Hvordan fortelle til familien at man er gravid?

[Anonym bruker]

19 år å gravid. Trur familien min får sjokk.

Hvordan fortelle det til de?

 

vente til uke 12?

 

Jeg er nettopp blitt 19, og sambo er 21.

Hans foreldre blir bare glade.

 

Men trur min familie flipper ut. hva skal jeg si?

Jeg er ikke ferdig med utdanningen min, har 3 år igjenn. Han her igjenn 2 år til å bli ingeniør.

Jeg er student.

 

mamma sa hun ville at jeg ventet til etter utdanningen. hva nå?

[Anonym bruker]

dere er to om det, og når dere ønsker dette barnet sammen er det vel greit.

Bare si det som det er

De blir nok glade etterhvert vettu

man kan utdanne seg selv om man er gravid og har barn

[Anonym bruker]

Jeg var også 19. Sa det på telefonen, jeg (bodde langt unna). Ba mamma sette seg ned, og sa rett ut at jeg var gravid. Hun ble litt satt ut, men summet seg raskt. To dager senere fikk jeg et nydelig brev det hun skrev at hun var glad for at jeg ville beholde barnet.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

takk <3 trenger noen råd,, mamma kommert til å bli satt ut.

[Anonym bruker]

Jeg ville nok ventet til ca uke 12, ikke fordi du er ung og er redd for reaksjonene, men fordi det da er sikrere at det går bra med forsteret. Jeg ventet selv så lenge selv om jeg var gift og 34 år :-)

 

Ellers er sannheten rett ut stort sett den enkleste løsningen. Dra til foreldrene dine sammen med samboeren din og si det rett ut. Kanskje du kan si noe sånt som at "jeg vet at dere syntes at dette er litt for tidlig og at vi er for unge, men vi er utrolig glade for at vi skal ha et barn sammen i xx (mnd). Det blir spennende for oss og vi gleder oss også til at dere skal bli besteforeldre.

 

Lykke til og nyt svangerskapet. Og husk at for de fleste så er det sånn at når de får sitt eget barnebarn på armen så er det greit allikevel. Men at de bekymrer seg for fremtiden deres er ikke noe du kan gjøre noe med, det er en del av det å være foreldrene dine, og husk at det sannsynligvis kun er av kjærlighet.

[Anonym bruker]

Går fint an å studere med barn. Jeg er student og alenemor til to. Dere klarer det nok også!

[Anonym bruker]

Skriv en tekstmelding. Du kan for eksempel skrive: "Hei mamma, nå vil jeg at du skal gjette hva som skal skje i Juli?" ;D

Og så kommer du med svaret i neste tekstmelding...Eller noe sånt, da slipper du å ta det face to face, hvis du skjønner

[Anonym bruker]

Gratulerer med barnet som er på vei!

Kan godt hende at foreldrene dine blir bekymret, men du kan gjøre som det ble nevnt av noen andre her, nemlig å understreke hvilken glede det er for dere å skulle bli foreldre for første gang. Det er jo en stor opplevelse å vente på, treffe, og bli kjent med sitt første barn og barnebarn!

Du bør ikke forvente så mye av reaksjonen til besteforeldrene, for når blir server en nyhet de ikke forventer kan de få sjokk, og si mye uten å tenke seg om.

Min mamma var kjempebekymret på våre vegne, og sa bare "ja, hva skjer nå da...? hun tenkte på jobb/økonomi og sånt, siden jeg var nyutdannet jobbsøker og gravid, og hun ble søvnløs den natta. Henne om det, jeg ble veldig såret over reaksjonen, og skulle ønske hun hadde evne til å glede seg på våre vegne, særlig siden vårt barn var både ønsket og planlagt. Det høflige og korrekte er jo å faktisk gratulere, når noen forteller at de er gravide!

 

Støtter de som sier at du skal vente til uke 12, nyt hemmeligheten med samboeren din en stund til du. Lykke til, det ordner seg med familieliv og utdannelse vet du. Flott å være ung og sprek med fleksibel studenthverdag når man har små barn, selv om økonomien er så som så.

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren var også studenter da jeg ble gravid, men noen år eldre enn dere. Jeg visste også at foreldrene mine ikke kom til å bli entusiastiske, men hadde aldri forventet den reaksjonen vi fikk. Med bakgrunn i min erfaring vil jeg råde deg til å fortelle det i brev, mail eller sms, så slipper du å få deres direkte reaksjon der og da - dersom du forventer at den er negativ.

 

Da vi hadde fortalt foreldrene mine at vi skulle ha barn, at jeg var tre måneder på vei, og at vi gledet oss veldig, spurte foreldrene mine om det var for sent å ta abort, og så understreket de at det var helt umulig å være student å ha barn, så det kunne jeg bare glemme. Dette er snart sju år siden, men forholdet til foreldrene mine har aldri blitt det samme. De har aldri beklaget det de sa, og jeg er fortsatt lei meg for det. Det ødela egentlig store deler av svangerskapet for meg, at de ønsket at jeg skulle ta abort. Har aldri fått noe støtte hjemme tidligere, heller, men dette var vondere enn alt. Tror ikke dette skjer deg, men hvis du føler at det er en risiko, ville jeg fortalt det skriftlig, så kan de fordøye det før de svarer...

 

Lykke til! Er forøvrig fantastisk å være foreldre!

[Anonym bruker]

"Jeg er gravid".

[Anonym bruker]

Dersom man er redd for at familien skal bli sjokkert så ville jeg sendt en sms... Litt upersonlig, jeg vet.. Men det er ganske kjipt å få reaksjoner som "Å nei" også, og det er utrivelige minner som kan sitte i ganske så lenge.

 

Bedre å la nyheten synke og så la mor ringe når hun er klar for det.

[Anonym bruker]

tusentakk for mange gode råd

Å trur jeg bruker den tekst meldingen i uke 12

 

Jeg har ett veldig godt forhold til mamma, deler alt med henne.

Men dette gruer jeg meg virkelig til å fortelle, sikkert fordi jeg er så ung å uten utdanning.

 

Men takk folkens

[Anonym bruker]

Jeg bodde langt unna alle så da jeg var fem måneder på vei og snart skulle "hjem" tok jeg en kopi av ultralydbildet, skrev gutt eller jente? og termindatoen, la det i en konvelutt og sendte til de nermeste..

 

Klarte bare ikke å si til faren min at jeg var gravid og jeg regner jo med at de hadde skjønt det hvis jeg bare hadde troppet opp på trappa seks måneder gravid.

[Anonym bruker]

Oisann, hvordan skriver konvelutt da??? Står helt stille..

 

Beklager alle tvilsomme skrivefeil.. skal snart våkne her nå..

[Anonym bruker]

aner ikke jeg:p men takk får rådet ^^,

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Hvis du og moren din har et godt forhold - syns jeg du burde si det ansikt til ansikt.

Hun skal tross alt bli bestemor! )

 

Jeg var 3mnd unna 18år når jeg fant ut at jeg var gravid. Og da var jeg i uke 16..

Jeg hadde magesmerter og grav.tester var negative. Da jeg kom hjem på ferie til mamma og pappa tok de og bestilte en time til meg på legekontoret slik at jeg kunne finne ut hva som feilte meg. Hadde hatt smerter i nesten 6mnd da. Mamma ble med meg inn til legen og det at han sa: Du er gravid, mens mamma hørte på var.. Både og!

"Faen, nå vet hu og alle det"

"Jeg slipper å si det selv"

 

Når mamma utbryter to sekunder etterpå: "Åh, det var godt det ikke var noe verre" - ble jeg lettet og visste at selv om mamma fikk et sjokk (som jeg) så støttet hun meg. Hun er tross alt moren min og vil meg alt vel.

 

Å fortelle det til pappa var verre, han er den jeg har det beste forholdet til. Når jeg og mamma kjørte hjem og jeg så pappa i oppkjørselen sprang jeg nærmest inn før pappa rakk å se "Hei, hvordan gikk det?"

Han ble meg opp trappen og jeg tok ett glass vann.

Jeg er gravid, sier jeg.

Nei?!

Jo, det er sant..

"Åja, ja da så. "

Hva skjer nå da? Hvor langt er du på vei?

Jeg vet ikke, skal inn på UL nå..

"Du skal vel ikke ta abort?" (Den måten han sa det på, virket som han IKKE ville jeg skulle gjøre det).

Nei, jeg kommer ikke til å gjøre det uansett om jeg er 6 eller 20 uker på vei sa jeg.

Mamma og pappa smilte bare, også dro jeg og mamma innover til Tr.heim.

 

16uker var jeg på vei og vi kunne allerede gå og kjøpe klær og utstyr - jeg var jo over uke 12 ;o)

 

Moren din kommer til å støtte deg, selv om det er vanskelig å si det.

Men, som jeg tenker: Vis moren din hvor mye du stoler på henne ved å si det ansikt til ansikt.

Du har også en samboer å støtte deg til, jeg visste at bf ville gå fra meg øyeblikkelig..

 

Daniel har fantastiske besteforeldre som har støttet både han og meg hele tiden.

De er tross alt besteforeldre.

 

Det samme kommer din familie til å gjøre.

Det er ikke verdens undergang å få barn, selv om det jo såklart ER tidlig! )

 

 

Masse lykke til og klem fra

[Anonym bruker]

Jeg ville blitt utrolig skuffa om min datter fortalte meg at hun var gravid i en sms. Det ville faktisk ha forverret situasjonen betraktelig. Du er tross alt 19 år, og jeg synes at du er for gammel til å ikke kunne si til din mor, opp i ansiktet at hun skal bli mormor. Det hadde vært en annen sak om du var 15 år.

 

Å sende en sms er umodent, og du har vel lyst til å femstå som voksen i denne situasjonen?

Mitt forslag: Jeg ville undersøkt alle muligheter i forhold til inntekter, utgifter, mulighet for å studere med barn/ permisjon fra studier etc. slik at jeg hadde alt klart til jeg skulle fortelle min mor om graviditeten.

 

Når din mor stiller deg spørsmål om det som bekymrer henne så vil du alt ha svarene på det, det viser at du er moden, og det vil din mor se.

[Anonym bruker]

Jeg var også nervøs for å fortelle det til mine foreldre slik som du beskriver. Jeg hadde forventet et skuffende "jaja, hvordan skal dette gå da?" eller noe i den duren, men jeg ble fryktelig overrasket! Jeg er også student og 20 år gammel.

 

Reaksjonen var en helt annen enn det jeg forventet. Da jeg fortalte dem at de skulle bli besteforeldre var det første jeg så pappas øyne som lyste opp i det han skjønte hva jeg var på vei til å si! Mamma smilte og begynte å le og sa hvor fantastisk dette var! Resten av kvelden gliste pappa bare fra øre til øre og var kjempe interessert i å høre om hvordan jeg følte meg osv.. han overrasket meg virkelig! Mamma også var veldig glad på våres vegne.

 

Poenget mitt er at man kan ta feil også.. Det er godt mulig de reagerer annerledes enn du tror. Spesielt hvis dere sier det på en måte hvor det ikke er noen tvil om at dere faktisk er glade for det.

 

Lykke til :-)

 

 

[Anonym bruker]

det går nok veldig fint.. jeg var 16 når jeg ble gravid og gikk første året på ungdomskolen, jeg gruet meg veldig til å fortelle det til mine forledre for jeg forventet at de skulle bli veldig sint.. jeg sa det når jeg var 11uker på vei.. de ble veldig sint der å da å mente jeg var for ung, men som hun sa hadde jeg vært 1år eldre hadde hun syntes det var bedre.. de ville jeg skulle ta abort men gjorde ikke det, å fra min datter ble født har de vært verdens beste besteforeldre:) hun er nå 2år..

 

du er 19år og han 21, dere klarer dette kjempe fint selv om dere er studenter, tenk hvor mye tid dere får når barnet er lite.. jeg ville nok ringt å sagt det, ville ikke skrevet melding, sa det selv face to face til min mamma. jeg tror nok det kommer til å gå bra, som hun over sier, si det på en måte der det ikke er tvil om at dere er glad for det, dere er myndig begge to å bestemmer over dere selv.

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Tusentakk for gode svar

 

Men trur jeg kommer til å begynne å skrike når jeg forteller de det face2face. Siden søskenbarna mine har god utdanning å er 30 år, å hun ene skal ha sin første nå. Broren min er 24, å han kommer til å juuble, det vet jeg. Kommer til å prate med han først trur jeg.

 

Gruer meg veldig, men vil virke voksen. Skal dra nede på amathea for å prate om alt. Økonomi, rettigheter, bo muligheter.

Men jeg veit mamma vil ønske at v bor i nærheten av henne og pappa.

 

Håper de blir glade, å ikke sure å tenker på abort.

De vil vell ikke att jeg skal fjerne barnebarne deres da blir jeg knust

[Anonym bruker]

mange gode svar, å takk

[Anonym bruker]

:-) Det høres fornuftig ut. Ha planene klare og vis dem at selv om graviditeten ikke var planlagt, så gleder dere dere og tar ansvar.

 

Jeg var selv under utdanning da jeg ble gravid. Jeg gikk 2. året på en bachelorgrad. Jeg valgte å fortsette på skolen, med kun utsettelse av eksamen og en praksisperiode. Jeg sjekket alle muligheter med både skole, lånekassen og nav før jeg fortalte mine foreldre om graviditeten. De tok det kjempebra, og forguder barnebarnet sitt som nå er 3 år.

[Anonym bruker]

åh, så bra

 

Ja, håper mine foreldre blir glade =)

[Anonym bruker]

Du må i hvertfall IKKE finne på å si det på sms.. Ønsker deg lykke til, håper du oppdaterer oss når du har fortalt foreldrene dine om graviditeten:)