Føler meg så deprimert!!! Når klarer man å legge noe slikt bak seg?

[Utålmodig fødeklar♥J07, G11♥]

Jeg har nå vært sykmeldt i 2 uker og er like deprimert og emosjonelt ustabil. Gråter hver dag...

 

Vil ikke dette gi seg snart? Trodde aldri i verden at man kunne sørge så mye over et ufødt barn...men det gjør jeg altså. Var i uke 11. og trodde jeg kunne slappe av, falt meg ikke inn at jeg kunne miste.

 

Føler meg bare så tung til sinns, finner lite glede i hverdagen, alt er bare ork...

 

 

[*Lissja*]

Når man er kommet såpass langt i svangerskapet føler man seg veldig sikker og er innstilt på at alt skal gå bra. Man har begynt å tenke hvordan ting skal bli, planlagt litt osv.

Det må være en veldig tøff uke å miste i, så er veldig lei meg på dine vegne:/ *klemmer*

 

Om du enda føler at alt bare er ork kan det jo være en ide å sykmelde seg lenger.. selv om det hjelper å komme seg litt ut blandt folk, vet jeg hvordan det er å tvinge seg til det på en måte.. man er redd for å bryte sammen i gråt om noen snakker til deg eller tilfeldigvis gir deg en klem..

 

Har du noen du har snakket masse med om dette? Det tror jeg er viktig for å kunne bearbeide følelsene. Tanken på at kroppen selv ordner opp når noe er galt med fosteret, er kanskje en fattig trøst nå, men forsøk å tenk det.. det er kanskje en mening med alt som skjer..på godt og vondt.

 

Og ta også til deg det de sier om at det er lett å bli gravid etter en sa.. den tanker trøster meg veldig mye nå.. jeg har nettopp mistet selv, dog i uke 5+3 bare..

 

 

Bruk oss på forumet for det vi er verdt i værtfall, så håper jeg det beste for deg fremover=)

 

Klem

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Kjære deg.

 

Det er veldig individuelt og veldig normalt å føle/tenke som du gjør nå. En slik opplevelse forandrer livet....det forandrer måten du tenker på....det forandrer deg!!! Å det tar tid å gjøre seg kjent med og akseptere disse forandringene.

 

Jeg opplevde en MA i uke 12 i 2005 (fosteret døde i uke 10), og nå er det mest sannsynlig enda en MA på gang (dog kun i uke 7). Det er en kjempesorg som er tung å passere. Man har hatt flrer uker p tenke og planlegge og forberede og kjenne på gleden av å skulle bære frem et nytt barn!!! Det er vidunderlig - for så å bli kasta ned i kjelleren så til de grader hardt!!!

 

Jeg sørget å lenge etter den første MAèn...det var vanskelig å møte mennesker å bli syns synd på. Jeg gråt masse og følte at livet var virkelig urettferdig. Noe det faktisk ER å, men etter en liten stund begynte jeg å tenke på alle de her inne som har mista flere ganger - UTEN å ha barn fra før (ser du har et lillegull fra før . Det må være tøft det...å jeg så mennensker som faktisk hadde mer grunn til å sørge og være deppa enn meg selv. Dessuten fant jeg litt trøst i at det mest sannsynlig var noe galt med den lille...at det var derfor kroppen ordnet opp selv.

 

Denne gangen hadde - jeg mine mistanker, men det kommer likevell som en stor sorg. Å jeg vet at det eneste jeg kommer til å tenke på, er å bli gravid fortest mulig igjen. Å så fort man blir det, kommer alle bekymringene for at det skal gå galt igjen Det er ikke lett.

 

Jeg håper du tar den tida du trenger for å hente deg inn igjen - det burde du. Kos deg med lillegullet ditt og prøv å tenke på at det blir deres tur igjen. Når kroppen din er klar, da sitter det en ny spire vettu

 

Lykke til videre - å skriv hva du føler og tenker her til oss...vi er her for hverandre vettu

 

Trøsteklem