Føler meg som en tikkende bombe.....noen andre?

[Lolla27]

Er på mitt fjerde forsøk,bare i år.....jeg har vel egentlig ikke noen fysiske sympt på spray og sprøyter,men blir så gala fort irritert.....og sinnsykt nedfor....her om dagen så jeg singing bee og de spilte bjørn eidsvåg...gråt som ett lite barn...hehe...må nesten le...noen andre som har det sånn? hadde kanskje hjulpet og høre at det ikke bare er meg...skal ha uthenting i uke 48...noen andre?

[sitron72]

Jo takk... er mildt sagt emosjonell for tiden. har ogaå hatt fire forsøk iår, og stopper tydeligvis ikke der siden resultatet lar vente på seg.

går på korte regimer, da, så slipper ihvertfall sprayen fra helvete. og er ikke så opp og ned i humøret, men merker at det tar litt lengre tid for hver gang å svelge skuffelsen over at det ikke gikk denne gangen heller.

men det verste er nesten det at jeg er så innamri emosjonell og kan begynne å grine av å se en løveunge på tv, eller andre helt irrelevante saker som jeg før ikke hadde heva et øyenbryn over... ;-)

[Lolla27]

He he,som jeg skulle sagt det selv.....løveunge på tv,noe enn vanligvis ikke hadde heva ett øyenbryn for....skjønner godt at det tar lengre tid og svelge skuffelsen...føler det samme....jeg tenkte når vi begynte på prøverør,at dette ikke skulle ta mange mnd...og nå i det siste har jeg tenkt: hva viss det ikke går i det hele tatt? blir vi barnløse....? mannen min begynner og dra på årene...om jeg ikke er så gammel,men...

hvilken sykehus holder dere til på? vet du noe om når dere skal ha neste forsøk?

[sitron72]

Hehe, ja man føler seg til tider helt merkelig... Rart at alt liksom skal bli så til de grader emosjonelt.

Hører til på privat klinikk, Merdicus i Trondheim, veldig dyktig og hyggelig gjeng, man blir uansett i godt humør etter at man har vært der en tur.

Heldigvis går forsøkene bedre og bedre for vår del (selv om ikke klaff så langt), så det er da (kanskje) håp i hengende snøre. Skal ha frys for første gang i desember, det blir spennende men merker at har egentlig null tro på det. Så ser egentlig fram til neste forsøk i jan/feb engang... Vi har dessuten begynt å se litt på adopsjon også, bare for å føle at vi da tross alt kommer til å få barn på den ene eller andre måten... Merker at det å tenke på adopsjon sitter litt langt inne, selv om det selvsagt er en fantastisk måte å bli forelder på. Er bare at det plutselig ble mer begripelig at vi kanskje ikke får egne biologiske barn (selv om vi får da håpe vi får det også, vil gjerne ha i pose og sekk...)

Hvor holder dere til? Ikke lenge til neste uttak for deres del da... Tvi tvi!

Vi får tenke som så at selv om det tar sin tid så lykkes de fleste. Det er jo BIM et levende eksempel på, med mange nye gravide nå i det siste, og flere av de som har slitt i åresvis og gått gjennom maaange forsøk.

 

[Nurket1 - prøver 2010]

Jeg blir koko av alle hormonene...jeg "misster meg selv" i prosessen og først en uke etter at jeg har sluttet med hormoner blir jeg tilnærma normal igjen...

 

Spray gjør meg sint og emosjonell...helt på tuppa...og så har jeg oppdaget at jeg misster håret av den også...grrrrrr

 

Sprøytene er ikke så ille...men reagerer på Cyclogesten mer en Crinonen...

 

Litt av en heisatur ja...mange tårer felt siste årene gitt...

 

Lykke til! Du har ikke blitt sprø :-)