Parforhold: Hvordan takler deres bedre halvdel dette?

[LykkeligSomMamma]

Lurer på hvordan partneren deres takler det å slite med å få et knøtt? Hos oss er kona optimist og er sikker på at dette vil gå til slutt og eggdonasjon er rart og det kommer vi uansett sikkert ikke til å trenge osv. Mulig dette også er viktigst for meg. Uansett, jeg er liksom mer pessimist jeg da, sørger når venner får barn og er slettes ikke så sikker på at dette går til slutt. Lurer på hvordan dere andre har det og tar denne drittprosessen som strengt tatt burde vært unødig, "alle" får jo barn (grrr). Litt frustrert, hører gjerne fra dere andre

[Nurket1 - prøver 2010]

Tjaaa.....tror han er mer bekymret for meg enn for om det blir flere barn...har ser jo hvordan dette sliter på meg...og jeg tror ikke han tørr å si stopp før meg...

 

Dette er jo tøfft, men viktig at man snakker om alle rare følelser...tåler vi dette tåler vi alt..

 

Kanksje litt flere hormoner hjemme hos dere? :-)

Hjelper å ha en som er fornuftig og "flat" i hormnospeilet, og kan minne meg på at "Jo, du er alltid koko en uke etter et negativt forsøk og før hormonene er ute av kroppen"...

 

Så får vi se videre...når han snakker om "Når vi får nestemann" så gjør det godt å høre...for da har han trua enda han og...

 

Vet ikke om dette ble rotete?

Klemmer...

[Pia76..]

Hei.

 

Her tror jeg nok vi har det like tungt....

Men siden jeg sliter psykisk. Har en diagnose....

Så er det ikke *BareBare* å adoptere heller.

 

Jeg føler att det blir ekstra press pga dette.

Skulle jeg ikke lykkes igjennom disse forsøkene,,,så kan vi ende opp uten barn.

Det er en helt grusom tanke.

 

Nei, denne prosessen er vanskeli. Jeg håper bare vi lykkes alle sammen. På en eller annen måte,.

[LykkeligSomMamma]

Høres likt ut som her Jo, på en måte er det godt å ha en som har beina på jorda istedet for godt under bakken. Men noen ganger slitsomt å være et steg foran. Det gode er at vi jo tåler dette, og forholdet er blitt mye sterkere og nærere syns jeg. Puh! Godt med dere her inne, da er man ikke så aleine likevel til tross for at det plopper ut babyer på alle kanter!

[LykkeligSomMamma]

Kjenner meg veldig igjen i det der, Pia. Vi får ikke adoptere siden vi er to jenter, så jeg føler veldig press på livmora mi. Noen ganger så får jeg helt noia og tenker om det skulle skje noe med den er vi lost og forblir uten barn. Det blir stort press på å lykkes. Trøsten er at de aller fleste gjør det Og du ruger, kanskje blått kryss snart?

[Pia76..]

Jeg skal teste imorgen;)...Grugleder meg:)))

 

Jeg er eni i deg om att det er godt å ha denne siden.

 

Det er så godt å vite att noen forstår hva man går igjennom. Man kan spørre om alt. Noen kloke hoder har bestandi ett svar/råd liggende på lager )

 

Dessuten blir jeg hoppende glag hver gang noen blir gravide innpå her. Da er det no håp for meg også )))))))

[MammaHåpet]

Ja tror vi har det ganske likt på det området. Mannen min er bare positiv, og kommer alltid med fornuftige og positive tanker, og oppmuntringer, men jeg er opp og ned, og ganske sliten av hele greia, mens han har full tro på dette, og at det kommer å gå så bra så. Så er veldig glad at han er sånn, hadde han og värt deppa og nede som jeg er i perioder, så skulle nok det her kanskje aldri gå...

er så takknemlig for han!

Pia76: lykke til med test i morgen!!! forstår hva du mener med grueglede....

[meg83]

Godt å ikke være alene i denne berg-og-dal-banen, ja! =) Mannen min er også rolig og utrolig omsorgsfull. Jeg passer på å spørre hvordan han har det av og til også da =) Han er både overraska og glad for at mange rundt oss er opptatt av hans opplevelser også. Selv om det er vi som kjenner alt på kroppen, så er de jo sterkt involvert de også..