Vanskelig jente på 11 år, vil høre meninger.

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min tenker så det knaker. Vi vet rett og slett ikke hva vi skal gjøre, før det har gått for langt med jenta vår.

 

Størsteparten av problemene er nok jeg skyld i. Hun har blitt ganske så bortskjemt, det er ikke før nå jeg har innsett at jeg ikke trenger å skaffe henne ALT hun på død og liv ønsker seg. Har hun ønsket seg noe, har jeg klart å skaffe det på den ene eller andre måten. Hun har en hobby som hun dyrker, og desverre har vel kanskje jeg dyrket den for mye sammen med henne. Jeg er med, hoier og heier, hjelper henne med det som er tungt, og har visst gjort meg selv en gedigen bjørnetjeneste.

 

For jenta mi kan være verdens snilleste, men et ondt lite vesen også.

Om hun ikke har fått det som hun vil, tygger hun litt på det, og skal "gjøre igjen" på den ene eller andre måten. Slik som i går: Da sier hun høyt og tydelig foran mine svigerforeldre: "Pappa, hvorfor ringte mamma deg engang å sa at hun ville flytte, fordi hun ikke orket mer?"

Jenta vet GODT at dette dreide seg om jobben til mannen min som han ikke trives i, og at jeg kom med det forslaget å flytte en annen plass slik at han kunne få en bedre jobb. Men hun ville heller vri det til å høres ut som en saftig krangel, slik at vi skulle bli forlegne mens svigers satt der.

 

På ALLE konferanser vi har hatt, får vi bare negative tilbakemeldinger. Hun blander seg oppi alt, skal konstant kommentere ting til andre elever, noe som gjør at hun til slutt ikke har så mange å være sammen med. Hun respekterer ikke lærere, og gjør det motsatte av det de sier. Hun raver fra seg oppgaver på et blunk, og bruker resten av tiden til å forstyrre de andre som sitter å jobber.

 

Hun tar ikke et nei for et nei, og ALT skal diskuteres. Jeg har virkelt prøvd alt, være mer konsekvent, men det ender bare med at hun blir verre.

 

Har snakket maaange ganger med henne, alvorlige samtaler, der jeg er både rolig og forståelsesfull, og prøver å få henne til å fortelle henne om det er noe som plager henne. Om det er serfor hun er som hun er. Men jeg får bare til svar: "Vet ikke hvorfor jeg er sånn jeg, jeg er visst bare sånn"

 

Og det kan godt være., Hun har alltid vært fritt-talende, sta og egen. Høyrøstet, og masete. Og frekk :-/ Men jeg ser jo det at jeg ikke har gjort det bedre med å skjemme henne bort.

 

Så igår hadde vi en prat igjen jeg og mannen, og vi spekulerer på om jeg skal flytte til nabobyen en periode (jobb) slik at han og datteren vår blir alene til september 2010. Dette for å se om det kan bli mer skikk på henne om de to er alene, da han er flinkere til å være mer konsekvendt enn meg. Jeg kommer selvfølgelig til å komme hjem i helger o.l.

 

Nå vil jeg høre hva dere mener. Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne skrevet her, men jeg prøver å begrense det fra å bli så langt. Er det fler som har erfaringer her med uregjerlige jenter, og har dere noe råd?

[Anonym bruker]

Du sier det jo indirekte hele veien. Det ligger hos deg og at du er for lite konsikvendt. Jeg jobber selv som lærer, og det eneste, hardt ,brutalt og kjempe kjipt mens det står på, som funker er å ha strenge rammer og ikke åpne opp for alternativer. DU er nødt til å vise at her bestemmer du. Hun kan gjerne få være med å velge ting, men da MÅ DU ha alternativene. F eks. i dag kan du få velge mellom at vi ser en fin film sammen, eller at vi tar en tur ut. Da er det viktig at det er det du holder deg til. DU kan gjerne lage belønningsystem til henne. Ta en samtale med henne om hva du synes er uakseptabel oppførsel. Pass på her ,at du selv ikke bedriver samme oppførsel. Her kan hun være med å diskutere, men du har siste ordet. Kunne skrevet om dette i det vide og det breie. veldig interessant tema=)

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er ingen ekspert men synes dette er litt spennende.

Jobber som helsesøster og mener jeg tidlig kan "se" hvem som ender opp med barn som din datter.

Hun er på ingen måte en ond person, men hun har tillærte måter å reagere på, fordi disse måtene faktisk har virket. Jeg mener dere trenger profesjonell hjelp til å løse dette. Kontakt skolehelsetjenesten eller familierådgåver i kommunen. Mulig dere må henvises og at det er litt ventetid. Synes ikke det er en god ide at du flytte....da lærer du henne ennda en ting-vi flykter fra problemene. Søk hjelp for hele familien og gjør det nå, før det er for seint. En vanskelig 11 åring blir gjerne en ekstremt vanskelig tenåring.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Glemte å skrive i stad, at legg fra deg holdninga om at unger er ondt vesen. Ingen unger er ondt vesen. Det vesenet du snakker om har du/dere skapt selv. Foreldre som former barna, sånn er det faktisk. Hardt og brutalt.

[Anonym bruker]

Jeg har erfaring med arbeid med barn som nok er hakket verre enn jenta di (jobber i barnevernsinstitusjon).

 

Etter min erfaring er det kun to ting som hjelper:

- FORUTSIGBARHET. altså rutiner på hverdagen, regler som følges til enhver tid, for eksempel inndragning av goder om reglene ikke overholdes. (sier ikke "straff", men en konsekvens for regelbryting kan være mindre lommepenger, ikke få se tv den dagen m.m.)

Barnet må vite om både reglene og konsekvensene på forhånd, dette må ikke komme som noen overraskelse. Foreldre bør ikke bli sinte, men være rolige og kontrollerte, og informere om at pga det du gjorde nå skjer det og det.

 

- POSITIV OPPMERKSOMHET gi jenta masse positiv oppmerksomhet når hun er blid, hyggelig, imøtekommende eller viser andre sider dere setter pris på hos henne. Dette forsterker automatisk denne oppførselen.

 

Prøv for all del å unngå kjefting og mas, det fører lite med seg, prøv å holde dere til forutsigbarhet og positiv oppmerksomhet, så håper jeg dere skal se en endring hos jenta i løpet av et par mnd...

 

Angående flytting synes jeg ikke det er så lurt, da lærer du ingenting av prosessen, og kan godt gå rett i samme fella når du kommer tilbake i helgene, eller når du kommer tilbake for godt. Dere må lære å være foreldre sammen, på en måte som gir jenta deres mulighet til å forholde seg til to samspilte foreldre...

[Anonym bruker]

få dere en henvisning til BUP!

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaring eller utdannelse til å kunne gi deg et godt nok svar, men å reise bort fra situasjonen vil nok gjøre vondt verre. Problemet ligger hos deg, nå hos din datter, og dere må som familie ordne opp. Du må i første omgang få hjelp til å oppdra din datter. Klart hun blir verre når du endrer oppførsel, men du må ikke gi deg. Dette er siste sjanse før hun er tenåring.

[Anonym bruker]

Takker for konstrultive, og ikke minst SNILLE svar!!

 

Jeg er enig i at barn ikke er onde, men dette ble litt satt på spissen. Og det er faktisk sant at hun gjør ting for å være slem. Direkte slem. Et eksempel (tatt i fra maaaange) er da hun var med meg på butikken for å kjøpe julegave til mannen. Hun lovte på tro og ære og ikke fortelle hva vi hadde kjøpt. Vi kosa oss veldig den dagen, handlet og gikke å spiste middag sammen. Tidligere den dagen hadde vi vært i svømmehallen. Da vi kom hjem ble hun sint fordi jeg sa nei til et glass brus. Midt oppi situasjonen sier hun til mannen min: "Å da kan bare GLEDE deg til jul, for mamma har kjøpt Bergansjakke til 5400 kroner!!!" Dette ble brølt.

 

Jeg er enig i at det ikke er en god løsning å flykte fra situasjonen, og vil jo helst ikke heller. Men jeg er faktisk så sliten at jeg tenkte det ville være bedre å "ta fatt" på problemene i helgene når jeg kommer hjem, og ikke har vært i konflikter med henne hele uka. Men skjønner poenget deres.

 

Jeg er ikke så veldig interessert i å ta kontakt med barne og familiekontoret her vi bor, da det er søsteren til mannen som er sjef der. Hadde håpet vi kunne klare å løse dette alene...

 

huff alt føles så håpløst!

[Anonym bruker]

Vil bare legge til at ingen av oss er "kjeftete" men snakker med henne rolig når det er noe. (ref. til et svar lengre oppe) Og når hun gjør noe positivt er vi veldig flinke til å rose henne for det som er bra!!

 

For hun har gode sider/dager også! Spesiellt når en av oss er alene med henne, det føles ut som ting er vanskeligere når hun har flere å forholde seg til :-/

[Anonym bruker]

Ikke diskuter tema hun bringer opp, som du VET du ikke vil fire på. Bare si at dette er avgjort. Vet det da er lett å svare når ungen ikke gir seg, men det er her du må stoppe deg selv. Bare ikke si noe som helst.

 

Reager som du ville gjort på butikken da hun var mindre og ville ha snop(mas og hyling;)), når hun kommer med slike spørsmål og kommentarer som den om telefonen og "ikke orket mer". Vis henne med all tydelighet at dette er uakseptabelt.

 

Hun er ikke sjefen, og dette må dere vise. Ikke tenk at "her er det flaut å irettesette, for her er det andre tilstede". Stopp henne der og da. Både med ord og blikk.

 

Faste rammer, rutiner og forutsigbarhet er viktige stikkord.

 

tar dere ikke kontrollen nå, så kommer dere til å slite de neste årene. Du bør ikke "stikke av" ved å jobbe ett annet sted. Du må stå i det for at hun skal forstå at du og faren står sammen. Du kan ikke overlate dette til ham, for da er du selv like maktesløs senere selv om han klarer å få skikk på henne. Da kan det være at far og datter får det til, men du blir utenfor......

 

Skolen må selv ta ansvar, og tilrettelegge for jenta. Dette er ikke deres oppgave alene. Dere tar hjemmebane, og ringvirkningene av dette vil vise på skolen. Og omvendt.

 

PMT-O kan være et alternativ. Og etterhvert nå; FNT(tenåringer). Dette er tiltak helsesøster nok har hørt om. Barnevernet vet også om dette. Dette er tiltak som er for hele familien, og hjelper en til å få verktøy til bedre samhandling å fungering i familier med barn som har adferdsvansker av ett eller annet slag.

 

Og ROS!!! dette er det aller aller viktigste redskapet dere har. Med en gang hun gjør noe dere syns er positivt(ønsket adferd), så vær der å kommenter og si noe positivt. At hun henger på plass jakken i gangen kan være nok til en positiv kommentar. At hun gjør det dere ber henne om med en gang uten mas fra dere, kommenter dette positivt. Følg med og LET etter positive ting. Også om dere egentlig kjenner dere er irritert for ett eller annet som nettopp har skjedd rett før, og egentlig ikke har lyst å være positive til henne. Som jeg gjorde i dag; min tenåring har en lei tendens til å komme forsent på skolen hver dag. I dag rakk h*n det ved å gå tidlig(dette var det som utløste rosen), og da sa jeg hvor glad jeg var for dette og hvor bra gjort det var:)

 

Jeg kunne nok skrevet mye, siden jeg har en tenåring med diagnose og adferdsvansker. Men det er begrenset hva jeg kan skrive, for jeg kjenner ikke dere og ikke jenta:)

 

Vet det er tøft mens det står på, men ta kampen og be om hjelp tidlig. Dette sparer dere for slit senere:)

[Anonym bruker]

Ikke skyld på ungen din at du har tabbet deg ut vertfall.

 

Du må ta tak i deg selv, sett deg ned med mannen din og finn ut HVORFOR du føler du må skjemme vekk ungen din og hvorfor du ikke greier å være konsekvent. Her må dere jobbe sammen om grenser, det er helt tydelig at det er jenta di som har styringen hos dere. Sett grenser! Det gir trygghet hos barn, og INGEN barn dør av at foreldrene er strenge. Ikke forvent at en 11 åring skal bli en engel av seg selv, det blir din jobb. Om hun blir sur, klikker, hyler og bråker aldri så mye MÅ du kunne gi en beskjed og forvente at hun lyder. Gjør hun ikke det MÅ det få konsekvenser, helst noe som svir litt.

 

Tror du jenta di kommer til å hate deg siden du ikke tør å ta tak i henne?

 

Lykke til, håper for jenta di sin del at du fikser dette.

[Reveenka]

Vet du, jeg syns faktisk ikke det er så farlig at det er søsteren til mannen din som er sjef for familevernkontoret jeg - det er et pluss!

 

Snakk med henne først; hun har garantert lagt merke til problemene du beskriver at dere har og vil sikkert mer enn gjerne hjelpe dere. Dere har jo et supert utgangspunkt med en tante som sikkert vil bidra, og som vet mye om hvordan problemene arter seg hjemme hos dere, det gjør det lettere å velge innfallsvinkel og sette inn de rette tiltakene.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skylder da på ingen måte på henne, jeg skriver jo at jeg vet at det er mye min egen skyld. Og vi har da grenser, og de gjelder hos meg også. Men hun har mye mindre respekt for meg generellt.

 

Jeg forventer heller ikke at hun vil bli en engel av seg selv.

 

Søsteren til mannen min er ikke i noen tett dialog med oss, og vet heller ikke noe om situasjonen. Jeg er ikke så veldig lysten på at ta dette innad i familien, av mange årsaker. jeg hadde vært så glad om jeg kunne klart å håndtere situasjonen selv!! :-)

 

Vi har regler, og vi har rammer. Hun blir rost for det positive hun gjør, og jeg tar tak i det hver gang hun ikke hører. Men hun roper og hyler at jeg ALLTID er så sur, sint osv.. Selv om jeg ikke er det. Jeg kan be henne gå å stelle seg til kvelds 1 og 2 ganger uten reaksjon, og når jeg da reiser meg den 3 gangen å sier "kom, nå går vi!" så er det ramaskrik. "Du er så sint, osv.." når jeg ikke har vært sint. Prøver jo bare å vise at jeg mener det jeg sier!

[Anonym bruker]

Jeg er enig i mye av det som er sagt her. Ros, positiv oppmerksomhet når hun er flink osv. og HI sier at ingen av dere er kjeftete. vel- jeg vil bare si en ting jeg da; man må også være streng, bestemt og noen ganger også sint for å vise hvem som er sjefen!!! Jeg har sett mange eksempler på foreldre som tilsynelatende totalt mangler temperament, som aldri blir sint, aldri sier klart fra- det kan skape unger om til noen ordentlige troll!! Barn må ha TYDELIGE grenser.

 

Bestevenninna til min datter har slike foreldre- tror ikke de har evnen til å bli sint over hodet, de dikker og diskuterer med ungen hele tiden. Sier liksom i fra "nei, det må du ikke gjøre"- men med kosestemme! det har INGEN effekt. denne ungen hører ikke på noen ting, fordi de aldri er bestemte og tydelige med henne. Hjelper jo ikke å si fra hva hun skal/ikke skal gjøre når hun vet det ikke får andre konsekvenser enn "dikkeoppfordringer" når hun ikke hører etter. Jeg blir av og til så provosert av at hun ikke hører når hun er på besøk at jeg tar tak i henne for å se henne inn i øynene og gi klar beskjed om at hun må høre. Hun hører da, men det går tilsynelatende ikke særlig inn på henne.

 

Jeg elsker barna mine og gir dem masse kjærlighet og ros. Men gjør de ting de ikke skal får de klar beskjed. Og både jeg og pappen kan bli sinte hvis situasjonen krever det. De er veloppdragne og høflige unger. Synes det er så vanvittig at man liksom skal behandle barn med silkehansker og ikke skal kunne vise naturlige følelser overfor barn i dag. Man må kunne bli sint når ungen er ulydig. Ikke fysisk voldelig eller skremmende, men bestemt så barnet ihvertfall respekterer deg. selvsagt sammen med forklaring av hvorfor msn reagerer osv.

[Gjest]

Hei

Det første jeg ville gjort var å ta en ny prat men litt andre forutsetninger enn de du har hatt før. Ikke prøv å spørre hva som er hennes problem. Problemet ligger ikke hos henne, så det er ikke rart at hun ikke kan svare på det. Det du bør gjøre er å ta ansvar for situasjonen som dere voksne har skapt (slik du beundringsverdig ærlig beskriver den her inne). Si noe lignende til din datter. Fortell henne at du har strukket deg for langt, vært for ettergivende og at du ikke lenger kan ha det sånn.

Så må du i hver enkelt situasjon vise at du mener alvor. Forteller hun hva dere har kjøpt i julegave, så kan hun ikke få være med på mer julegavehandel etc.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Dere har rett og slett tabbet dere ut som foreldre og gjort en elendig jobb med oppdragelsen. Ta tak, vær konsekvente og strenge så kan det kanskje være at det ikke er alt for seint, men i seineste laget er det faktisk, så det er ikke sikkert dere får snudd dette.

[Anonym bruker]

"Hold kjeften" -takk for svar.

 

Jeg skal ta meg en prat med henne igjen, konsekvensen for oppførselen i går, ble at vi forklarte henne hva hun hadde gjort galt, eller dvs,. vi spurte henne om hun visste hvorfor vi ville prate med henne. Og da sa hun at hun visst hva hun hadde gjort, og nevnte det vi mente. (Så hun vet det selv, hva vi er skuffet over)

 

I tillegg til praten ble mobilen IGJEN inndratt, hun hadde rukket å ha den i 2 dager denne gangen. (Ny rekord) Vi inndrar den for en uke om gangen.

 

Men jeg skal følge rådet ditt, å si det slik som du nevnte. Håper noe hjelper :-(

[Anonym bruker]

Første steg på veien til å få løst et problem er å erkjenne at en faktisk har et problem.

Jeg har stebarn med like vanskelig adfærd som jenta di. Men foreldrene vil ikke innse at ting ikke er bra, og sliksett tar de ikke tak.

 

Så lenge du har innsett at hennes adferd er problematisk og oppdragelsen ikke er god nok, så er det jo bare å sette i gang tiltak, og da lykkes dere nok.

[Gjest]

Jeg har tro på at det kan hjelpe:)

Jeg har hatt stor glede av å lese Jesper Juul, f.eks "Fra lydighet til ansvarlighet"

[Anonym bruker]

Jeg foreslår at du leser alt du kommer over om jenter og adhd.Det gjorde jeg og ble overrasket over hvor ulikt det viser seg hos jenter og gutter.Dette bidro til en ny innsikt i hvorfor jenta vår var som hun var.Mange jenter får aldri denne diagnosen fordi fokuset har vært større på gutter,det er mer synelig hos de.Hos jenter kommer ofte problemene mer til overflaten når de kommer i puberteten. Uten diagnose og riktig tiltak har de stor sjangse for å havne i problemer av ulikt slag.

Bokstavbarna.com er en super side med masse informasjon om emnet.

Lykke til