drømmer knust??!

[wood]

Jeg hadde alt planlagt. Jeg skulle backpakke gjennom asia alene, reise og bare være fri. Jeg skulle reise så lenge pengene mine rakk, men jeg drømte om hvertfall om et halvt år. Når jeg kom hjem skulle jeg begynne å studere igjen, filmregi, følge drømmen. Så jeg sa opp jobben, og mannet meg opp til å flytte fra byen og hjem til bygda for å spare penger til turen. Jeg hadde ikke før fått avskjedsgaven i hendene før jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde sex så jeg var ganske sjokkert. Jeg var singel, hadde nettopp sagt opp jobben og leiligheten og var ikke sammen med barnefaren. Men heldigvis, kontra va min livsstil skulle tilsi, hadde endelig puritaneren i meg noen fordeler..Det var ingen tvil om hvem barnefaren var. Og enda heldigere var han verdens snilleste mann, om ikke litt irriterende snill. Jeg fikk vite at jeg snart var 3mnd på vei!! Jeg tror jeg hadde en uke på å bestemme meg. Abort ble diskutert, men jeg visste at jeg ikke kom til å klare det. 3mnd gammelt foster var for utviklet for meg, og en uke altfor kort betenkningstid. Jeg tryglet om å få jobben tilbake, prøvte å finne ny leilighet og begravde min store drøm om å reise. Det gikk to uker og på magisk vis ble fortvilelse til lykke.

 

Så kom alt i hodet på meg, barnet i magen hadde aldri eksistert, eller i hvertfall ikke i den tiden det eksisterte for meg. Det hadde dødd i magen forholdsvis tidlig, før jeg fant ut at jeg var gravid. Det bare lå der inne, ikke som et barn men mer som en klump. Lykke ble igjen fortvilelse. Men jeg plukket meg selv opp, sa til meg selv at det ikke var lov å sørge for noe som aldri hadde vært. Jeg sa opp jobben igjen og forberedte meg på å reise hjem, for å fullføre planen og drømmen.

 

Jeg har bodd hjemme i 8mnd nå. Etter en liten depresjon i sommer har jeg endelig begynt å jobbe og spare. Det går unna og har håp om å reise i februar. Hadde vertfall, livet har igjen blitt snudd på hodet. Er i skrivende stund gravid igjen. En skulle kanskje tro at jeg ville være lykkelig denne gangen, men denne gangen er det faktisk verre..mye verre! Jeg er så nær, så uendelig nær målet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg faller egentlig mot abort, men frykter jeg ikke er sterk nok. Jeg er så følelsesmenneske, jeg tror ikke jeg kan leve med det etter på.

Alt det vi gikk gjennom sist førte oss sammen, vi ble kjærester. Så det er med samme mann, det er til og med samme termin bare ett år forsinket. Men vårt forhold er ikke så veldig seriøst, jeg kan ikke se for meg at jeg skal dele resten av livet med ham. Jeg skulle reise og forhåpentligvis studere i københavn etter på, og alt skulle jeg gjøre alene så det var på en måte ikke livspartner jeg trengte.

 

Det blir bittert å evnt gi opp turen, men jeg er 24, reise skal jeg da kunne få til senere i livet. Men vil jeg klare studiene, vil jeg få like mye støtte i utlandet? Er det mulig å sjonglere et lite barn og studier, milevis fra familie? Jeg er bare så redd for at jeg må gi opp drømmen min med dette barnet, som min egen mor gjorde, som så mange her i bygda gjør. Og det er jeg ikke villig til.

BF sier han vil flytte etter hvis jeg skal studere, han vil ikke være en helgepappa. Mens mitt hode fylles med grusomme tanker om at det hadde vært enklere hvis han ikke var så engasjert. For en gang er jeg jo ikke student lengre, og hva om jeg fortsatt vil bo der, eller et annet sted. Du blir ganske låst av å få barne med en du ikke vil starte et liv med. Jeg vet jo at han egentligt ikke er klar for barn heller, men han sier at han støtter meg uansett. Men jeg er jo helt blank, så jeg har prøvd å provosere fram en mening, jeg mener det er jo hans liv også! Han forholder seg ganske så diplomatisk, men vi er nok på samme side...Vi skulle ønske jeg aldri hadde blitt gravid, men er skeptiske til abort.

 

Første gangen var vi uforsiktige, men denne gangen kan jeg ikke forstå hvordan det har skjedd.

Noen vil dele erfaringer, eller har gode råd?

[fresh]

off, stakkars deg! Hørtes ikke lett ut dette her!

Om du er strukturert kan du studere alene med barn i en annen by/land. Jeg har selv gjort det. Det var veeeldig tøft, men det gikk bra!! Du finner en god barnehage, og en passepike du kan stole på!

Kom igjen, ikke la en baby ødelegge din drøm! Heller ikke ta abort, du får aldri barnet tilbake, selv om du kan få et nytt!!

Jeg støtter deg i dette, og det er jeg sikker på at familien din gjør også!!

Og den turen, den kan du ta senere

[Anonym bruker]

hva er problemet her da? drømmen trenger vel ikke å bli knust fordi du har en baby i magen vel?? ta i mot d du får,mann baby å reising vel....du er jo ung å kan i så tilfelle reise senere i livet,dette klarer du jente d er jeg sikker på du hørres ut som ei tøff dame men,ikke glem å innvolvere barnefar her...han har krav på d så lenge d er hans barn også¨!! ønsker deg lykke til....

[GogJSpentNå]

Er ikke noe tyngre å jobbe å ha barn en å studere å ha barn..

 

Jeg er i åver 100% jobb å begynner å studere desentralisert etter jul uten å minke på jobbingen å jeg har en datter på snart 3år å prøver på neste.. Man klarer det man vil sålenge man ser positivt på det..

Må også si at jeg er lagme barnefaren men han er borte 8 av 12 månter i året..

 

Dette klarer du tror nå jeg..

[Anonym bruker]

Hei du!

Jeg vil bare si at jeg forstår deg innmari godt. Jeg er i en lignende situasjon selv. Jeg har hatt samme samboer i mange år, men pga våre veldig ulike drømmer bestemte vi oss for å gå fra hverandre. Jeg flyttet ut og så fram til å tilbringe et år i latinamerika for å jobbe der som frivillig. Det er min store drøm, og på tross av at det var vondt å gå ut av samlivet, føltes det på en måte riktig å følge drømmen. En uke etter at jeg flyttet ut, fant jeg ut at jeg var gravid. Vi pratet fram og tilbake noen uker, og prøvde å finne ut av det. Så fikk jeg en blødning, og beskjed om at fostersekken var tom. Jeg reagerte med sorg til å begynne med, men etterhvert føltes det mer som en lettelse. Nå slapp vi å ta den vanskelige avgjørelsen selv. To uker etterpå skulle jeg til en sjekk ettersom kroppen ikke hadde ordnet opp noe enda. Men der var det et levende lite vesen med bankende hjerte likevel. Jeg fikk sjokk igjen, og vi måtte på nytt ta opp diskusjonen. Men nå hadde vi mistet mye tid i tillegg. Jeg er nå på vei inn i 11 svangerskapsuke, og aner ikke hva jeg skal gjøre. BF er verdens beste, og villig til alt. Men noe inni meg gjør at jeg ikke klarer å være helt glad for dette. Jeg føler jeg gir slipp på så innmari mye av meg selv når jeg gir slipp på drømmene. Problemet er ikke bare å få barnet, men BF aksepterer ikke denne drømmen min, og klarer ikke å ha den i sitt liv. Så for min del er det enten eller. Jeg sliter med avgjørelsen, og er livredd for å gjøre feil. Hvordan vil jeg reagere etter en evt abort? Når jeg nå ikke føler meg helt lykkelig over dette, vil jeg da klare å bli det? Jeg er utrolig glad i BF, men er i tvil på om han er den rette, eller om vi klarer å bli lykkelige sammen. For andre høres det kanskje overfladisk ut å vurdere en reise opp mot et barn, men for min del handler det om en del av min identitet og å få være den man er. Jeg er i tillegg 30 år, og har ikke all verdens tid på meg.

 

Har du funnet ut noe mer? Husk at du er ung og har livet forann deg. Og uansett om du og BF går fra hverandre på et seinere tidspunkt skal du alltid samarbeide med han. Drømmen kan du selvfølgelig ta barnet ditt med på, men vil du føle deg like fri da? Det kan også være at drømmen føles mindre viktig når barnet kommer. Den kan rett og slett blekne litt naturlig. Det er disse tankene jeg sitter med i alle fall. Jeg håper du klarer å finne ut av det, og at du får opplevd drømmen din, med eller uten barn.

 

Klem

[wood]

Tusen takk for svar alle sammen, hjelper veldig!

 

Vi er i ganske lik situasjon ja, forstår veldig godt hva du mener med at denne drømmen på en måte definerer deg. Min reise dreier seg egentlig ikke om å se verden, men mer om å mate sjelen. Jeg har lyst å be med munker i et tempel i Nepal, danse i et indisk bryllup og campe på en øde øy i indonesia. Ikke akkurat en familieferie. Jeg er redd jeg alltid kommer til å ha litt bitterhet mot barnet for at jeg måtte ofre denne turen. Og for mødre som flommer over av morskjærlighet høres det nok kjempe egoistisk ut ja, men det syns jeg ikke det er.

Vi kan jo håpe at drømmen vil blekne naturlig, noe det sikkert også vil i begynnelsen, helt til det dukker opp som ei kraftig 40 års krise ;P

Vi har diskutert muligheten for å reise en mnd eller to mens jeg er gravid, men jeg vet ikke om dette er mulig me tanke på vaksinene jeg må ta osv. Det ville jo blitt en helt annen tur, men kanskje det hadde hjulpet litt. Vet du om du har mulighet til det? Være der nede i noen mnd bare? En vennine av meg som har barn tilbudte seg også å reise med meg de siste mnd av permisjonen. Men hvor gøy er det, å reise med en baby?

 

Også tenker jeg at hvis jeg nå hadde bestemt meg for å gå fra BF, så hadde jeg jo bare gjort det..ferdig! Men hvis vi har et barn sammen og flytter inn sammen, off, da hadde jeg nok blitt i det forholde altfor lenge.

Og han liker ikke tanken på å flytte til Lillehammer eller København, noe jeg må hvis jeg skal studere, og det SKAL jeg. Så får jeg dårlig samvittighet for at jeg tvinger han til å flytte et sted han ikke vil og sikkert ikke trivs, da hans gode humør er totalt avhengig av at han får surfe. Finns ikke akkurat bølger i danmark!

 

Jeg skulle for første gang ønske at jeg var et naut av en dame som så på abort som kriseprevansjon og barra vips, borte! Men jeg klarer det ikke, klarer ikke tenke på abort som noe annet enn skummelt og grotesk. Ikke misforstå, jeg er for abort og mener kvinner selv skal bestemme over sin egen kropp, men når det kommer til meg selv så er det som jeg skifter helt mening og så er det plutseligt er det bare helt avskyelig.

Jeg klarte ikke ta abort forrige gang, så hvorfor skulle jeg klare det nå? For at et helt år med arbeid mot et mål ikke skal være bortkastet? Jeg kunne begynt på skole i høst om jeg visste turen ikke skulle bli noe av. hadde spart to år på det, da de bare tar inn studenter annet hvert år. Faen! Det er utrolig irriterende!

 

Men jeg vet hva som kommer til å skje hvis jeg tar abort, jeg kommer til å gråte og gråte og gråte. Og når det ikke finnes mer tårer så vil jeg bli iskald og hard. Drømmen vil få en bitter bismak, jeg vil kanskje ikke klare å kose meg like mye og føle at drømmen krevde et for stort offer.

Jeg har allerede så kraftige symptomer, kvalme,trøtthet og ømme bryster, hadde vært lettere hvis jeg ikke hadde merket noen ting. Da hadde liksom ingenting plutselig blitt borte.

Kanskje vi skal snu om på situasjonen og se på det som et annet eventyr, en annen drøm? Og kanskje vi må slutte å tenke at drømmer må oppfylles i ungdomsårene, før familie..livet er lengre enn vi tror og barn er ikke barn for alltid. Det vil være tid for å følge drømmer også senere i livet, 50 er jo det nye 30 Det sier hvertfall min tante som er 50, supersprek, singel, har tre voksne barn og nå lever ut sine drømmer.

 

Min vennine som er 24 og har en gutt på 4 er også verdt å nevne. Hun er ei alenemor med store ambisjoner og får derfor til alt. Det virker så lett når jeg ser på henne. Hun har studert, er nå i full jobb, reise rundt og er med på det meste. Hun sa at hvis jeg var i tvil burde jeg ikke ta abort, " det mer sannsynlig at du angrer på en abort enn at du angrer på at du fikk et barn" sa hun.

 

Jeg er fortsatt veldig i tvil, men akkurat nå heller jeg mot å beholde..akkurat nå

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

det er sikkert tungt å skulle reise mye med barn i magen, men hvis du allerede ser at venninna de gjør det så vet du at det går ann:) hvis du tar abort mens du er i tvil så vil du nok føle anger og sorg, men hvis du beholder barnet så tror jeg ikke at du vil være bitter når den kommer ut:) det er en vanskli situasjon som forandrer livet, men er det ikke verd det? man trenger ikke gro fast en plass selv om at man får barn:) du kan enda oppleve din drøm, men ikke med engang:)

[Gjest]

Jeg kjenner så godt igjen alle tankene dine!!! Jeg sitter med nøyaktig de samme selv. Tanken på abort er uutholdelig nesten, og jeg klarer ikke se for meg at jeg skal gjøre det. Men samtidig så blir jeg så tung og trist når jeg tenker på hva jeg må gi opp. Jeg vet det ikke er alle som kan forstå disse tankene. Å reise handler også for meg om å mate sjelen. Jeg har gått i flere år og prøvd å få forholdet til BF å fungere, men jeg har vært dønn ulykkelig. Nettopp fordi jeg ikke fikk fulgt drømmene mine. Og det er han som ikke vil la meg reise mer, fordi han synes det er for vondt å ha livet sitt. Det var egentlig denne konflikten som gjorde at vi nå gikk fra hverandre. Jeg føler meg lagt bånd på og låst, når han nekter meg å reise. Jeg tror aldri jeg vil angre på at jeg får et barn, men jeg er redd jeg kommer til å klandre BF dersom jeg blir ulykkelig. Jeg er også redd for at jeg ikke skal bli en god mor, eller fortsatt være ulykkelig fordi det er noe som mangler i livet mitt. Samtidig er jeg som du, redd for at dersom jeg tar abort, så vil jeg bare være ulykkelig da også. Og at reisingen ikke vil føles noe verdifult lenger. Jeg er nå i 11 uke, og MÅ bestemme meg nå. Tiden har løpt fra meg, og jeg føler meg så snytt for de to ukene jeg mistet da gynekologen trodde jeg hadde mistet.

 

Størsteparten av min tvil handler om at jeg ikke vet helt hvilke følelser jeg har for BF, jeg føler meg mye trist og sint sammen med han, samtidig er jeg innmari glad i han, og vi kjenner hverandre på godt og vondt. Jeg vet han vil bli en fantastisk far, og han er søt og snill mot meg på mange måter.

 

Jeg føler meg klemt fast, og på en måte uten en sjanse for å noensinne bli lykkelig. Jeg vil nok bli det en gang enten jeg velger det ene eller det andre, men akkurat nå føles det rimelig håpløst. Jeg har i tillegg sett den lille på ultralyd som ligger i magen. Et hjerte som banket og små fingre. Jeg tenker på det hele tiden, men klarer på en måte ikke å juble, samtidig som jeg jubler... Det føles som et umulig valg å ta, og jeg er helt utslitt av tanker for tiden.

 

Lykke til med ditt valg i alle fall! Jeg håper du finner ut av det og blir lykkelig!

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at dere virker som reflekterte damer/jenter, og ut ifra det er jeg nesten sikker på at det valget dere tar uansett er det rette. Du som sa at du skulle ønske du var en av de som klarte å bruke abort som nødprevensjon uten å ofre det en ekstra tanke, jeg tror du skal være glad det ikke er deg. Det må være bedre å ta et reflektert og veloverveid valg enn å ikke vite bedre.

 

Til slutt vil jeg også si at jeg er 21 år og gravid i 7. måned selv, og selv om jeg aldri vurderte abort har jeg jo også tenkt på denne drømmen min om å reise rundt, men tenker at jeg vil få det til senere i livet, og da kanskje med familien. Barn har også godt av å oppleve verden, og de er jo ikke babyer for alltid.

 

Uansett valg, dere får ha masse lykke til!!