gud, jeg er bare så frustrert:(

[victoria :)]

 

jeg kan ikke si at jeg har prøvd i all verdens tid(ni mnd) men det føles ut som en evighet... jeg føler virkelig med alle de som har prøvd i lang lang tid...

Jeg går på pergo pga har noe som stopper for at jeg får eggeløsning, men det skjer jo absolut ingenting:(

fikk netopp vite at min jobbkollega er blitt gravid, kjempefint for henne, men nå skal jeg sitte å høre om det hver dag til hun kommer til å føde... gud hvordan skal man holde humøret oppe?????????????

[SkyBaby]

Skjønner frustrasjonen din, men tro meg.. Man "lærer seg" til å takle det etterhvert. Det påklistra smilet for hver eneste venninne/familie blir gravid og de stakkarslige blikkene de sender når man må fortelle måned etter måned at det ikke gikk denne gangen heller.

Det går bra Og husk at det er lov å bli lei seg, frustrert, forbanna, ja hva enn du måtte ønske underveis.

 

Lykke til videre

 

Stor klem fra ei som har prøvd i 5 år.

[victoria :)]

takk:)

 

og lykke til til deg også

[LillePersille88 ?]

Jeg blir både glad/sjalu/frustret/sint når venner/familie forteller at de er blitt gravide! Glad på deres vegne, sjalu og frustrert for at det ikke er meg, og sint fordi det skal ta så lang tid!;/

 

Jeg vil jo bli gravid nå, skulle egentlig helst ha født i går liksom;)

Det klaffet for oss etter 11pp, men er nå inne i 2pp etter at vi mistet;/

 

Håper det klaffer for oss snart, at ALLE vi inne på dette forumet får en positiv test innen dette året er over!!! Ønsker dere masse lykke til!!

[victoria :)]

ja vi får håpe på at det skjer noe før jul:)

 

masse lykke til deg:)

 

[Linemor:) GRAVID]

Uff ja, det er en stor påkjennelse og skulle dele alle andres glede over å være gravid når alt inni deg roper desperat etter en egen. Det er vonde følelser, og spesielt hvis du opplever at du ikke klarer å være oppriktig glad for de som står deg nær. Jeg opplevde at både en av mine nærmeste venninner og min svigerinne ble gravid omtrent på samme tid. Jeg hadde skikkelig problem mer med å svelge unna min egen lengsel og det falt mer enn en tåre i det skjulte. Det tok lang tid, men jeg klarte gradvis å takle det bedre og nå kan jeg heldigvis forholde meg til begge to på en grei måte. Mannen min og jeg har akkurat begynt vår prøving, er inne i 2pp nå så jeg regner med å måtte smøre meg med masse tålmodighet selv. Prøver å forholde meg rolig når ikm er rett rundt hjørnet, men jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke håper..

 

Jeg har stor beundring for dere som prøver og har prøvd lenge. Det er kjempetøft å takle skuffelsen måned etter måned. Jeg håper virkelig at du opplever at spiren sitter snart!!!

[Prosjekt_baby84]

Kjenner meg så igjen i det med bli sint/frustrert/litt glad/osv... når andre forteller at de er gravide. Er ikke noe ålreit å føle det sånn, vil jo bli glad på andres vegne.. Men så tenker jeg samtidig, det skulle vaert meg, det er min tur!! Spesielt når andre ikke prøver engang!