Hjelp... vil ha barn nå!!!!

[Anonym bruker]

Hei, jeg er kjempefortvilt. Og skjønner at det er flere her er som er eller har vært der hvor jeg er nå. Håper dere har noen gode råd å komme med.. Please??

 

Kort fortalt er jeg 32 år gml.er samboer med ett barn fra et tidligere forhold. Gutten min er 10 år og jeg har vært sammen med sambo i snart åtte år!! Ble gravid i fjor etter å ha vært litt uforsiktig, mannen var ikke klar og det var tøfft i noen uker, men så begynte han glede seg, fortalte ALLE han skulle bli pappa, og så mistet vi... 13 uker på vei.... Jeg ble knust, og det ble sambo oxo der og da. Han trøstet meg med at vi skulle prøve på nytt.

 

3 uker etter MA stakk han. Han angret seg etter et par måneder og kom tilbake. Jeg tror det handlet om panikk, redd for å binde seg(ja ja, vi har jo kjøpt hus da...) redd for å planlegge familie og et liv sammen. Forholdet ordnet seg etter dette. Vi fikk ryddet opp. Han er en super stepappa, han elsker unger, men han sier nå at han ikke er klar!!??? Jeg tror dette handler om at han selv har hatt en trasig oppvekst og at han kanskje er redd han ikke vil bli en bra far. Noe jeg VET han blir! Han har jo vært en fantastisk stepappa i snart åtte år! Iallefall, jeg fikk han på gli og så ble vi på nytt gravide for noen måneder siden, men jeg mistet da i uke 6... Han meldte meg når jeg dro til legen for å få svar på om vi hadde mistet at han elsket meg og at han ikke ønsket dette. (at vi skulle miste).

 

Men nå vil han ikke prøve igjen!!!??? Jeg er superklar og regnet som en selvfølge at vi skulle "hive oss rundt" så snart som mulig! Jeg er så fortvilt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre... Jeg har alltid vært ærlig på at jeg ville ha flere barn! Gjerne to til. Og han har alltid sagt han vil ha barn, men ikke nå.... Jeg er så fortvilt at jeg nesten gråter hver gang jeg får høre om at nok et vennepar av oss venter barn...(syns alle er gravide) jeg tåler nesten ikke se barn lenger... Jeg sørger over det barnet vi kunne hatt, den graviditeten jeg kunne vært godt i gang med... Han sier han forstår dette, men at han ikke vil nå og at jeg må respektere det....

 

Jeg lurer på om det er på tide at jeg går fra han....? Dette går ut over forholdet, dette går ut over den gutten jeg har. Jeg er rett og slett kjempefortvilt..... Elsker han, men jeg vil VIRKELIG ha barn og jeg er ingen ungdom lengre.

 

Dette ble laaangt... håper noen orket lese nok til at jeg kan få noen råd. Skal jeg gå fra han??? Da må gutten og jeg flytte eller ta inn en leieboer. Klarer ikke med huset alene..... Klare jeg gi slipp på mannen jeg elsker?

[Tarzan06]

Det er ikke godt å si hva du skal gjøre. Men jeg kan i alle fall fortelle hva jeg valgte - til tross for at jeg fortsatt er glad i mannen min. Til syvende og sist må du huske at det er du som har ansvar for ditt eget liv - og for barnet ditt.

 

Min mann var også klar over at jeg ville ha barn. Men av en eller annen grunn så tenkte han visstnok ikke så mye over det da vi giftet oss. Det sier han i alle fall nå. Han ga meg aldri noe slags hint om at han ikke ville ha barn selv. Derimot kunne han si at "hans barn skulle i alle fall gjøre sånn og sånn".

 

Vi pratet, diskuterte, kranglet og gråt. I flere år. Fy søren så vondt det er å se gravide mager og babyer overalt! Til slutt tok jeg saken i egen hånd, og ble gravid. Jeg vet det ikke var fint gjort, men det var jammen ikke fint å lure meg i mange år heller! Jeg ville aldri ha giftet meg med en mann som ikke vil ha barn.

 

Jeg var forberedt på å bli alenemor, men selv ikke da jeg var gravid eller etter at barnet var født klarte han å bestemme seg! Jeg har prøvd på alle mulige måter å få dette til å fungere, men nå er det slutt.

 

Jeg er nå 37, han er 41. Jeg holder på å pakke og har tatt ut separasjon. Skal bygge meg hus, med utleieleilighet. Det blir tøft, men jeg skal klare det. Heldigvis har jeg familien i nærheten. Så snart vi har kommet sånn nogenlunde i orden, så blir det Danmarkstur og forhåpentligvis donorbarn på meg.

 

Det tok litt tid å komme ut av tankegangen om at "man vet hva man har, men ikke hva man får". (Better the devil you know)

Det føltes tryggere å fortsette i samme sporet som før, jeg var redd for å ta feil avgjørelse og angre etterpå.

 

Men så snudde jeg problemstilingen på hodet - hva om jeg blir hos ham og vi ikke får barn, og jeg angrer?

Hvordan kan forholdet vårt overleve når han nekter meg det jeg ønsker meg mest av alt her i verden?

Dette tenkte jeg på i flere år, og det eneste jeg angrer på er at jeg ventet såpass lenge.

 

Lykke til - du har fortsatt god tid på deg til å få flere barn!

Si gjerne fra hvordan det går med deg.

[ravnejenta]

Så trasig!

Høres ut som du har litt å stri med.

Men jeg synes du bør ta det opp med samboeren din at du vurderer disse tingene før du tenker for langt framover. Jeg har gjort det og tror det bidro til at min kjæreste forstår hvor viktig det er for meg å få barn. Han har kanskje ikke skjønt det helt...? Hvis du har det, hva sier han-at det er viktigere for ham å ikke få barn, enn å være sammen med deg? Tror å se det på den måten kan åpne øynene til noen.

 

 

 

[Sesilia]

Ser du alt har fått fine svar...

 

Jeg kunne ønske jeg kunne gi deg en skikkelig god klem!!! Jeg er nemlig også i en situasjon der jeg vurderer om det er verdt å fortsette forholdet, der det har vært mange diskusjoner og tårer og sorger over barnet han ikke vil gi meg... Vi har en sammen fra før av, men han tror ikke han vil gi sønnen vår søsken!

 

Mannen din sender deg jo virkelig ut i en berg-og-dal-bane midt i en tid som er turbulent nok i seg selv, siden du har mistet to ganger! Synes det er så synd at han vakler sånn, at du får håp som hele tiden knuses! Ikke lett å si noe om hva du bør gjøre, men jeg synes du fortjener et ordentlig svar - ja eller nei - og så får han ta det som en mann og stå for det han har sagt! Ikke bare gå tilbake på det! Og nå er dere jo i gang - det burde kanskje bli nå eller aldri? Barn nå eller avslutte forholdet?

 

Du sier jo at du vil ha barn, og at det er viktig for deg, og flere her inne har faktisk avslutta forholdet med "mannen som bare vaklet og aldri kunne bestemme seg for ja", og funnet lykken på nytt med en mann som vil... Eller tatt saken i egne hende... Synes det er utrolig viktig - som Tarzan06 sier - at vi må selv ta ansvaret for vårt eget liv og egen lykke!

 

Men jeg vet at det ikke er lett... Det virker på en måte utenkelig å skulle skilles fra mannen min, samtidig som han har såret meg så utrolig mye mer enn jeg trodde var mulig! Og så lenge det er slik, så vet jeg virkelig ikke om jeg orker å gi hele livet mitt til ham - eller om det er lurt! Det sårer så, og er så nedbrytende å gå gjennom denne sirkelen så mange ganger, der jeg vil ha barn og han ikke tror han vil...

Kjenner meg veldig igjen i at det går utover forholdet, og at gravide mager er tungt...

 

Dette ble egentlig mer et sukk enn et svar!

 

Men kanskje han i alle fall burde bli klar over alvoret - at du VIL ha barn, og at hvis han ikke vil det, så er det over...

 

Gir lyd når jeg har funnet flere svar selv! Lytt til hjertet og intuisjonen i alle fall...

 

*klem til deg*

 

[surfepia]

Takk for svar og takk for klem! Vet at dere ikke kan velge for meg(men det hadde jammen vært det beste!) men jeg trenger liksom noen input her.. Føler jeg står midt inni en boble der alt jeg klarer tenke på er barn, graviditet og hvordan vi kunne hatt det!

 

Sambo VET nøyaktig hvor mye dette betyr for meg. Han sier han elsker meg, men at han ikke er klar nå og at han ikke vet når han er klar. Han er 3 år yngre enn meg, og jeg tipper at det, i tillegg til at han er mann, gjør at han føler han har all verden av tid.

 

Når jeg tar dette opp med han så blir han sur. Han sier at dersom det er så viktig for meg, så får jeg bare ta et valg. Jeg har sagt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre fordi jeg ønsker meg jo et barn med HAN, ikke med hvem som helst liksom... Jeg vil oppleve han som far! Jeg vil at VI skal være en familie! Vi er jo allerede en liten familie, men det er liksom mitt barn, som vi deler med min ex.....

 

Jeg har funnet ut at det faktisk er bedre å melde han pr. sms og skrive e-post om dette enn å snakke face to face. Det sier meg oxo at han sliter med noe som han ikke sier. Jeg tror han er redd, dette handler ikke om oss, men om hans usikkerhet... Men er han usikker og redd for å binde seg til meg??? Da går jeg! Men dersom det er redsel for å ikke strekke til så kan jeg mer forstå det. Han har ikke hatt noen god far. Vi har ikke kontakt med hans foreldre pr. idag....

 

Men no reiser jeg bort med jobb i en uke... Har sagt til han at jeg kommer til å ta et valg mens jeg er borte.... Så håper jeg at det får han til å velge meg og barn!!! Jeg har nemlig regne på at jeg har EL bare få dager etter jeg kommer hjem...

 

Jeg får bare håpe.... Jeg kommer ikke til å lure han. Jeg vil vite at vi er 2 om dette. Jeg har tross alt en fra før.....

 

Lykke til for alle dere andre her inne. Skal si ifra om en uke hva som skjer!

[ravnejenta]

Kan det tenkes at han ikke er i stand til å få barn? Det oppleves som skamfullt for mange, både menn og kvinner,kanskje han rett og slett ikke tør å si det. Bare en tanke, basert på mine erfaringer.

 

Tøft av deg å si det. Men vet du hva du vil velge?

 

Lykke til...

[surfepia]

Han kan. Vi har mistet to ganger allerede. En gang i fjor, da var vi 13 uker på vei og han hadde fortalt det til "alle". Og så mistet vi igjen nå for et par måneder siden 6 uker på vei. Første gang jeg ble gravid var det et rent uhell og han hadde panikk i 4 uker, skulle gå fra meg, ba meg ta abort og i det hele tatt. Men nå sist så visste han at vi ikke brukte noe, vi pratet om det og vi hadde sex... Han ble ikke hoppende gla når jeg fortalte om graviditeten, men han sa at det var greit, han elsket meg og at han kom til å bli klar. Men nå er det kondom eller hoppe av i svingen....

 

Jeg vet absolutt ikke hva jeg vil velge nei... Nettopp derfor jeg har skrevet om min fortvilelse her inne. Men jeg tror ikke jeg kan fortsette i et forhold hvor jeg har det vondt. Etter jeg mistet sist gang så klarer jeg rett og slett ikke tenke på noe annet enn at jeg vil ha barn. Det er blitt helt sykt!!

[ravnejenta]

Unnskyld,jeg har en fæl uvanemed å glemme store deler av innlegget før jeg får svart.Jeg leste det faktisk to ganger,likevel klarte jeg å glemme altdsu skrev om dine tidligere graviditeter.

 

Skjønner godt at du føler deg "syk"...har det på samme vis av og til,selv om jeg aldri har vært gravid og mistet.Likevel merker jeg at dette behovet for barn bare blir sterkere og sterkere.

 

Kanskje han får en åpenbaringmens dere er fra hverandre? Håper det ordner seg for deg.

[Sesilia]

Hei igjen...

 

To ting som har hjulpet oss:

 

1. samtale på familiekontoret/familievernkontoret. Min mann har nå gått der 3 ganger alene, neste gang skal jeg og være med... Har hjulpet VELDIG, både han og jeg forstår mer av hvordan ting henger sammen, hvorfor han reagerer som han gjør, og vi er blitt mye mer reflekterte over forholdet vårt... De er utrolig flinke og gode å snakke med! Anbefales!

 

2. Vi har snakka rolig uten å bli sint eller gå i forsvar eller ikke være helt til stede om: Hvordan tror vi at det vil bli? Var kjempe fint!

 

Det har vist seg at det min kjære trenger, er å føler seg trygg på at vi kan klare dette... Og hurra, nå begynner han å bli det!! Men det har vært tøft - og jeg har tenkt at hvis han sier nei til meg flere ganger nå, så har han såra meg en gang for mye til at jeg orker å fortsette... Men disse samtalene har hjulpet å løse opp flokene, kjenner at ting er mye lettere nå!

 

Lykke til med umulig valg... Du har all min forståelse og medfølelse! Det er utrolig tungt!!!

 

 

[Tarzan06]

God kveld!

 

Jeg vil ikke ta motet fra deg, men håper virkelig at dere treffer noen på familekontoret som vet hva de snakker om Vi fikk nemlig beskjed 3. gang vi var der om å komme tilbake når vi hadde bestemt oss for om vi ville ha barn eller ikke... Utrolig, men sant!

 

Etterpå var vi i alle fall enig om én ting, nemlig at hun ikke hadde peiling på jobben sin!

 

Han var dessverre ikke villig til å prøve hos noen andre etter den opplevelsen :-(

 

Hvis du har mulighet til det, kan det nok være lurt å sjekke om noen av rådgiverne der du bor har spesielt godt eller dårlig ry på seg.

 

Ønsker deg uansett lykke til!

[surfepia]

Hei hei, da kom jeg hjem etter å ha vært borte en uke... Var rimelig spent da jeg kom hjem ettersom jeg hadde gitt klar beskjed om at han måtte bestemme seg, meg og barn eller gå... Men tror dere jeg fikk noe entydig svar?? Neeiii.... :-(

 

Først sier han at han ikke er klar. At han har tenkt på det, men han vet ikke hvorfor han ikke er kommet dithen at han kjenner at nå vil han. Han sier at det må skyldes forholdet. Kanskje det ikke er så bra sier han... Jeg ble jo kjempefrustrert og sa at dersom han virkelig mente det, så var det iallefall ingen grunn til å bli!! Jeg sa at jeg var klar nå og at dersom han ikke var klar, eller i det minste ville gi meg et tidsperspektiv vi kunne diskutere, så fikk vi heller avslutte forholdet. Han ble da veldig lei seg, sa han ikke ville miste meg og sønnen min. At han virkelig tror han elsker meg. Tror???? Jeg ble rasende!!!

 

Jeg elsker han, jeg syns vi har et flott forhold, og jeg VET jeg vil ha barn med HAN. Jeg vet også at han er lykkeli sammen med meg, jeg vet han elsker meg. Men når det kommer til slike vanskelige alvorlige tema, så holder han liksom igjen.... Det ble mange tårer(for oss begge) og mye prat... Han vil ikke avslutte forholdet, han mener at han "kommer dit" som han sier. Jeg ble jo da veldig usikker på hva i all verden jeg skal gjøre. Forklarte han at jeg drømmer om flere barn og giftemål, og at jeg ikke er klar til å gi opp drømmene mine for å være sammen med han. Han sier han forstår det og at han ikke vil ødelegge for meg.. At han skjønner jeg må ta et valg. Og så ender det hele med at vi har sex 2 dager på rad uten prevensjon!!???

 

Jeg skjønner ingenting!!! Jeg spurte han etterpå om han var klar over at jeg kunne bli gravid og om dette betydde at han var klar. Da sier han bare at han vet ikke hva han er.... Jeg blir smårar av fyren!! Tror han sliter noe veldig med dette... Han virker redd for å prate om det. Men jeg får bare krysse fingrene for at han virkelig ER klar og at eggløsningen kommer et par dager før beregnet :-)

(tror den skal være torsdagen.....)

 

Spent å høre hvordan ståa er hos dere andre som var så snille å svare meg???

[ravnejenta]

Hei!

 

I starten av innlegget høres jo tingene langt fra løst ut,men innen jeg hadde lest slutten så tenkte jeg at dette gikk jo rette veien. Mange menn(esker) er slik at de viser heller enn å fortelle. Har han sex med deg uten prevensjon, så betyr det noe, tror jeg. Selv om han kanskje ikke helt klarer å si det.

 

Hurra! Du må fortelle hvordan det går,og omdet blir noen hyggelige konsekvenser.

Smårar? Jeg blir klin kokos sjøl...min kjære er på gli, men han er omtrent like kjapp som ei skilpadde...

[Tarzan06]

Krysser fingrene for deg - de små rumpetrollene kan overleve i 5 dager, så hvis eggløsning er ventet på torsdag er det absolutt håp :-)

(Da blir det vel ei jente da!!)

 

Skjønner godt at du blir smårar, mannfolk er noen rare skapninger... Stå på ditt, og sørg for at han skjønner at du mener alvor!

 

Forøvrig er jeg og gullet mitt på plass i egen leilighet. Aner ikke når det blir hus på oss, kommunen bruker sinnsyk lang tid på å behandle byggesøknader, kan gå opp mot et år... :-(

Det er ikke aktuelt å reise til Danmark og prøve å bli gravid før vi er på plass i nytt hus, det er stressende nok å flytte uten barn i magen.

 

I mellomtiden gleder jeg meg til å bli tante, babyen har nå festet seg godt, magen har sunket betraktelig ned og jordmor tror ikke den kommer til å vente på termin. Jeg har allerede "advart" min søster om at jeg muligens kommer til å renne ned døra hos henne!

[surfepia]

Hei hei! Er spent selv, ble sex igjen i går... :-) Men vil han snakke om det, neeeiii... da blir han sur. Huff, tror han sliter litt. Han gjør iallefall meg veldig usikker på hva han vil! Kan ikke si en ting og gjøre noe annet...

 

Idag lurer jeg på om jeg kan ha hatt EL. Ømt nede i eggstokkene, bruker få det ved eggløsning. Men vet jo ikke om det er ømt før, under eller etter EL. Vet dere???

 

Ravnejenta, jeg håper at vi tar museskritt sammen!!! Godt å bli forstått. Syns jo selv jeg er rar som ikke klarer slappe mer av i forhold til dette...

 

Tarzan, jeg håper virkelig at du får bygd huset ditt og at du kan treffe en som vil stifte familie med deg! Høres tøfft ut å skulle gjøre det alene. Høres uansett fornuftlig ut å utsette det litt mens du flytter.. Så fint at du klarer glede deg over din søster sin graviditet da! Jeg er blitt helt sprø der... Orker omtrent ikke oppsøke de venninnene mine som er gravide...

 

Ha en fin dag videre!! Jeg går nå her å venter, og får vel la være drikke noe særlig fremover... Får lure i meg alkoholfritt på julebordet!!