Kan noen komme med noen råd?

[Anonym bruker]

Jeg er 23 år og det er kjæresten min også. Jeg går på skole, har akkurat begynnt på min utdannelse,fordi jeg enderlig har funnet ut hva jeg vil bli.Har derfor jobbet og gått på skoler som egentlig ikke var noe for meg. Så enderlig finner jeg noe som passer, jeg skal gå på skolen i fem år.. Kjæresten min er ferdig med sine tre år , og skal jobbe nå to år også ta master,som er på to år etter det. Det som ihvertfall har skjedd er at jeg har blitt gravid. Jeg har på en måte veldig lyst, men så mener kjæresten min at det er for tidlig. Han ønsker at vi kan få mer tid til bare oss to, før det kommer en tredje person inn i vår verden. Vi har også bare vært sammens i 1 år. Vi har det veldig godt sammen. På den andre måte får jeg heller ikke så lyst ,da han er usikker ,og mener vi skal vente. Men så klarer jeg ikke legge det helt fra meg og betsemme meg for en av delen.Får helt vondt i magen av å tenke på å ta barne bort,samtidig som jeg blir redd for å ta barne i mot. Vil ha med meg min kjære hundre prosent. Men så lurer jeg på om det kanskje er litt mer sånn for gutter at de er litt uskikkre? vet ikke hva jeg skal gjør,er det noen som har noen erfaringer eller råd?

[Anonym bruker]

Vanskelig situasjon dette. Jeg ble gravid når jeg var 19 og siden jeg og kjæresten min bare hadde vært sammen i noen mnd valgte vi å ta abort. Har ikke angret på det, for vi var unge og bodde hjemme begge to. Jeg klarte såvidt å ta vare på meg selv, og var overhode ikke selvstendig. Vi hadde sikkert blitt boende i hjembyen vår, muligens hadde vi ikke studert. Det får vi aldri vite... Nå har vi vært sammen i 6 år, og har bestemt oss for å prøve å få barn til neste år. Selv om jeg er student, tror jeg dette skal gå fint. Man er mye mer fleksibel som student i henhold til å ha barn.

 

Jeg vil ikke gi noe direkte mening om hva du bør eller ikke bør gjøre, men tenk deg godt om, kjenn på magefølelsen og vær ærlig mot deg selv om kjæresten din.

 

Masse lykke ti!l

[Anonym bruker]

Hei, var som over 19 år første gang jeg ble gravid, hadde bare vært sammen et par mnd og skulle til å starte på studiene. Vi valgte og ta abort og angrer idag ikke på det, selv om vi fortsatt er sammen. Nå to år etterpå prøver vi på en liten en i studietiden Veldig spent og håper at det skjer fort. som tidligere nevnt er man mer fleksibel som student. Og økonomisk er det kjempe flotte støtteanordninger.

 

Dette er noe du og dere skal bestemme dere for sammen. Og en slik avgjørelse vil ha stor effekt på dere begge, så det er veldig viktig å høre på hans synspunkter. Men det er også viktig å se hva du føler selv, for dette er noe du må leve med resten av livet , usansett hva dere velger. Det har vært endel tunge stunder som følge av aborten, selv om vi ikke angrer...

[Anonym bruker]

Takk for svaret

[Anonym bruker]

Takk for svaret:)

[Alvine&babyV]

For kjæresten din er det nok lettere å distansere seg fra hele svangerskapet siden det er du som er gravid og kjenner symptomer, mens han bare er "tilskuer". Derfor vil ønsket om abort gjerne være enklere for en mann enn for en kvinne. Mange fedre får kanskje ikke et forhold til barnet før magen begynner å vokse, den første ultralyden eller når de holder barnet i armene sine. Mens den gravide gjerne får det seinere.

 

Tenk også godt over om en eventuell abort er noe du kan leve med hele livet. Abort er ikke et enkelt valg, og mange angrer i etter tid,spesielt når de ser små barn. De postitive sidene er jo at livet deres blir rikere, dere to blir en familie og man får en enda sterkere tilhørighet til hverandre. Man har jo også veldig gode støtteordninger som tidligere nevnt her, man får jo hele lånet omgjort til lån. Dessuten er det lettere å få barnehageplass når barnet er født om sommeren/høsten.

 

La ikke redselen for å miste han gjøre at du tar abort, du må ville det selv. Jeg mener ikke å lede deg inn på å ikke ta abort, valget må du selvfølgelig ta selv. Men abort er ingen enkel løsning.

[Alvine&babyV]

Obs skrev feil på slutten av de siste avsnittet, mente selvfølgelig at den gravide gjerne får forhold til barnet tidligere.

[Anonym bruker]

Takk svar:)

Er så usikker, vil ha med meg min kjære fullt ut. Er enig i mye av det han sier om at vi også har behov for tid sammen. Det er jo viktig for barnet også. Men samtidig så vikler jeg den andre veien. Er så frustrerende. Vi mener begge at vi har et godt grunnlag sammen og at det viktigste for oss er å holde sammen uansett hva som skjer. Men samtidig når jeg tenker at jeg vil beholde og vi bestemmer oss for det. Blir jeg redd, og føler det er for tidlig , samtidig når vi bestemmer oss for at det er for tidlig og at vi vil vente, blir det helt feil. Så vet ikke. Han er mer sikker enn meg om at han mener vi burde vente, til neste vinter med å prøve,slik at det er da er to år til vi får barn.Ja er også enig i det , men så er det så utrolig vanskerlig når man først har blitt gravid, og vi vil ha barn sammen. Dessuten tenker jeg på min utdannelse og slikt. Hva hadde dere gjort??

[Anonym bruker]

Hvis dere uansett planlegger barn om et år, så spiller et par år fra eller til ikke så mye rolle vel?

[Anonym bruker]

Vi har jo bare vært sammens i 1 år, så jo føler et par år kan ha mye å si