikke bruker hormonell prevensjon, kan du prøve å ta hypericum (naturmiddel mot depresjon som kjøpes på apoteket). Det hjelper vissnok bra, sier samboeren min, som har begynt å ta det (han er også deprimert pga situasjonen vår)... (Jeg bruker hormonell prevensjon og kan ikke ta det).

 

Jeg har følt meg som enebarn hele livet, så det er nok dessverre en sjanse for at sønnen din også vil føle det slik, ja... Når det gjelder å få flere barn, har jeg hørt flere som har sagt at de har blitt anbefalt å få en til av helsepersonell etter at de fikk et funksjonshemmet barn. Jeg har også blitt anbefalt det. Jeg har overhodet ikke overskudd til det nå, sliter med å holde hodet over vannet, holde det brukbart hjemme, og som du sier, følge opp i forhold til skole, foreldremøter osv. Min mann er ambivalent i forhold til et barn til, vil av og til, vil av og til ikke... Men, vi er i hvert fall enige om at objektivt sett er det "lurt" - den friske får en hun kan prate med og disse to kan sammen dele på å være familie for den funksjonshemmede når vi en gang blir gamle og etter hvert borte. Når man har funksjonshemmede barn må man nesten tenke litt på den måten også... Jeg vil ikke fått et barn til bare på grunn av dette, men jeg hadde i utgangspunktet lyst til å få fire, så jeg ønsker meg egentlig veldig en til, hvis bare kreftene strekker til...

 

Jeg vil anbefale deg å snakke med legen om sykemelding hvis du ikke er sykemeldt. Jeg har vært sykemeldt lenge, og hadde ikke klart meg uten det... Det er forferdelig tøft når barnet får en diagnose av denne typen... De som ikke får en skikkelig nedtur av det, tror jeg faktisk ikke har skjønt hva det innebærer!

  • 3 måneder senere...

da jeg var liten år fikk jeg et søsken som ble moderat psykisk utviklingshemmet pga hjertefeil og surstoffmangel under fødselen. og andre sykdommer. han så også normal ut. men jeg skjønte med en gang at han var "annerledes".

 

det er to år mellom oss.

 

dette har påvirket meg. jeg har fått diagnosen enstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse som voksen. psykologen mente at jeg var født med en ekstra sårbarhet for å utvikle personlighetsforstyrrelsen. og at den ble utsløst av at min mor aldri hadde tid til meg. jeg tapte ALLTID kampen om oppmerksomheten. jeg var et barn som blir betegnet som et veldig snilt og lite krevende barn, og som ikke tok noe plass. jeg klarte alt selv. jeg villle ikke belaste foreldrene mine med å være vanskelig, eller med noen andre problemer. jeg elsket broren min og tenkte etterhvert at jeg var ikke like viktig som ham. jeg ønsket ikke å ta fra ham noe som kunne gjøre livet hans vanskeligere enn det allerede var.

 

 

da jeg var 9 og 11 år fikk jeg to brødre til (som jeg elsker) og mamma fikk enda mindre tid til meg. så jeg ville tenkt meg godt om når du vurderer flere barn.

 

jeg følte meg hele tiden som et enebarn fordi aldersforskjellen var så stor. jeg kunne ikke snakke med brødrene mine da de var små og kan det egentilig ikke enda

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...