livet...

[Anonym bruker]

Marie Takvam, f. 6.des 1926 -2000

 

Jeg har en stor sans for Marie Takvam, og elsker diktene hennes og hvordan hun beskriver livet og kjærligheten. Diktene hennes går rett inn i hjertet mitt hver gang, og i refleksjonens tid så skrev hun om blant annet det å være mor. Jeg synes hun skriver så ekte, så nært, og godt. Dessuten er det utrolig spennende å lese om følelser og hvordan hun beskriver forskjellige hendelser og tanker i et annet tidsrom enn det vi er i nå. Her er et av diktene hennes:

 

EI MOR ER FERDIG MED SI GJERNING

 

Kvar er mine born nå?

 

Desse velkledde, framanda menneske som ser meg

kallar seg med deira namn.

Eingong sloss barnehender om plass kring halsen min,

og munnar var ivrige etter å kysse meg på kinnet.

 

I fem gonger ni månader gjekk eg med kvalmen i munn

og stygdest ved lukt av fisk og kål og roser.

Eg såg meg stundom i spegelen,

magen esande ut som gjærande deig,

ansiktet bleikt og ukjenneleg.

 

Å Herregud, eg gjorde mi plikt over bleievask

og i ekteseng.

Fem born flytte ut og fem framande menneske

stikk inn som snarast.

 

For kvart eitt av deim eg fødde vart kroppen min meir slasket.

Magen hang ned som ein pose, ventande på neste gong,

brysta utsogne av svoltne, grådige munnar,

vortene bitne til blods av små spirande tenner.

Fanget fullt av gråtande born og skitne klede,

av leande born og reine klede -

ansiktet mitt overdengt av barnekyss og bløytt til tårer.

Kroppen min herja av ekteskapet.

 

Dette var mitt liv.

 

[Anonym bruker]

så sant, så sant.

[Anonym bruker]

Det er slik det er om vi vil det eller ikke. Livet går så raskt. Snart kjenner vi ikke barna igjen eller de har ikke tid til å bry seg. Det vil vi som jobber bort tiden med barna forstå når vi en dag plutselig sitter der gamle og alene, og barna jobber i t.d FN- NY eller har flyttet til Brussel.Gjennom min jobb har jeg møtt veldig mange som i diktet. Derfor er jeg så glad jeg bor her med familie og venner på alle kanter, og ikke bare har levd livet mitt gjennom barna og jobben. Håper på en måte at barna ikke utdanner seg for langt vekk fra meg, men det er vell litt egoistisk å tenke. Vil støtte dem uansett valg i livet selv om de ikke har tid til meg, men trist vil det være. Uansett hva jeg gjør i dag så vet jeg ikke hvilke valg de vil ta senere i livet og om de vil sette pris på meg og ha tid til meg da. Håper at skiturer, fjellturer,badeturer, hytteturer, aketurer, lommelyktturer, rompeakebrettturer, bygge snøborg, piknikkturer, høgge juletre turer, fisketurer, blåbærturer, ferieturer og hverdags aktiviteter, middagen min, baksten min, kosene mine etc etc gjør dem glade i hjemstedet sitt.

[Anonym bruker]

Oi...dette var noe til refleksjon blant alt mindre interessant her inne. Takk til dere begge.

[Anonym bruker]

Skulle vært en egen link der vi kunne skrevet mer reflekterende ting, men jeg tror at selv om man ønsker brystreduksjon kan man vere veldig reflektert. Man vet at man ikke skal bry seg, og at man skal vere stolt av kroppen sin, men det hjelper så lite når man ser at alt henger stort og rett og er i veien. Tror nok dikteren også kunne tenkt seg operasjoner. Hun er vell ikke kritisk til det. Vil vell bare fortelle oss at selv om vi gjør alt vi kan, og ofrer oss så er det ikke alltid nok. Barna kan velge sin veg, og den trenger ikke å inkludere oss. Vi er der for de, men tar ikke del i deres liv lenger (iallefall ikke så ofte som vi vil) . Det blir ensomt...