store bekkenplager...men øsker ett barn til

[Anonym bruker]

Jeg har ett barn på 2 år. Hadde så si ikke bekkenplager i svangerskapet. Men fikk store problemer etter fødsel. Klarte nesten ikke gå på flere uker etter fødselen. Nå to år etter går jeg fortsatt til behandlig og trening flere ganger i uka.

Lurer på om det er noen av dere som har liknende historier men som tross det har våget dere på et nytt svangerskap? Og evt hvordan dere har det nå?

Håper på svar

[Anonym bruker]

Hei:) Jeg hadde økende plager fra 4mnd forrige gang jeg var gravid.Hadde store poblemer med å gå de 3 siste mnd.Fikke beh. i form av fysio,svømming og akkupunktur.Plagene forsvant aldri.Det låste seg støtt og stadig og hadde renninger nedover ene benet til min datter var 2 år.

Nå er jeg gravid i snart 3 mnd.I og med at jeg aldri har blitt bra etter det forrige er det litt vanskelig å si.Men noe sier meg at jeg aldri kommer til å bli som før,så jeg skal presse meg gjennom dette en gang til for min datters skyld.Ønsker hun skal få søsken.Men denne gangen skal jeg ta det roligere og på alvor.Men dette er siste gang!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Takk for svar, Håper det går bedre for deg dene gangen eller i hverfall ikke blir værre. Sikkert lurt å ta mer hesyn som du skriver. Ønsker deg masse lykke til:-)

[vilhahøstbabyda<3]

Jeg burde sikkert ikke gå på enda et svangerskap, men ønsket er så stort. Jeg har to fra før og kronisk bekkenløsning. Jeg er ikke gravid enda, første pp med ikm på torsdag som kommer. Jeg har begynt å trene bekkenet og skal kjøpe nye madrasser og en del hjelpemidler. Er forberedt på at dette kan bli veldig tøft. Jeg trente pilates etter sist fødsel, og den perioden jeg gjorde det var jeg helt symptomfri. Man kan også trene pilates i svangerskapet, men da må øvelsene være tilpasset for ikke å sette barnet i fare. Jeg tror ikke jeg ofrer helsa fullstendig på å få et barn til, men det vil nok koste mye i smerter og treningstimer å fungere etterpå. Det må det jo være verdt?

[NrToKomIJuli]

Hei,

jeg hadde store bekkenplager etter førstemann. Hun var 6 år da jeg ble gravid med nr to, og selv om plagene mine på det tidspunktet var moderate, ble jeg sykemeldt umiddelbart da jeg ble gravid. Dette for å forebygge. Dette viste seg å være veldig lurt. Jeg fikk aldri de skrekkelige smertene i svangerskapet som jeg kunne fått. Prøvde å jobbe 20% stilling i tre uker, og det gikk ikke i det hele tatt. Dette skjedde tidlig i svangerskapet, bare noen uker på vei. Så jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om jeg hadde en dust til lege som 'vet' at dette ikke skjer før tredje trimester og andre tulleting.

 

Sørg for å få så mye avlastning som mulig med den du har fra før. Det er tungt for en gravid bekkenløs kropp å ta vare på sånne smårollinger. Jeg passet ei i fire time, og var ødelagt i et par uker etterpå... Ikke bra, og jeg passet ikke andre barn flere ganger under svangerskapet.

 

Jeg våger å påstå at grunnet min sykemelding fra dag 1, og min innsats i svangerskapet (jeg trente spinning og vekter så lenge det lot seg gjøre, for av en eller annen merkelig grunn greide jeg det), samt at jeg ikke gjorde husarbeid eller handlet mer enn en liter melk av gangen, gjør at jeg i dag er i stand til å jobbe OG ta meg av hus, hjem og unger. Småtten er 1.5 år, og det er strevsomme dager, men jeg greier meg.

 

Poenget mitt er: TA DET MED RO!!! Og finn en lege som tror deg. Jeg er så glad jeg hadde en lege som kunne litt om dette, og som tok meg på alvor. Jeg er redd for at hvis ikke hun hadde vært så oppegående som hun er, hadde jeg snakket uføretrygd snart. Dette kan sitte i lenge.

 

lykke til, og ta ting på alvor!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg kan jo fortelle min historie.

 

Jeg ble gravid i studietiden, og fortsatte å studere når jeg gikk gravid.

Bortsett fra ubehagelig kvalme så hadde jeg absolutt ingen plager med bekkenet mitt... Så fødte jeg gutten. Jeg fødte han på morgenen, fikk mer og mer vondt i ryggen/ bekkenet/ det strålte nedover beina. Ga beskjed om at jeg ville ha smertestillende fordi jeg hadde det så vondt. Jeg fikk bare beskjed om at det var helt normalt å ha det slik. Tok med sammen og la meg for natta. Morgenen etter klarte jeg ikke røre på kroppen.

 

Jeg brukte to og en halv time bort til badet for å gå på do! Hadde så vondt at jeg ikke klarte å beskrive det:(. Var faktisk verre enn å føde gutten.

 

De annsatte på sykehuset hadde ikke hatt noe erfaring med det jeg hadde- strekk i symfysebeina i bekkenet. Jeg var veldig redd, klarte ikke få til amming fordi jeg hadde forferdelige smerter+++.

 

Jeg ble fortalt mye rart, noen sa at jeg ikke måtte stakkarsliggjøre meg slik, ei annen skepleier sa at jeg muligens ikke kunne gå mer(!) I ettertid skjønner jeg at de behandlet meg dårlig...

 

Smertene ble ikke borte av sterk medisinering heller, det førte bare til at det ble enda vanskeligere å amme(lite melk).

 

Jeg var på sykehus i en uke og fikk låne rullestol fra hjelpemiddelsentralen. Var glad jeg hadde familie som stilte opp og hentet den for meg.

 

Barseltiden ble ikke slik jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde ingen rosenrøde forestillinger heller, men hadde jo regnet med at jeg ville ha overskudd nok til å kose meg med sønnen min.

 

 

I tillegg til alt dette tok jeg fire eksamener,pumpet meg 12ganger om dagen og var på fysikalsk behandlinger.

 

Det tok 4 uker før jeg klarte å gå, rullestolen ble brukt i ca. 2 måneder.

Det tok 5mnd. før jeg klare å gå ordentlig.

 

Sliter fortsatt med depresjon, men har akkurat fått rekvisisjon til psykolog. Så jeg håper og tror det vil ordne seg.

 

Det som er verst er at ingen vet hvordan jeg har det. Kjæresten min gjør det, men ingen andre. Alle beundere meg for at jeg valgte å fortsette å studere uten permisjon, De ser på meg og tror jeg er vellykket siden jeg får gode karakterer på skolen. De ser ikke hvor vondt jeg har hatt det. Og fortsatt har det.

 

Ønsker ikke at noen av dere som leser dette skal få samme problem etter fødsel. Jeg er bare 21 år, og trodde kroppen kom til å takle fødselen bra, men jeg hadde lite bekken. Atfor lite. Jordmor sa til meg at det var gammeldags å anta at liten kropp =lite bekken. Hun tok feil.