Mannen min har blitt psykisk ustabil etter at jeg ble gravid

[Anonym bruker]

Hei!

 

Vil gjerne høre hva andre tenker om dette, da jeg synes situasjonen er vanskelig å forholde seg til.

 

Etter jeg ble gravid (planlagt) har min mann blitt dårlig psykisk. Han veksler mellom å være deprimert og tiltaksløs, til å være mer oppegående men da også aggressiv. Han blir fort sint på meg, og gjerne for småting. Sinnet hans går utover ting i leiligheten, men ved en anledning tok han også tak i meg. Jeg måtte da ringe min far for å være der til situasjonen roet seg. For ca 4 uker siden hadde han ett selvmordsforsøk,men det resulterte ikke i sykehusinnleggelse, og det er derfor vanskelig å få ham til å ta imot hjelp. Vi har hatt kontakt med hans fastlege, som tror han kan ha en bipolar lidelse og jeg har endelig fått overbevist ham om å gå med på en psykiatrisk utredning. Flere ganger i uka sier han at han vil dø, og at han ikke ser noen mening med livet lenger. Tanken på vår skatt som kommer om noen måneder virker ikke å hjelpe ham noe. Nå har han også funnet ut at det å røyke hasj hjelper på både uroen og nedstemtheten, selv om jeg forsøker å fortelle ham at dette vil gjøre ham mer ustabil.

 

Det jeg lurer så fælt på er hvor skal jeg sette grensa. Jeg er jo så glad i ham, og jeg tenker at dersom han hadde hatt kreft ville jeg ikke gått i fra ham. Er det så annerledes når sykdommen er psykisk? Jeg har gitt ham klar beskjed om at hverken rus eller agresjon er forenelig med baby, og at dersom ikke situasjonen har blitt mer stabil vil jeg flytte fra ham når babyen kommer. Men må jo innrømme at jeg bekymrer meg for både meg selv og nurket i magen slik situasjonen er når. Lite fokus på oss, og mye på ham. Føler meg så enormt maktesløs.

 

Dette ble ett langt innlegg, men håper noen kanskje har noen tanker de kan dele med meg.

[Anonym bruker]

Han får det mye verre av at du går i fra ham. Men så er du gravid, og vil jo ha et normalt forhold til barnefar. Han må innse at han trenger hjelp, både for seg selv, og for den kommende familie. Flytt kanskje inn til foreldrene dine litt, mens en kamerat kanskje kan få pratet litt fornuft i han? Det er vanskelig å innse at hjelp trenges, men det er ikke for sent akkurat nå. Kan hende det blir for sent om noen mnd.

[Anonym bruker]

Hei

 

Har vel ikke så mange gode råd til deg, men føler med deg i den situasjonen du er i. Det å oppleve at partneren (eller noen andre man er glad i) bli psykisk syk må være kjempetøft. Når du i tillegg er gravid og kanskje ekstra sårbar og har behov for støtte blir det vel ekstar tøft. Det som er veldig bra er at han er innstilt på å la seg utrede og da kanskje ogsa er villig til å få profesjonell hjelp. For det er hjelp å få både iform av medikamenter, terapi, eventuelt innleggelse for en periode og ikke minst støtte fra de nærmeste. Hvor du skal sette grensa er vanskelig å svare på, men han må ikke få skade deg eller babyen i magen. Skjønner uansett at det må være vanskelig å ha det sånn som du har det nå.

 

[Solsikke (venter nr 3&4)]

Hei

Dette er ingen lett situasjon og det er viktig at du bruker nettverket som du/dere har og at han får terapi/behandling. Dette kan skje alle når som helst - men jeg kjenner gutter som det har "tørnet litt for" i sammenheng med at kjæresten deres har blitt gravid. Trolig er det noe "gammelt gørr" som han har prøvd å skyve unna som nå kommer opp. Det er jo en helt spesiell emosjonell situasjon å skulle bli foreldre for 1. gang.

 

Mitt råd: prøv å være til hjelp og støtte for ham - men strekk deg ikke for langt! Du kan ikke redde ham - han må ville redde seg selv og motta behandling. Jeg hadde vært spesielt obs på dette med at han er aggressiv, pass på deg selv og barnet. Dessuten - hvem snakker DU med nå i disse dager? Hvem får DU støtte hos nå i denne vanskelige situasjonen? Har du noen du kan bruke som er bra for deg?

 

Lykke til - en varm tanke herifra.

[Anonym bruker]

Har ikke noe erfaringe med dette selv fra nær familie men kjenner andre som har hatt behov for litt ekstra støtte under svangerskapet. Kanskje finnes det et familiekontor i kommunen eller at jordmor kan hjelpe dere? Ville tro at det må finnes noe akutt tilbud for noen i deres situasjon. Synes uansett det virker veldig lurt å forsøke å få opp et nettverk rundt dere som kan støtte dere.

 

Er forøvrig enig i at det kan være lurt for deg å bo noen uker et annet sted hvis du føler deg utrygg. Ikke fordi jeg ikke tror mannen din trenger din støtte, men fordi det er viktig at du holder deg sterk og optimistisk. Og ikke minst: at du føler at du er trygg!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen! Det var godt å lese svarene deres.

Lykke til videre!

 

 

[Gjest]

jeg gikk gjennom det samme som deg ifjor når jeg gikk gravid.. når jeg var 6 uker på vei med nr 2 fikk samboeren min et sammenbrudd og flyttet ut.. vi hadde null kontakt i 6 uker og under denne tiden utviklet han en dyp depresjon.. jeg klarte å gjennoppta kontakten med han fordi jeg viste han hadde det vondt og fordi vi ventet barn sammen.. vi hadde noen tunge mnder før jul, men i julen så bestemte vi oss for å flytte sammen igjen og få hjelp.. jeg måtte tvinge han til lege før han flyttet inn til oss igjen, men desverre så var eneste løsning han fikk antidepressiva.. jeg er anti antidepressiva og ba han om ikke ta det, men han følte det var det beste.. han skulle få psykolog også, men han er ikke norsktalende så det viste seg bortimot umulig å finne en psykolog som kunne forstå han!! (han er amerikaner, så er jo ganske vanvittig!!) så istedet ble det til at de økte dosen hans fra50 mgr til han tilslutt var på 250 mgr og han ble en zombie!! ingenting funket og han ble mer og mer deprimert.. han var med på fødselen, men sier nå at han ikke husker stort av den tiden.. noe som er trist.. det som endret alt var at jeg tvang han med på familievernkontoret hvor vi fikk en psykolog som kunne godt engelsk og som forsto vår situasjon!!

 

dette har ført til at han nå er uten medisiner og har dratt hjem til usa for å utdanne seg og skape noe mer ut av livet sitt, noe som førte til depresjonen hans var at han følte seg nyttesløs her i norge..

 

vi har i etterkant funnet ut at jeg nå venter nr 3, så nå er han enda mer motivert til å få orden på livet og få til en positiv fremtid!!

 

håper du klarer å holde ut, jeg er veldig glad for at jeg hadde mitt støtteapparat rundt meg som hjalp meg å holde ut alle de tunge stundene, og han er meg evig takknemlig som aldri forlot han uansett hvor tøft det var! jeg fant styrke i vårt ufødte barn og når hun kom, så så jeg båndet de knyttet og er evig takknemmelig for at alt har blitt bra og så får vi håpe at fremtiden blir stabil og god!!

 

masse masse lykke til!! og bare send meg pm om du vil snakke , har alltid ett øre og en skulder å låne bort

[Anonym bruker]

Tusen takk for oppmuntrende innlegg!

 

Hjemme hos oss har desverre situasjonen blitt mye verre, og i går truet han med å ta drepe seg selv, meg og eventuelle personer fra hjelpeapparatet. Jeg kom meg heldigvis raskt hjem til mine foreldre, og fikk kontaktet legevakt for å få råd. Det endte med at han ble hentet av politiet til tvungen helseundersøkelse, men siden han ikke ble regnet som suicidal fikk han reise hjem igjen. Jeg ble frarådet av legen som hadde vurdert ham å dra hjem før noe tid har gått, og føler nå at livet mitt faller fra hverande. Han vil ikke ha hjelp, og mener at hovedproblemet er meg. Han klarer ikke å se at jeg nå ikke kan komme hjem av hensyn til min og babyens sikkerhet, men oppfatter det som at jeg lar ham lide. Synes hele situasjonen er fryktelig vond, og blir så fortvilet over at han ikke selv ser at han trenger hjelp. Jeg klarer ikke lenger å se hvordan denne situasjonen skal kunne løses. Heldigvis har jeg en familie som stiller opp og en psykolog og snakke med. Jeg håper bare at barnet ikke har tatt skade av alt stresset og av at jeg har det så vanskelig...

[Solsikke (venter nr 3&4)]

Hei igjen - jeg vil bare gjenta: han må redde seg selv - det er ikke din jobb. Vær så snill å ikke bli et tall i statistikken av (gravide)damer som blir utsatt for vold av samboer. At han anklager deg er helt klassisk - det har jeg sett i jobbsammenheng mange ganger.Tenk på deg og tenk på barnet. Når han har mottatt hjelp om 2 uker, 2 mnd eller 2 år - så kan dere kanskje bygge videre på noe fint som dere en gang hadde sammen.

 

Snakk med ditt støtteapparat - og prøv å gjøre din hverdag så god som mulig. En fattig trøst er at det bare kan bli bedre enn det du har det nå. Lykke til.

[to snart tre 81]

Hei bare et lite tips til deg. Jeg synes dere bør søke hjelp. Som du beskriver det, høres det ut som om samboeren din har forandret seg mye uten å vedkjenne seg det. Han ønsker heller ikke å motta hjelp, og har tanker om å drepe seg selv og hjelpeapparat. Dette er alvorlige symptomer og gir meg indikasjoner på at han behøver hjelp. Du er i en litt sårbar situasjon siden du er gravid. Neste gang dere er i kontakt med lege synes jeg du skal spørre om når hun/han anser din samboer til å væer til fare for seg selv eller andre.

 

 

[pinky86]

hei, jeg vet ikke helt hvordan dette stresset kan ha påvirket barnet ditt, jeg tviler på det,men jeg vet en del om psykiske lidelser, pga erfaring med meg selv, og "familie".

en av tingene med prykiske problemer er at før man får hjelp med seg selv lever man i en fornektelse, og det er det som høres ut som han gjør.

det vil si at han da ikke kan se så mye annet enn seg selv, og det beste vil da være for DEG OG BARNET og ikke være så mye sammen med han akkurat nå, (frem til han får hjelp).

det er veldig mye som kan hjelpe han, men du må uansett sette deg først, for du er ikke ansvarlig for han sine handlinger mot seg selv, eller andre!! men du må beskytte deg selv, og tenke på hva som er best for deg og barnet på ett realistisk nivå, selv om jeg vet at det er vondt!

men tro meg, det er til det beste!!

og jeg kan garantere deg, uansett hva han sier, hasj er aldri en løsning på psykiske problemer (ikke ellers heller for den sakts skyld!!)

 

mvh linn