Tror ikke jeg tør å føde igjen jeg....

[MimmiMine]

Allerede fra jeg ble gravid var det små ting som gjorde graviditeten tung.

Manglet vitaminer i kroppen og var sengeliggende en lang periode.

Jeg klarte ikke gjøre noen ting i huset.

Lå bare på sofa og samboeren min var sint på meg fordi han trodde jeg var lat.

Har alltid vært aktiv og likt å stelle hjemme,men i denne perioden klarte jeg ingenting.

I tillegg hadde jeg blærebetennelse hele svangerskapet.

Gikk på hele 13 kurer med antibiotika.

Da jeg hadde 8uker igjen, var jeg på ny ul for å sjekke om morkaka hadde flyttet seg.

Den lå så langt ned første ul,så de snakket om keisersnitt om den ikke flyttet seg.

Men morkaka var det alt i orden med,men det viste seg at jeg hadde begynt å få åpning. 1,7cm åpning!

Jeg ble innlagt.

Lå ett par dager på sykehuset før jeg ble sendt med helikopter til et større sykehus sammen med jordmor.

Fikk lungemodningssprøyter og de satte meg på drypp.

De klarte å stoppe fødsel.

Heldigvis!

Men etter dette fikk jeg nesten ikke bevege meg.

Måtte holde meg i ro....det var ikke enkelt...

 

Så 3uker etter var første tegn på at nå var det ingen vei tilbake!

Fødselen var igang.

Merket det allerede torsdagen da jeg var på siste runde med innkjøp av siste rest av babyting!

Følte meg ikke helt som vanlig,mere sliten og tung i kroppen.

Men tenkte ikke ås mye mere over det.

Fredagen kom og fredagen gikk, og på kvelden kom riene.

I 22.30tiden var det 7min mellom hver rie.

Hadde "mase-rier" mellom hver ordentlige rie,det var slitsomt.

Det var et stykke å kjøre til sykehuset og i løpet av kjøreturen rakk det å bli 3min mellom hver rie.

Ankom sykehuset,fikk meg et rom og la meg ned.

Riene avtok!

Men de kom og gikk helt fra fredag kveld til søndag kl 16 da de fant ut at de skulle ta vannet.

Grudde meg noe helt forferdelig,men det var faktisk ikke noe vondt,bare litt ekkelt!

Det tok ikke lange tiden før pressriene begynte å komme.

Men det skjedde ikke stort.

Jeg var så sliten og utmattet etter døgn med rier at jeg mest bare ville gi opp.

Men jeg kunne liksom ikke bare dra hjem å be noen andre om å føde for meg....gid det hadde vært så lett:s

Husker jeg sa til kjæresten min "Hva er det vi har gjort?"

Angret en stund over at jeg hadde valgt dette en gang til.

Men jormor sa det kom til å gå fort før den lille var ute,men det viste seg at dette ikke stemte.

Ho mente jeg ikke rakk å få noen epidural eller noen form for smertestillende.

For ho mente det ikke ville rekke å virke før baby va ute,men der tok ho feil...

Jeg trodde jeg skulle dø!

Det var så vondt og det var så tungt!

Lillegutt lå skjevt,han satt fast lenge og de måtte sette elektroder på hode hannes.

Legen kom etter en stund.

Plutselig fikk jeg krefter som jeg ikke aner hvor jeg henta de fra!!!! og klokken 20.16 så min lille prins dagens lys for første gang!

Han kom med nesen inn mot låret,ikke rart at han satt fast og at jeg slet med å få han ut!!!!

Det vanlige er jo at nesen vender opp eller ned,men ikke til siden...

Jordmor kom i ettertid å beklaget at jeg ikke fikk noe smertestillende.....

Men det gikk bra denne gangen også

Følte meg lykkeligere enn noen gang!

Det var verdt alt slitet og smerten.

Men gjør jeg det en gang til?

Tror ikke det....

Blir keisersnitt neste gang, det er bra sikkert!

 

Takk for meg!