En vond opplevelse

[terry]

Mistet min lille engel i en smertefull spontanabort 10+6 uke av svangerskapet. Sorgen er stor og savnet er dypt, men jeg har selvsagt min elskede lille gutt.Vi vil selvsagt prøve igjen, men jeg kommer aldri til å glemme denne lille engelen. Samtidig som jeg måtte oppleve en slik sorg og et slikt savn, av et menneske jeg aldri fikk treffe.

[mama73 m/tre søte små]

Kjære deg

 

Føler veldig med deg. Jeg mistet på fredag da jeg var 10+4. Helt grusomt og ubeskrivelig vondt. Jeg hadde i tillegg vært på ultralyd 2 uker i forveien hvor alt så bra ut med god fosterpuls.

Så aborterte jeg, omtrent uten forvarsel på fredag. Litt brun utflod torsdag kveld, men ingenting å snakke om. Hadde endel blødninger da jeg gikk med sønnen min også, som var helt ufarlige.

Våknet med sterke smerter natt til fredag, og på fredag skjedde aborten. Glad jeg slapp utskrapning i hvert fall! Slapp du også? Hvordan artet det seg for deg? Fikk du noen forvarsler? Hadde du hatt mange symptomer i svangerskapet? Det hadde ikke jeg denne gangen, så var jo litt skeptisk pga det (var superkvalm med sønnen min).

Det er utrolig hvor fort man knytter seg til de små vesnene som bor inni magen. Men jeg prøver å trøste meg med at det ikke var liv laga, og at det var kroppen sin måte å rydde opp på. Alternativet hadde vært mye verre, hvis man hadde født fram et barn, for så å miste det like etterpå.

 

Jeg hadde en SA i desember 2007 også, men ble da gravid igjen kun 14 dager etterpå, og fikk en velskapt sønn 9 mnd etterpå, så man er i hvert fall veldig fruktbar rett etter en abort!

 

Tenker dere å prøve igjen med det samme?

 

Vi vurderer å vente noen måneder nå, da lillegutt på 14 måneder også krever sitt..., men på den annen side så hadde det jo vært godt å bli gravid igjen med engang for å erstatte tapet...

[mama73 m/tre søte små]

Ups, beklager. Jeg var "bare" 9+4, ikke 10+4, som jeg skrev her....

[terry]

Hei, mama73 *med guttebaby* + 2 SA

 

Selv om vi aldri fikk møte vår lille spire, er det like tungt som noe annet. Jeg fant ut at jeg var gravid allerede tidlig. Det høres ganske dumt ut at jeg allerede så tidlig, elsket barnet mitt. Det var jo ikke født, jeg hadde ikke begynnt å kjenne liv. Men likevell snakket jeg til det, og lekte ofte med tanken på framtiden.I begynnelsen av uke 6, fikk jeg smerter i nedre del av magen. Og en del brunrød utflod. Jeg ble veldig bekymret og ringte til legevakt med en gang.Men siden det ikke kom så mye og dette hadde jeg opplevd i første svangerskapet tenkte jeg dette komme nok til å gå bra.

 

Selv om jeg fikk økenende utflod, noen ganger blandet med blod. Tenkte jeg optimistisk at sannsynligheten for spontanabort var minimal og at dette kom til å gå bra!

 

Og så i slutten av uke 10 den 13 november på vei å hente gutten vår i barnehage begynte jeg å blod og fikk plutselig en sterke smerter i magen. Det kjentes som menstruasjonssmerter gange tusen! Jeg blødde litt da jeg var på vei hjem fra barnehage ringte jeg til legevakt og fikk beskjed om å ringe til sykehuset.

 

Legen jeg snakket med sa at det mest sannslynlig var ingenting siden dette er blitt vanlig i svangerskapet.Hun sa at jeg skulle ringe tilbake til legevakt og ber dem om å komme bort for en skjekk og skulle dra på sykehus på mandag den16 november for innvendig utralyd allikevel.

Resten av helgen lå jeg bare å tenkte. Prøvde å være optimist, men visste egentlig at håpet kunne vart ute.

 

Da jeg kom til legen klokken 1 på mandag, fikk jeg bekreftet av henne at håpet om å bli mamma, var tapt

 

Da hun undersøkte meg tok hun en innvendig ultralyd og jeg fikk se min lille spire og så langt så alt normalt ut. Bortsett fra en ting! Hun kunne ikke se noe hjerteaktivitet. Som den følsomme personen jeg er, kjente jeg at tårene presset på.

 

Hun var flink å informere meg om hva som hadde skjedd og det hjalp på når hun fortalte at det var naturens måte og ordne opp på og at jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes.

 

Onsdag den 18 nov reiste jeg igjen på sykehuset for å få fort gang på ting."Medikamentell behandling"

 

Det hjelper på å ha en fantastisk samboer og kjæreste og selfølgelig min lille gutt. Og jeg setter pris på han hjelper meg og støtter meg.

.Å miste et barn er det værste som kan hende en, men likevell blir det annereledes når det skjer akkuratt deg, og en blir mer sårbar. Det blir hvertfall jeg.

 

Vi vil selvsagt prøve igjen, men jeg kommer aldri til å glemme denne lille engelen. Samtidig som jeg måtte oppleve en slik sorg og et slikt savn, av et menneske jeg aldri fikk treffe.

 

Lykke til neste gang med spire.

 

 

 

 

[mama73 m/tre søte små]

Hei igjen Terry

 

Det er svært trist å høre om historien din. Selv om de små vesnene ikke har bodd i oss så lenge, så er det jo så mange følelser, og tanker om fremtiden man har gjort seg, så man knytter seg jo utrolig fort.

 

Etter min første SA i desember 2007 følte jeg at jeg hadde knyttet meg enormt allerede til den lille spiren. Selv om jeg "bare" var 8+1, så hadde vi omtrent planlagt hele fremtiden, tenkt på navn, og omtrent innredet barnerommet i tankene. Dette skulle også ha vært vårt første barn, og i og med at vi har slitt med å bli gravide, og vi da begge var 35 år, så følte jeg at dette var min eneste og siste sjanse, så sorgen var ekstremt stor.

Gudskjelov så ble vi gravide igjen etter bare 14 dager, og fikk en velskapt sønn 9 måneder etterpå. Hadde fryktelig angst under hele svangerskapet da jeg stadig hadde blødninger, og var selvfølgelig redd for å miste. Gudskjelov så gikk det jo bra!

Sjokket var stort når jeg mistet igjen nå. Trodde liksom at jeg hadde hatt min tur med én SA. Nå hadde jeg jo heller ikke hatt noen blødninger, og alt så bra ut på ultralyd da jeg var 7+4. Fikk liksom ingen forvarsler, og kjenner at det skremmer meg ved neste svangerskap. Tror nok ikke jeg klarer å slappe av før jeg har født!

 

Vi har bestemt oss for å vente litt med å bli gravide igjen nå da jeg må komme meg litt, og bearbeide sorgen. Hadde vi ikke hatt barn fra før, så hadde vi nok kjørt rett på igjen som forrige gang, men nå har jeg lille gutt å tenke på også. Og han krever sitt;)

 

Ta deg tid til å sørge på din måte, enten du velger å vente med å bli gravid igjen, eller om du vil prøve på nytt med engang. Sorgen over det som aldri ble vil alltid være der, men du bør være glad for at du knytter deg lett og at du har evnen til å føle så sterkt. Det motsatte er tross alt mye verre!

 

Lykke til med bearbeiding av sorg og med planlegging av ny spire!