Nå har vi sagt fra til barnevernet...

[Astra71 - tvillingmor]

Vi har kjørt et dobbeltløp de siste månedene. I sommer sendte vi inn en søknad om adopsjon til det kommunale barnevernet. På det tidspunktet følte vi oss ferdige med ivf. Vi fikk svar fra barnevernet om at de ikke kunne komme på hjemmebesøk før i oktober, tre måneder etter at vi leverte søknaden. Adopsjonsforeningen vår var lite fornøyde med den lange ventetiden - de mente at kommunen burde klare hele saksbehandlingen på de tre månedene. Men siden kommunen var såpass treg, så fikk vi plutselig god tid til å tenke. Vi hadde satt oss opp på nytt forsøk i september, og vi hadde fremdeles ikke gitt beskjed til Haugesund om at dette ikke ble noe av. Plutselig fikk vi bare innskytelsen om å ta forsøket som planlagt - vi behøvde jo ikke si noe til barnevernet om det, siden de uansett ikke ville komme til oss før etter dette tidspunktet.

 

Som sagt, så gjort. Jeg begynte på medisiner få dager etter denne avgjørelsen, og dere vet jo hvordan forsøket gikk :-) Så, for to uker siden, var endelig saksbehandleren vår klar til å komme på hjemmebesøk. Det gikk veldig fint, og vi tenkte at vi bare måtte komme oss til 12 uker før vi fortalte dem hvordan det er fatt. Men så kom kvalmen min. Jeg kjente det ville bli vanskelig å sitte oppreist i sofaen i 2-3 timer med et påklistret smil og snakke uanstrengt om problemer i ekteskapet osv. Jeg orket bare ikke tanken. Og så begynte vi å bekymre oss for legeeklæringen - jeg kunne jo ikke godt be legen min gi meg en sånn erklæring når han vet at jeg er gravid! Så derfor måtte vi til slutt gå til det skritt å sende kommunen en e-post og fortelle dem hva som har skjedd. Det føles litt skummelt å gjøre det før vi er helt sikre på at dette går bra, for tenk om vi rykker tilbake til start i adopsjonsprosessen, dersom dette ikke lykkes? I e-posten spurte jeg kommunen hvordan de vanligvis gjør det i slike tilfeller - om det er noen mulighet for å fortsette der vi slapp dersom det skulle vise seg at vi likevel skal adoptere. Så får vi bare se hva de svarer. Men det føles godt å spille med åpne kort. Det var ikke helt oss å holde dette skjult for dem.

[Astra71 - tvillingmor]

Kan føye til at årsaken til at vi følte vi måtte kjøre dobbelt, var at min mann blir 46 i desember. Norsk lov slår fast at adopsjonssøkere helst ikke bør være over 45 når barnet kommer til landet. Vi hadde derfor ingen tid å miste hvis vi skulle ha sjans til å bli godkjent for adopsjon av norske myndigheter.

 

Så nå bør dette helst gå bra, altså, hvis ikke sitter vi tynt i det...

[akicha]

Hei!

Jeg kan skjønne at dere stresset med å komme i gang med adopsjonsprosessen, med tanke på alderen til din mann. Likevel, så kommer man ikke utenom at det faktisk ikke er lov å prøve å få barn mens man er i en adopsjonsprosess. Og den prosessen begynner faktisk når man sender inn søknad om adopsjon.

 

Jeg jobber blant annet med å behandle slike søknader og hos oss varierer ventetiden, men den er sjelden under 3 mnd. Jeg vet at andre steder så kan ventetiden være opptil et år. Grunnen til det er at jeg som barnevernkonsulent også har mange andre oppgaver som er lovpålagte. Du har sikkert hørt om krisen i barnevernet og den er høyst reell. Vi har altfor mange saker per saksbehandler og barna får ikke den oppfølgingen de trenger. Og her snakker vi om barn som lever i veldig vanskelige livssituasjoner. For å forsøke å gi et bilde så innebærer det å jobbe i barnevernet å aldri være ajour, å aldri kunne 100% gjøre en god fordi man rett og slett ikke har kapasitet til alle. Og det er hjerteskjærende når man noen ganger tenker over hvilke konsekvenser det får for noen av barna. I tillegg blir belastningen på barnevernkonsulentene enda større pga sykemeldinger fra de som rett og slett brenner seg ut på grunn av dette. Jeg syns det er dumt at det er organisert sånn, for det er et etisk dilemma når man skal prioritere mellom Per som bor sammen med psykisk syk mor og har en kaotisk hverdag som direkte skader hans utvikling og starte opp behandling av en ny adopsjonssak. Likevel så er det sånn det er, og fordi vi selv har vært veldig nær tanken på å adoptere samt at jeg jo snakker med mange som er i adopsjonsprosess, så skjønner jeg at ventetiden kan være uutholdelig lang og frustrerende.

 

Det som frustrerer meg enda mer da, er når vi innimellom opplever at folk rett og slett jukser i køen. Tenk alle de ressursene som har blitt brukt på å registrere søknaden deres, gi tilbakemelding på mottatt søknad, innkalling til avtale/hjemmebesøk, forberedelse til hjemmebesøket, reise til og fra, hjemmebesøket i seg selv og så til slutt å gjøre notater/sammenfatte notater. Ressurser og tid som kunne vært brukt på f.eks Per. Vi snakker her om kanskje en hel arbeidsdag til sammen, en hel arbeidsdag hvor vi kunne fått gjort mye for Per. For ikke å snakke om at vi i barneverntjenesten kunne prioritert å behandle søknaden til noen andre som faktisk ikke jukser i steden og gjort ventetiden litt kortere for dem.

 

Jeg skjønner at det med alder og følelsen av at tida går ifra en er vanskelig, men sånn er det faktisk for ganske mange. Vi har stadig søkere som ligger helt på grensen og vil ha fortgang i saksbehandlingen. Det er også søkere som av helt andre grunner trenger å få hastebehandlet søknaden sin.

 

Jeg syns det er fint at dere til slutt sa fra, men jeg får behov for å si noe om det likevel for det var jo for sent! -Og så håper jeg at andre leser dette og ikke vil tenke sånn som dere. Det jeg er redd for er at andre leser slike innlegg og ser at andre jukser jo, da kan vel vi også gjøre det!

 

Det er en grunn til at det ikke er lov å gjøre nye prøverørforsøk etter søknad om adopsjon, vær så snill å respekter det! Ha såpass respekt for andre at om dere blir gravide før saksbehandler tar kontakt, så si ifra med en gang. Kom i verste fall med en hvit løgn om at dere må vente med behandlingen av søknaden pga sykdom i familien eller noe.

 

Første steg på veien å gjøre saksbehandlingstiden kortere er jo at dere må gjøre det DERE kan for at systemet skal fungere på en mest mulig effektiv og rettferdig måte for alle.

 

Når det er sagt, så er det jo flott at du endelig har blitt gravid! :-) Lykke til med svangerskapet og lever gjerne ny søknad om adopsjon når barnet er et år så lenge dere IKKE fortsatt prøver aktivt å få barn ;-)

 

Når en av søkerne eller begge ligger på grensen i forhold til høy alder, så husk at dette vurderes individuelt i hver enkelt sak. Hele livssituasjonen som helhet vil bli vurdert, alder på den andre søkeren har noe å si og ikke minst generell helsestatus.

[Astra71 - tvillingmor]

Hei akicha!

 

Og takk for godt svar! Jeg fikk et umiddelbart behov for å nyansere innlegget mitt littegrann:

 

Jeg har en del innsikt i barnevernkonsulenters arbeidshverdag, og har dermed stor forståelse for det arbeidspresset dere utsettes for i deres daglige virket. Jeg har venner som jobber i barnevernet, og jeg har selv jobbet som saksbehandler i en del av offentlig sektor som er under et særdeles stort press og med vanskelige saker, slik at jeg vet litt om hvor tøft det kan være. Jeg er også klar over at barnevernet har lovpålagte oppgaver som må priorites framfor adopsjonssaker (selv om det å redde et barn i Etipoia moralsk sett kan hevdes å være like viktig som å hjelpe et barn i Norge, men det er en annen diskusjon). Vi visste jo også at vi strengt tatt burde sagt fra til kommunen da vi likevel valgte å ta det siste forsøket, og det var jo til slutt vår dårlige samvittighet (først og fremst) som gjorde at vi valgte å spille med åpne kort. Poenget mitt med dette lille tilegget er følgende: Selv om vi er oppegåene mennesker som normalt har god evne til å skille mellom rett og galt, og er fullt i stand til å se alle argumentene for hvorfor vi burde orientert barnevernet om forsøket vårt(hensynet til barnevernets knappe ressurser, til barn som trenger hjelp, til andre par som må få slippe til i køen osv), så var vi inne i en eksistensiell krise som gjorde at vi ikke var i stand til å se dette i et større perspektiv. Vi var rett og slett så desperate at vi følte vi ikke hadde noe annet valg enn å sikre oss som best vi kunne, slik at sannsynligheten for at vi skulle få vårt eget barn ble størst mulig. Jeg klarte ikke (og klarer fremdeles ikke) å se for meg et liv uten barn. At mange er i den situasjonen er ingen trøst for meg. Derfor klarte jeg bare ikke å tenke overordnet og prinsipielt og handle i tråd med mine idealer, noe jeg ellers er veldig opptatt av i alle sammenhenger. Det eneste som betydde noe her i verden var at vi skulle få det etterlengtede barnet vårt, hvis ikke ville livet fortone seg temmelig meningsløst, og et var en skremmende tanke. Derfor orket vi heller ikke å tre til side i adopsjonskøen og slippe neste par forbi før vi visste at vi var på trygg grunn. Men etter hvert som vi nærmer oss 12 uker og jeg har klart å roe meg littegrann og få et ørlite håp om at dette kan gå bra, så har samvittigheten vært snar med å innhente oss, slik at vi endelig har fått sagt fra til barnevernet.

 

Jeg håper alle forstår at jeg egentlig er helt enig med deg, akicha, i at vi burde handlet annerledes. Dette innlegget er derfor ikke et forsøk fra min side på å unnskylde det vi gjorde. Det er mer et forsøk på å forklare hvorfor det ble som det ble. Jeg har mer enn én gang latt meg forundre over hvordan denne vårt livs største krise har ført til at vi har vært villige til å gå på akkord med flere av våre grunnleggende prinsipper. Det er tankevekkende, men sier kanskje samtidig noe om hvor grunnleggende viktig det er for mennesket å reprodusere seg selv.

[akicha]

Takk for svaret ditt! Jeg orket først ikke gå inn og lese når jeg så du hadde svart, for jeg orket ikke pepper for at jeg ikke klarte å "dy" meg og skrive et moraliserende svar. Når jeg likevel gjorde det, og du tok det så fint (slettes ikke en selvfølge her inne på BIM!) og skrev så fint svar, så ble jeg veldig glad :-)

 

Jeg har full forståelse for at man ønsker å sikre seg, og stor respekt for at dere i ettertid tross alt er så reflekterte i forhold til de valgene dere gjorde!

 

Og når det er sagt så er jeg så glad for at vi begge og alle andre her inne endelig har blitt gravide og får lov til å oppleve alt det fantastiske som skjer :-)

[MK73]

Hei, Astra!

 

Har dere fått svar på spørsmålet om hva som skjer dersom det likevel skulle vise seg at dere ønsker å adoptere?

 

Håper ellers du og spirene har det bra :-)

[tvillinggutar + snuppelure]

Hei MK73!

Vil berre sei at me var i same situasjon som Astra71 når eg vart gravid med tvillingane våre. Då hadde me såvidt sett igang adopsjonssøknaden, og ringte kommunen og gav beskjed om at eg var blitt gravid. Me hadde mista før og me var redde for at det ville skje og kommunen var veldig forståelsesfulle og sa at dersom det gjekk gale denne gongen òg kunne me berre ringe attende så skulle me få kome inn i køen same staden som me sto når me ringte og gav beskjed. Det var ein veldig god samtale og det var fantastisk å få slik forståing sjølv om me hadde gjort noko gale i utgangspunktet.

 

Klem

[Astra71 - tvillingmor]

Skulle bare mangle, akicha! Satte pris på at du orket å komme tilbake og svare, også!

 

MK73, jeg har faktisk ikke mottatt noe svar fra kommunen ennå vedrørende videre forløp i adopsjonsprosessen dersom det skulle bli aktuelt. Jeg tror jeg er i ferd med å miste tvillingene akkurat nå, og tenker ikke helt klart. Venter på telefon fra Haukeland - det er så utrolig vanskelig å komme inn der siden jeg ikke har fått behandlingen hos dem. Akkurat nå klarer jeg ikke tenke på adopsjon i det hele tatt... Håper du har det bedre nå? Har dere tatt en beslutning angående hva dere skal gjøre videre, flere forsøk eller adopsjon?

[Sarah70-har 2 gull]

Vi hadde søknad inne hos barnevernet da jeg ble ivf-gravid i -07. Da jeg var noen uker på vei ringte barnevernskonsulenten for å komme på hjemmebesøk. Jeg forklarte saken, og sa jeg var redd for å miste fordi jeg hadde mistet tidligere. Etter avtale med barnevernet beholdt de søknaden min til jeg var 5 mnd. på vei. Da ringte jeg dem, etter avtale, og trakk søknaden. Veldig hyggelig samtale med forståelsesfull barnevernskonsulent, og ingen problemer.

[MK73]

NEI, Astra, du skal IKKE miste de spirene!!

 

Hvordan går det med deg? Nå ble jeg litt engstelig her...

 

..og så spør du om oss oppi dette.

Ja, jeg har det bedre, takk. Vi er ikke helt sikre, men det ligger an til flere forsøk mens vi forbereder oss til adopsjon (velger land, melder oss inn i organisasjon, skriver søknad etc.)

 

Men hvordan går det nå med deg???

[MK73]

Hei, dobbelguttemamma!

 

Tusen takk for svar :-) Det var veldig deilig å høre at det kan finnes en viss form for forståelse og skjønn i kommunen. Jeg har mistet tre spirer før, og hvis jeg blir gravid igjen (ved IVF eller ved egen hjelp) så vil jeg nok ikke føle meg noenlunde sikker på resultatet før et godt stykke ut i andre tri.

[MK73]

Hei, Sarah, og takk til deg også.

 

Det var veldig godt å høre. Stemmer at dere bor i Oslo? Jeg tenker at det fort kan være forskjellig praksis i forskjellige kommuner (og vi bor jo i Oslo)...

 

Jeg har jo mistet noen ganger, så om jeg skulle bli gravid igjen, på den ene eller andre måten, så ville det være horribelt å bli tatt ut av adopsjonskøen, miste igjen, og så måtte søke på nytt og stille seg bakerst...

[Sarah70-har 2 gull]

Ja, milde måne - for en skrekkelig tanke! Vii bor i Oslo, på St.Haugen. Barnevernet her skjønte godt problemstillingen, og jeg fikk beholde "plassen" min i køen dersom vi skulle miste.

[snøfilla - mamma til 2]

Vi kjørte parallelle løp under adopsjonsprosessen helt fram til vi ble godkjent av Bufetat. Da la vi prøverøret på hylla, for da visste vi at vi skulle bli foreldre :-)

 

Jeg tenkte lite på "de andre" vi evt. tok plassen i køen til hvis vi hadde blitt gravide under adopsjonsprosessen. I en så sårbar situasjon som ufrivillig barnløshet er, står man seg selv nærmest - og det har jeg ingen problemer med å være ærlig om.