hemmelighold

[håp76]

Vi har vært gjennom et prøverørsforsøk i høst med negativt resultat, men vi vil prøve igjen.

 

Slitsomt å holde på med dette. Og desto mer slitsomt med hemmelighold. Mannen min vil helst ha fullstendig hemmelighold. Dette er både tabubelagt og personlig, noe jeg respekterer. Vi har etterhvert kommet til enighet om at kan si det til sjefen min, aller nærmeste familie og et par venninner. Synes det hjelper at disse kjenner til sitausjonen og støtter opp.

 

Jeg opplever det som vanskelig med øvrige venner og bekjente som ikke vet. De kan fort kan si og spørre om ting. Det er sårt nok som det er om jeg ikke også må lyve. Derfor trekker jeg meg litt unna.

 

Dette prosjektet kan jo vare en stund. Og det er jo ikke sikkert vi får et positivt resultat. Men da vil vel omverdenen skjønne det etterhvert uansett.

 

Noen som har gjort seg noen erfaringer/tanker om dette?

[Nurket1 - prøver 2010]

Jeg har KUN gode erfaringer med å være ærlig...det var mye værre før vi fortalte at vi strevde nettopp fordi vi fikk så mange dustete kommentarer (det skjer jo enda men på en annen måte...nå er det mer "dere har jo ett barn, hvorfor strever dere sånn nå da for å få et til")

 

Jeg ser det litt som min misjon og fortelle om hvor tøfft dette er...

 

Heldigvis er vi enige om dette da...men mannen din må vel forstå at dette blir værre om man ikke snakker om det? Det blir mange rare unnskyldninger etterhvert...dessuten får vi mye god støtte...

 

Synes nå jeg da...

[Mamma`n til <3<3<3]

Jeg er veldig enig med deg Nurket1:)

 

Vi har vært veeeldig åpne hele veien om hva vil skal igjennom og fortalt de nærmeste om hele prosessen....Dette har vært helt fantastisk, og for en støtte man får!! Folk engasjerer seg og bryr seg så mye mer enn det man skulle tro!....... rørende:))

 

Selvfølgelig blottlegger man seg jo, og det er mange uenigheter om hvorvidt man BØR dele så intime detaljer, men for oss er dette et problem som er utenfor våre hender, og som vi rett og slett ikke kan fikse opp i selv....

(jeg pleier å være kjapp med å understreke at det er MEG det er noe galt med, så mannen min skal "slippe" å kjenne på den biten....tror det er bittelitt verre for han.....selv om avgjørelsen er begges!!)

 

Men gjør det som føles mest riktig, og hvor mye man deler er jo opp til hver enkelt;)) Følg hjertet du!

 

[Antiope]

Hei håp76

 

Jeg er i en lignende situasjon som deg. Mannen min er kjempestresset for at det skal være et samtaleemne. Vi har et vennepar som har gått gjennom det samme og som vet om det. Når de har forsøkt å med mannen min har han blitt fullstendig krakilsk.

 

Nå opplever ikke jeg det som vanskelig at venner og bekjente ikke vet noe. Det har igrunn ikke vært en situasjon hvor vi har måtte juge om det, det er ihvertfall ingen som spør oss direkte spørsmål.

 

Selv om jeg ikke forstår hvorfor mannen min er så stresset for dette som tema, så må jeg respektere det. Jeg har to venner jeg kan snakke om dette med utenom ham og får på den måten dekket mye av det behovet. Og så har jeg dette forumet, veldig viktig. Dette er utrolig tøft for mennene våre også, jeg gikk i kjelleren når jeg var på nesespray og det var nok ikke mye gøy for ham.

 

Jeg kan ikke si hva noen skal gjøre, men hensyn må taes begge veier. Skjønner at det er kjipt å juge, men det har jeg personlig ikke behøvd å gjøre i noen stor skala.

 

Lykke til. Husk at du kan få mye støtte her i forumet, håper du lykkes neste gang!

[håp76]

Hei alle tre,

 

Takk for tilbakemeldinger. Kjenner meg igjen i mye av det dere skriver. Det var et godt poeng det med hvem som trolig er årsaken til at man sliter med å bli gravid.