Ville dere ha gått ifra denne mannen?

[Anonym bruker]

Min samboer og jeg har vært sammen i 3,5 år. Vi har to flotte barn, å er tilsynelatende et lykkelig par..

 

grunnet at vi fikk barna ganske tett og en sykemeldingsperiode pga ryggplager rakk jeg ikke å gå ut i arbeid etter at vi fikk vårt første barn.. har derfor gått hjemme nå i 2,5 år!!

Elsker barna mine, men kan ikke si at jeg trives med situasjon jeg nå er i.

Kan ikke fordra å bare gå hjemme, men har ikke helse til å begynne å jobbe, vurderer derfor skole/omskolering. Men kan ikke begynne på skole før august neste år.. blir da å bikke over 3 år som hjemmeværende husmor.

 

Etter så lang tid hjemme, kjenner jeg at man til tider kan være litt små deprimert, kjede seg, blir lat, sliten av den minste ting.. osv..

 

Her en dag brukte jeg hele dagen på vasking av hus og dulling med en ikke veldig fornøyd baby.. måtte ha et plettfritt hjem til helga, da vi ventet besøk av husverten vår. rakk ikke å vaske hele huset den dagen, men fikk vasket badet, to soverom, ytter og innergangen.. pluss at jeg vasket klær, ryddet i stua og på kjøkkenet.

så kom sambo hjem å ble kjempesur for at han mente at jeg ikke hadde gjort nokk, ble sur for at jeg hadde utsatt alt til siste liten.. osv..

ble selvfølgelig kjempelei meg.. spesielt når kommentaren "ja grunn for at jeg har utsatt det jeg skal gjøre er jo for at jeg jobber på dagen, du er jo tross alt bare hjemme"

har gjort det klinkende klart for han med flere anledninger at jeg ikke er fornøyd med å skulle gå hjemme å ta ansvaret for alt av husarbeid og barna alene..

Han er ikke av den pratsomme typen, han trives best hvis jeg holder kjeft om følelser og sånnt, å lar han sitte foran tven eller datamaskinen alle hans våkne timer..

har sagt til han at jeg trenger at han prater mer om det han mener og føler, men da har han bare begynt å snakke om alle di tingene han mener jeg gjør galt. "jeg ville ikke gjort det sånn, men sånn", "har du sett at det er støvete på soverommet" og en rekke andre kommentarer som "du må jo være blind som ikke ser at det er rotetete her og der"

føler meg mer som barnevakten og hushjelpen hans enn kjæresten..

 

vi gjør ingenting ilag utenom husets fire vegger, når barna er lagt sitter han å ser på tv mens jeg rydder opp etter middagen og ellers det som har blitt rotet til i løpet av dagen.

er vi begge slitne en dag, er det han som "har første prioriteten" på å sove ettermiddagshvil, hjelper lite om jeg er full av feber, hodepine eller kvalme.. eller alt på en gang for den saks skyld.

skal det handles inn klær eller noe annet enkeltpersoner i familien trenger, prioriteres barna først, så han og til slutt meg.. men når det di andre trenger er handlet inn er det ikke penger nokk til å handle inn det jeg trenger. har feks gått flere måneder uten linser, har en bh som passer, en joggebukse og en dongeribukse, osv...

tenker hele tiden at "neste mnd er det min tur" men da er det noe nytt barna trenger, noe nytt han trenger, noe på bilen må fikses eller ett eller annet ryker som koster masse penger..

 

sa til han her om dagen at jeg vurderte å gå fra han...

hsn sa da at han selvfølgelig ikke ville det, men at hvis det var det jeg ville måtte vi bare sette oss ned å finne ut av hvordan vi skulle gjøre det.

Han sa at jeg var kvinnen i hans liv, og at han ville bli gammel sammen med meg.. han sa seg enig i at det var blitt lite meg og mye dem som hadde stått i fokus di siste årene og han foreslo at vi skulle begynne med blanke ark dagen etterpå, bare kose oss sammen med barna, spise god mat, å gjøre masse kjereste ting.. gikk med på dette..

dagen etterpå startet bra, å vi hadde en kjempefin dag..

på kvelden begynte han å bli rastløs, å ville invitere noen på besøk... alle vi tenkte på hadde planer da vi begynte med dette ganske sent på kvelden... så plutselig i åtte tiden fant han ut at han kanskje skulle ta seg en tur ut på byen!!?? han gjor ikke det da.. men snakket om det å vurderte det lenge.. ringte rundt til folk osv...

 

var så innstilt på å gå ifra han, men kjenner jo innerst inne at jeg elsker han... hadde sex igår, det endte med at jeg bare lå å gråt og gråt, fordi det gikk opp for meg at jeg elsker han så mye.

men samtidig vil jeg ikke ha det sånn som vi har det nå..

 

Han er en flink pappa, leker og duller med barna.. men ting som bading og stell osv foretrekker han at jeg gjør.. hvis vi begge er hjemme..

 

aner ikke hva jeg skal gjøre.. hva ville dere ha gjort?

[Anonym bruker]

Familierådgiving?

 

Hvorfor elsker du ham? Hvilke positive egenskaper har han, bortsett fra å dulle med barna?

[Anonym bruker]

Prøv famileterapi.

Det der er ikke verre enn at du ender opp slik med en ny.

Jeg mener man skal prøve hardt før man gir opp forholdet til barnefar. For barnas del.

Høres ut som dere lider av småbarnsslitasje på forholdet.

Det er utrolig hva som kan snues om begge, ja til og med bare en går inn for det.

Har selv hatt elendige perioder med min. Men har bitt tenna sammen for barna sin del og de vonde periodene har gått over.

Unner ikke barna å bli skilsmissebarn. Dessuten vet jeg det står mye på meg og, de problemene vi har hatt.

Husk den som gir lite kjærlighet, får lite kjærlighet. Og omvendt.

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Bli litt egoistisk.

 

Trening gir deg godt humør, energi, bedre selvfølelse osv... i tillegg til at det er sosialt...

 

Er du hjemme hele dagen har du god tid til trening. Mange sentre har barnepass:)

[Anonym bruker]

Ja..hvilke gode egenskaper er det denne mannen har,bortsett fra å dulle og leke med barna?

På tide å sette opp en for og i mot liste tror jeg.Så får du selv finne ut hva som veier tyngst.

På meg virker han som en egoistisk fyr som har liten eller ingen respekt for deg.

Jeg personlig hadde aldri orket å være sammen med en sånn fyr.

 

Kansje på tide at du begynner å tenke på deg selv og hvordan du vil ha det!Vil du ikke ha det godt med deg selv og være lykkelig?

En skal ikke holde sammen for enhver pris bare for barnas del,det kommer det ikke noe godt ut av.

Jeg kom meg heldigvis ut av et sånt forhold,beste valget jeg har gjordt!

Det er flere år siden nå,og jeg er kjempelykkelig med ny og snill mann(verdens beste faktisk :-) ).

 

Håper du velger det rette for deg.Alle fortjener å være lykkelig!

 

[Anonym bruker]

Gjør noe DU har lyst til om kveldene og når han er hjemme. Ikke oppvart han. Gå på byen, vær med dine venner. Tving han til å ta ansvar hjemme.

Du elsker han, men han er blitt et bortskjemt monster!

Tving han til å lese innlegget ditt her, få han til å se seg selv, og ikke finn deg i dette lenger!

[Anonym bruker]

Ja jeg ville gått fra den mannen. Han behandler deg dårlig og med lite respekt. Han oppfører seg som du sier som om du er hans hushjelp og barnepasser.

 

At du har bare et par bukser og en bh å bruke er jo helt sykt! Han skal ikke prioriteres før deg! Du fortjener bedre.

 

Jeg er hjemme nå selv ufrivillig. Man har ikke lyst til å bruke hele dagene på vasking i tillegg til å ta seg av barna. Man blir litt deprimert av en slik tvungen situasjon. Jeg forstår det godt. Håper du får omskoelring eller hva det er du ønsker og at du går fra denne mannen og blir lykkelig uten han. Dustemann du har!!!

[Anonym bruker]

Herregud ,det er som jeg skulle skrevet dette innlegget selv ! Bortsett fra at jeg har et barn ikke 2 .

 

Er du sikker på at vi ikke har samme mann ?hehehe

 

Har dessverre ikke noe råd til deg siden jeg er i samme forhold selv .

 

Men jeg vil gi deg en god klem

Da vet du i hvertfall at du ikke er alene om å ha det sånn ...

[Dunder]

"Han er en flink pappa, leker og duller med barna.. men ting som bading og stell osv foretrekker han at jeg gjør.. hvis vi begge er hjemme.."

 

Kan du gi meg din definisjon på en flink pappa? Og deretter på en flink mamma?

 

[Anonym bruker]

Hi her..

 

takk for svar

elsker han for at han nå (etter siste samtalen vi hadde) iallefall prøver å sette meg før seg selv.. noe som er litt nytt for han da, prøver å gi meg gode komplimanger, siden jeg sa at jeg trengte at han gjorde det..

for at han alltid støtter meg på en god måte når ting er vanskelig for meg. (da tenker jeg på ting som egentlig ikke har noe med oss å gjøre da).. at han vet hva jeg tenker uten at jeg har sagt et ord.. osv..

 

ja, mye er sikkert min feil også, men vet ikke hva han mener er min feil da han sjeldent kommer med noe.. siden han ikke liker å prate om følelser å sånnt.. så familierådgivning/ terapi skal jeg absolutt sjekke ut.

 

dette med rekkefølgen på hvem som skal prioriteres først er kanskje egentlig min feil.. sier seg jo selv at barna skal prioriteres først uansett, men plages med dårlig samvittighet for allt mulig egentlig.. å da spesielt hvis jeg for en gangs skyld prioriterer meg selv over han..

Er helt ekstremt det der med skyldfølelsen altså.. får dårlig samvittighet hvis vi har gått fri for tannkrem, å jeg ikke har registrert det før han skal pusse tennern, hvis jeg drar bort en dag å "stakkars" han må sitte hjemme alene, hvis jeg sitter å ser et tv program (noe jeg sjeldent gjør) samtidig som en viktig fotballkamp han egentlig ville se går.

Eller som ikveld, hadde egentlig tenkt til å dra en tur på besøk til bestemoren min, men så fikk han en telefon fra en kompis som spurte om han ville være med en plass... jeg ble hjemme..

 

MEN, nå har jeg sotte på nettet å bestilt klær og sko + diverse som jeg har lyst på til 3500 kroner.. å det har jeg ikke tenkt til å ha dårlig samvittighet for...min tur nå, basta!!

 

da vi ble ilag følte jeg at jeg trengte han mer enn han trengte meg.. nå tror jeg faktisk at det er omvendt, da jeg faktisk klarer å se for meg et godt liv med bare meg og barna.. barnefri annen hver helg, total styring over egne penger og ingen dårlig samvittighet for å prioritere slik jeg selv vil? i min verden høres det fantastisk ut...

Men har bestemt meg for å gi det en siste sjangse, vi har det jo bra ilag når vi har det bra.. bare denne "down" perioden som etter min mening har vart fryktelig lenge nå... men nå skal det taes fatt på, å blir det ikke bedre er det rett ut! har bestemt meg for å bli boende i leiligheten vi bor i, selv om det kan bli dyrt for en person alene.. men har relativt god økonomi.. så har i motsettning til han råd til det hvis det blir "skilsmisse"

 

Tror egentlig at dette med at dama i forholdet skal gjøre alt er noe han har fått inn med morsmelka.. hannes mor har vært hjemmeværende husmor i over 20 år, å har da gjort alt hjemme og med barna.. tror ikke svigerfar skiftet en bleie i hele sitt liv og han kunne koke poteter av matlaging.. thats it!

Vanskelig å snu på noe som er så inngrodd...

 

nå skal jeg begynne å bruke medlemskapet jeg har på trenings studio og stå opp en time tidligere hver morgen å bruke en time på badet før barna står opp... ja, ok kanskje en halvtime i begynnelsen.. er jo litt lat som jeg skrev over her. rett å slett finne tilbake til den bestemte jenta jeg en gang var, få kroppen og energien min tilbake..

Tusen takk igjen for svar, dere har hjulpet meg med å se at det kanskje ikke er bare syting fra min side og at det ikke skal være sånn.

 

sender en klem tilbake til deg over her som kjente deg igjen i innlegget mitt .

 

Dunder: fikk besøk akkurat når jeg skrev slutten på innlegget, så gikk kanskje litt fort i svingene der.. det jeg mente var at han er en god pappa når jeg ikke er der, det vil si at er jeg borte en kveld, eller han har tatt barna med på helgebesøk til moren sin, uten meg. er jeg ikke bekymret for om barnas behov blir dekket. da bader han dem, skifter bleier, steller, er ute å leker med eldstemann, leser bøker, lager mat og generelt gir barna mye omsorg og kjærlighet.

dette er min definisjon på både en god mamma og pappa..

det som er problemet er at jeg føler at alt er mitt ansvar når vi begge er hjemme og dermed gjør alt.. han gjør bare ting hvis han blir spurt.. for det er mer lettvint for han at jeg gjør det, og han har nokk blitt litt bortskjemt der, å har dermed ikke den følelsen at stell og mating av barn er hannes ansvar når vi begge er hjemme..

 

Hilsen HI

 

[Dunder]

Jeg mener at det at han er vokst opp slik ikke er grunn nok til å akseptere det. Du må være tydelig på at du ikke trives med denne ansvarsfordelingen (for det gjør du jo åpenbart ikke, jeg synes det høres ut som dette er oten til alt som plager deg, faktisk).

 

Uten sammenlignning forøvrig som ville du sikkert ikke akseptert vold og rusmisbruk dersom han var vokst opp med det. Og dårlig arbeidsfordeling kan ødelegge en failie, og det kan ødelegge din trivsel og lykke. det er alvorlig.

 

Jeg mener dere må ta skikkelig tak i dette. Du må være tydelig på at du heller vil være alenmor enn å ha det slik det er nå. Da har han faktisk ikke noe valg enn å forandre seg, med mindre han vil være ansvarlig for en evt. skilsmisse.

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg så godt!! Jeg er ikke typen som trives med å gå hjemme selv. Gikk hjemme i 2 år med eldste og holdt på å klikke (ble et år ekstra fordi jeg ventet på at studiet mitt skulle starte (nytt studie)). Med nr to orket jeg ikke mer enn 8 mnd, klok av skade og lot mannen ta resten.

 

Det er STEINTUNGT å gå hjemme, det er nedbrytende psykisk, man får ingen input, ingen utfrodringer, er ikke "med i verden"- det er ikke bra for noen over tid, det tør jeg påstå. Man mister litt meningen og målet når man kun skal gå og vaske og rydde og stelle barn. mannen din vil aldri forstå hvor tungt det er før han har prøvd en lengre periode!! (kan nevne at en nabo av meg (mann) var drittlei jobben sin og derfor hadde tinget på at han ville ha halve permisjonen (6 mnd) da babyen kom. Han gikk gjennom en totalforvandling- fra å være den mest skravlete og sosiale mannen i hele nabolaget til å bli folkesky og stille, snek seg unna hver gang noen kom forbi osv. Jeg snakket med ham senere og han sa at han aldri hadde kunnet forestille seg at det skulle være så tungt og deprimerende å bare gå hjemme- "jeg holdt på å bli skrullete!", sa han.)

 

Men det med at han klager på at du ikke har fått gjort nok husarbeid er også noe jeg skjønner holder på å få deg til å tørne!! Barn krever vanvittig mye oppfølging gjennom en dag og det er pokker meg ikke lett å få tid til rydding, vasking osv oppi alt det! Hadde man vært alene hjemme hadde det jo vært noe helt annet!! Husker en gang jeg hadde vasket rundt i hele leil mens jeg var hjemme m jenta vår. Alt var strøkent!! Sambo kom hjem og sa ingenting, før han åpnet skapet der søppelbøtta står og sa "åååhh, hvorfor kan du aldri gå ut med søpla??!!". Halloo- jeg hadde ikke rukket det med vesla som skulle sove og alt oppi all vskinga- ganske lang vei å gå ut til containeren. DA klikket jeg totalt, og det burde kanskje du gjort også.. Få ham til å forstå hvor mye jobb det er å ta seg av hus og barn.

 

Jeg synes dere bør gå til familieterapi, at han evt kan få gå hjemme en periode (du kan få deg oppdrag via vikarbyrå) og at du viser ham denne tråden. Det verste ved å gå hjemme er at man liksom "visner", blir helt iniativløs og uten motivasjon til å gjøre noe for seg selv på fritiden. Det ghøres ut som om du virkelig kunne trenge litt me-time!!

 

Egoistisk av mannen din å ville dra ut på byen den dagen han liksom skulle sette deg i fokus. er det noen som hadde fortjent en tur ut så er det vel du!! Han møter jo tross alt folk daglig, på jobb..

 

Nei, dere trenger en seriøs alvorsprat og han må få vite at om han ikke skjerper seg og hjelper til mer og insner hvilken byrde du har, så er han med på å drive dette forholdet til grunne..

 

lykke til! (ps har ikke rukket å lese alle svarene dine så noe er sikkert sagt før)