svigerforeldre ( samme som besteforeldredebatten )

[smilogværglad:)]

Jeg vil bare utrykke min glede over å ha helt fantastiske svigerforeldre!

 

Det har vært dager jeg har følt at de har vært innpåslitne, bedrevitende og irriterende- selvfølgelig! Jeg har ikke valgt å bli sammen med mine svigerforeldre, jeg er sammen med sønnen deres. Jeg elsker mannen min og synes han er en kjempekar- hans foreldre har gjort en kjempejobb!

 

Det har vært vanskelig å slippe min svigermor til etter vi fikk barn, for hun og hennes måter rundt barnet er helt forskjellig fra meg og mine og min mors måter.

 

Problemet til oss fleste svigerdøtre er vel at vi kjenner våre egne foreldre så godt, at vi stoler mer på dem rundt våre barn enn våre svigerforeldre.Dette er jo helt naturlig! Men dette er tanker og følelser vi må lære å slippe taket på- farmor har like mye "rett" på barnebarnet som mormor...

 

Dette er ment som et lite tankekors til alle oss som har "normale" mennesker som svigerforeldre. Ikke til dere som har psykisk syke eller ustabile svigers.....

[eplejente]

Henger meg på her, jeg. Min svigermor er også helt fantastisk! Hun hjelper til med barnevakt alltid når vi trenger det. Og hun er så flink med lille poden. Jeg tror nok vi alle har tider hvor vi synes noe med dem kanskje er irriterende, sånn har det vært her og, men synes bare hun er en helt suveren farmor! De mener jo bare godt uansett hva de gjør og sier.

 

Er kjempetakknemlig for å ha en så flott svigermor!

[Soljentene:)]

Jeg er også veldig heldig med min svigermor:)

 

Svigermor bor noen timer unna oss, så når hun skal besøke oss betyr det at hun må overnatte. Før vi fikk snuppa grudde jeg meg til besøkene hennes for hun var litt slitsom og irriterende, og jeg var veldig spent på hvordan det ville bli når babyen kom. Men snakk om personlighetsforandring!! Hun synes heldigvis vi er så gode foreldre at hun blander seg ikke inn i noe. Hun kan passe snuppa fra morgen til kveld, og de er så utrolig glade i hverandre og stortrives sammen. De har en mye bedre tone sammen enn hva jenta mi har sammen med min mor.

 

Nå skal svigermor flytte nærmere oss, bare fordi hun er så glad i barnebarnet sitt og vil ha muligheten til å ha oss på middagsbesøk på søndagen o.l. Etter at jenta vår kom, har vi fått et slikt forhold at vi er helt ærlige med hverandre angående besøk og grenser for det, og det er virkelig supert.

 

Ære være svigermor, hun har reddet meg mange ganger i en slitsom hverdag:) Men må legge til at det er fordi jeg lar henne slippe til også, og ser nytten av å ha henne tilstede.

[Babyønske ��]

Jeg har i utgangspunktet også supre svigerforeldre, som ikke vet hva godt de kan gjøre for oss, materielt sett. Vi har fått bo i kjellerleiligheten deres ganske billig. Og vi har fått hjelp både økonomisk og materielt sett hvis vi har hatt behov. Dette har ikke vært noe problem, helt til vi fikk gutten vår. Da fikk jeg smertelig erfare at å bo så nære svigers ikke er bare bare. Vi har en dør mellom leiligheten vår og deres del og kjelleren. Og for svigers, særlig svigermor har denne stått litt for åpen etter at gutten vår ble født. Jeg har så og si følt at jeg ikke har hatt privatliv fordi jeg aldri har kunnet vite når svigermor står på stuegulvet enten alene eller med besøk hun har, og det flere ganger om dagen.

Kunne selvsagt krevd at døra skulle låses, og at de skal bruke ytterdøra(, men har ikke fått meg til det i frykt for å bli stempla som sær :-(

Har fått svigermor busende inn på badet flere ganger når jeg har stelt meg om morgenen, fordi hun hørte den lille var der. Kunne selvsagt låst døra, men hvorfor det når jeg i utg.pkt er i hjemmet mitt alene........har mange ganger følt at jeg har vært allemannseie pga babyen.

Har pga dette og litt andre ting fått en sperre i forhold til svigers og har problemer med å overlate gutten min alene til svigers. Svigermor virker så usikker og uvitende i situasjoner med gutten vår, og dette tror jeg smitter over på han. Han virker usikker og utrygg.

Svigermor kan også til tider snakke ganske høyt, og har en litt skarp stemme. Han har flere ganger begynt å hylskrike noe så vanvittig når han er hos de, enten alene eller om vi også er i rommet. Det skjer aldri ellers. Og da liker jeg ikke helt tanken på at de skal ha han alene.

Har ingen problem med å overlate han alene til min mor, som er langt roligere og tryggere i situasjonen. Gutten min storkoser seg sammen med min mor, og jeg ser han aldri sånn med farmor.

 

Jeg sier ofte til meg selv at jeg må løsne tøylene og "tilgi" overtrampen i privatlivet, men det sitter litt langt inne enda. Så er ikke bare bare med svigers nei, og jeg hadde ikke trodd det skulle bli sånn, med tanke på hvordan det var før gutten vår ble født.

 

Nå er vi i ferd med å flytte, og da blir det lang avstand, så da vil jeg alltid vite når de kommer, og jeg kan forberede meg på det.

[Kari Trestakk]

Ja, etter å ha lest en del innlegg her om svigerforeldre som tilsynelatende kommer fra helvete, så synes jeg det er flott at det faktisk er noen som har et godt forhold til svigerforeldrene sine.

 

Jeg har også flotte svigerforeldre som elsker barna og barnebarna sine, og vi svigerbarna har også blitt tatt veldig godt i mot. Jeg kan selvfølgelig irritere meg litt over enkelte ting de gjør og sier, og jeg er glad for at de bor såpass langt unna at de ikke bare kan stikke innom uanmeldt, men i det store og hele så er det ikke mye å kritisere dem for.

 

Aldri noensinne har jeg opplevd at de har kritisert meg eller måten jeg tar meg av barna på. De tar seg heller ingen friheter, og vet hvor grensene går for deres innblanding. Om noen av dem kan være litt "innpåsliten" så må det være svigerfar. Han er så glad i den eldste sønnen min at han overøser han med oppmerksomhet. Av og til tror jeg guttungen blir litt lei av å måtte "leke" med farfar hele tiden ;-) Nå har svigerfar nettopp blitt pansjonist, så det blir nok mange gutteturer fremover. Men han spør alltid oss om det passer, så det går nok greit. Det viktigste er tross alt at han og svigermor er en kjempeviktig del av livet vårt, og vi setter stor pris på dem.

 

Jeg tror som du sier at det er viktig at vi lar farmor og farfar slippe til på lik linje som mormor og morfar, for det vil fort bli et problem dersom man forskjellsbehandler besteforeldrene. Jeg har i hvert fall vært veldig bevisst på det, og siden det ikke er noe "galt" med svigerforeldrene mine, så har det heller ikke vært vanskelig å gjøre det. Det må jo oppleves sårende for de som opplever at de ikke blir stolt på. Det fnnes selvfølgelig mange besteforeldre som IKKE er til å stole på, men de aller fleste er jo normale og oppegående mennesker som fortjener tillit, selv om de kanskje gjør ting på en litt annen måte enn man selv.

 

Når det gjelder svigermor så tror jeg hun er veldig bevisst på hvordan hun opptrer i forhold til meg. Selv om jeg knapt noensinne har hørt henne si et vondt ord om noen, så har jeg forstått at hun selv hadde et ganske anstrengt forhold til sin egen svigermor. Kanskje har hun tatt lærdom av det, og bestemt seg for å være en bedre svigermor selv. Alle de som opplever å ha vanskelige svigerforeldre kan jo prøve å reflektere litt over hvordan det vil være å sitte på den andre siden av bordet. Før eller siden blir de fleste av oss svigerforeldre til noen som vi ikke selv har valgt å få inn i livet vårt.