is´nt it ironic???......

[MammaHåpet]

ja dette tar kaka...

i går fikk jeg et sms fra min söster, som har 2barn fra för(begge ble til på förste forsök), at hun hadde et barn i magen IGJEN....bare 1 år siden sist kom til...og så spör jeg, hvor langt hun er på vei, hun sier 3,5mnd. jeg tenker etter: jaha, det er jo akkurat så langt jeg hadde värt på vei om jeg ikke hadde fått spontan abort sist gang. jeg spör om termin-dato, og, ja hun sier, 26.april. jeg hadde 29 april.

hva skla jeg si, klart det er hyggelig at hun blir gravid IGJEN, men kjenner at det ble nesten litt too much at hun ble det samtidig med meg, og at jeg mista, som har strevd i alle disse åra, og hun, som hun sa, hadde ikke planlagt det en gang...

ja, livet er herlig....

[Astra71 - tvillingmor]

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Da jeg lå på sykehuset etter mitt 6. uttak, for ett år siden, tikket det inn en tekstmelding om at min bror og samboeren var blitt gravide. 9 måneder seinere, da jeg på ny lå på sykehuset med ganske store smerter etter nytt uttak (8. forsøk), så tikket meldingen inn om at jeg var blitt tante igjen.

 

Jeg forsøkte å glede meg, men jeg må innrømme at akkurat der og da føltes livet veldig urettferdig. Planen var at jeg skulle reise rett til min far etter forsøket for å slappe av litt, og siden min bror bor i nærheten måtte jeg selvsagt besøke dem, også. Ikke for det - jeg hadde selvsagt lyst til å se den lille, men jeg måtte faktisk innrømme for meg selv at jeg gruet meg litt. Ikke bare fordi det å se henne ville minne meg veldig om hva jeg selv sliter sånn med å få oppleve, men også fordi jeg visste at resten av familien synes synd på meg, og ikke helt vet hvordan de skal takle den noe spesielle situasjonen. De sender meg tekstmelding med beskjed om at de venter barn i stedet for å ringe, er unnvikende i blikket når vi møtes, tør ikke helt å spørre meg hvordan det går men lar det likevel skinne gjennom at de lurer osv osv. Det hele er ganske slitsomt, synes jeg. Og så sliter jeg i tillegg med skyldfølelse for at jeg har disse følelsene. Så ironisk nok blir det da dobbelt-ille.

 

Men heldigvis har de vonde følelsen sluppet litt taket etter hvert, slik at jeg nå klarer å være glad på deres vegne og kose meg med ungene deres! Og godt er det. Men det er viktig at vi tør å erkjenne disse følselsene, hvis ikke får man ikke bearbeidet dem skikkelig. Så full forståelse herfra!

[to snart tre]

Hei Mamma10 og Astra71!

Må bare si at jeg er SÅÅÅÅÅÅÅ enig med dere begge, var som om jeg skulle skrevet mye av dette selv.

Har mange nære venninner som har holdt sammen siden barneårene, og alle sammen (alle 10 jentene) har blitt gravide på første forsøk med både 1, 2. og gjerne 3.barnet. Eller en liten rettelse: det er ei som måtte forsøke pergo, men hun klarte det jammen meg på første forsøk med pergo på begge ungene sine også....

Så her sitter jeg! Forsøkt selv på egenhånd i 4 år uten å sette antydning til positiv test. Har nå 1 neg icsi bak oss, og ruger på to fryseegg. Klarer ikke lenger å glede meg over andre. Forsøker virkelig, men slites mellom egne tanker over å ikke ha lykkes med å bli mamma selv og tanken over å ikke virkelig glede meg over andres lykke. Føler meg egoistisk og overfladisk i væremåten over at jeg må forsøk å late som ved å måtte sotre frem "åh dere skal ha en til ja, en som ikke engang var planlagt...gratulerer!.", - en falskhet jeg normalt ikke liker ved andre...ironisk nok:=)

Ingen som vet hvordan det føles på kropp og sjel å slite med å lage barn blandt venner eller familie min, alle har fått det til lett uten noe bekymring eller ventetid.

Derfor er det så fryktelig godt at jeg har dere andre sterke og flotte kvinner her inne som vet hvordan livet virkelig er for oss slitere:=)

 

Masse lykke til med barn i magen, Astra. Er jo helt suverent - godt at slitere lykkes, gir håp til oss andre:=)

Og du mamma10: du har klart det før, og klarer det igjen. Og da stter spiren hele tiden ut - uten tvil!!!!!

[sailor m1+2prinsesser :-))]

Jeg vet livet er urettferdig. husker jeg satt etter 6negative forsøket inkl overstimulering, hjemme hos min søster. og hun begynner å diskutere med meg om å få unge nr 3 men det var jo så slitsomt og vanskelig å være gravid at hun visst eikke om hun orket. Jeg tok det utrolig bra men sa bare litt humorisitsk at ja jeg hadde jo vært syk i 9mnd ...(for alle de kurene med hormoner og overstimulering ja det var ikke mye normal helsetisland man presset seg gjennom helst uten at for mange skulle vite hvordan man egentlig hadde det). .... uten at det ble noe barn av det. ja det stoppet diskuasjonen litt. når jeg kom hjem begynnte jeg bare å gråte og kaste opp av alle følelsene, håpløsheten og urettferdigheten. Det er lov å føle slik jenter selv om det ikke bedrer situasjonen men det hjelper man å jobbe gjennom det. hun har nå unnksyld seg senere, og det er hyggelig å oppleve at de er utrolig lykkelig over at vi fikk det til den gangen og dobbelt opp denne gangen.

[MammaHåpet]

takk skal dere ha alle tre, hva skulle jeg gjort uten denne tråden, og alle dere som forstår og skriver og oppmuntrer. da kjenner man seg plutselig normal, og det er så godt å vite at det er normalt å reagere sånn, at det ikke er jeg som er teit eller sprö. og at det er andre som opplever samme ting. uff, tenk så mye folk sier å gjör uten å tenke på hvordan det kan såre andre. det er klart, söstra mi ble jo ikke gravid for å väre ekkel mot meg eller noe, og hun turte nesten ikke si det til meg. hun ventet helt til nå, 3,5 mnd, og hun syntes det var vanskelig selv. jeg er så glad i henne og önsker henne alt godt og lykke til, men det er bare så urettferdig det som skjer, det kjennes så meningslöst, og man finner ikke noe svar på hvorfor sånt skjer....

jeg er veldig langt nede for tiden, merker jeg. det er ikke lett å holde hverken motet eller humöret oppe.

selv om jeg ble gravid sist gang, så er jeg så redd for å få SA igjen, det var en så grusom opplevelse, så om jeg blir gravid, så kommer jeg til å gå å väre kjempe nervös i minst 3 mnd.

uff, jaja, sorry all klagingen, men akkurat nå så er det ikke så greit:/

men takk igjen, for at dere finnes, og bryr dere...

[Astra71 - tvillingmor]

Takk i lige måde, mamma10! Det er utrolig viktig i et forum som dette at vi kan støtte hverandre hele veien, uansett hva slags følelser som måtte dukke opp! Etter min mening er det veldig viktig å ikke legge lokk på det som er vanskelig og tabubelagt, alle følelser må tas på alvor. I den ekstrem-situasjonen vi befinner oss i er det ekstra viktig å kunne snakke med noen i full åpenhet og ærlighet om de vanskelige følelsene man ikke kan dele med venner og familie. På den måten oppdager vi - som du også sier - at vi ikke er aleine, men derimot del av et fellesskap som kan være til enorm hjelp for hverandre.

 

Jeg ønsker deg alt godt! Klem fra meg

[Børnbøøøøørn 2 barnsmamma :)]

jeg er 36 år, hatt 9 forsøk, 1 klaff.

 

Jeg har i alle disse årene ikke tillatt meg slike tanker når min familie og mine venner får barn.Jeg er redd jeg da ville blitt en gammel bitter dame som ikke kan glede seg over små og store under.

 

Livet er hardt og brutalt, og slett ikke for amatører.

[MammaHåpet]

Börnböööööööörn: jeg vil jo heller ikke tenke sånn, det er jo derfor jeg lufter og får ut sånne tanker/fölelser her i forumet, sånn at de ikke får slå rot og plage meg videre. Og det er ikke lett å bare late som at alt er okey når det ikke er det. Kaller du meg amatör, eller misforstår jeg deg? jeg håper det, for jeg har en jävlig töff bakgrunn og ballast med meg i livet, som ikke jeg vil unne min verste fiende...saker jeg ikke orker å fortelle om her. det er kanskje en grunn til at jeg begynner å bli veldig sliten og lei all motgangen også. da er det ikke så enkelt å bare ta alt like lett å late som ingenting....

[MK73]

Hei, mamma10.

 

Du misforstår Bøøøøøørnnn, det at hun sier at "livet ikke er for amatører" er et uttrykk. Det betyr noe sånt som at livet er tøft, og at man må være tøff for å klare seg (altså ikke "amatør").

 

Hun sier ikke noe om deg, hun påpeker rett og slett at livet er vanskelig og at motbakkene kan være mange og bratte.

[MammaHåpet]

ja uff, da må du unnskylde meg, Börnbööörn, jeg misforstår alt for tiden, og tar alt personlig. er ikke helt meg selv. sorry.

[Børnbøøøøørn 2 barnsmamma :)]

var overhodet ikke kritikk til deg

 

Klem,

[Børnbøøøøørn 2 barnsmamma :)]

det er bare ett utrykk, man skal være bra hard barsket for å takle alt. Det utrolige er at vi gjør nettopp det.

Etter en nedtur, så er man sannelig på han igjen.

Derfor nevnte jeg det med 9 forsøk, man gir liksom ikke opp. Håpet er der, og håpet tror jeg nettopp er det viktigste vi har.

Håp, mot og styrke.

[Astra71 - tvillingmor]

Mitt motto i livet er at folks følelser alltid må aksepteres og tas alvorlig (selv om det finnes normer for hvordan man spiller ut disse følelsene). Jeg mener det er viktig å huske på at vi alle har ulik erfaringsbakgrunn, noe som gir oss ulike forutsetninger for å takle livets realiteter. Derfor gir det lite mening å sette opp en mal for hva man bør og ikke bør føle i gitte situasjoner, og det viktigste vi kan gjøre som medmennesker er å lytte til og forsøke å forstå hvorfor noen opplever ting som de gjør. Det er nok ingen som ønsker å ende opp som bitre, gamle damer, men noen gjør det likevel. Så får vi bare håpe at vi her inne klarer å unngå det, nettopp fordi vi har et forum som dette hvor vi kan få utløp for våre frustrasjoner og støtte i vanskelige tider :-)

[MammaHåpet]

Ja, Börnbööörn, jeg forstår hva du mener nå. Ikke meningen å bli sur eller noe,. er bare litt nede for tiden, og da er det lett å tolke ting feil. Men som Astra sier, vi opplever ting forskjellig, og ibland så er det ikke lett å holde masken, og da er det så bra at vi har dette forumet som vi kan få utlöp for alt sånt, det er ganske fantastisk faktisk. jeg pröver, og vil jo väre en som blir glad for andres skyld, men ibland blir det litt too much, sånn som for meg nå. jeg snakka med söstra mi i går, og det viste seg at nå hadde hun funnet ut at hun faktisk har termin EXAKT samme dato som jeg hadde...29.april...det er så sykt. man begynner å lure på hva som er meningen....eller er det bare tilfeldig alt, eller? jaja, whatever, ikke noe å gjöre med det. men det var lenge siden jeg var så langt nede. men pröver nå å kravle meg opp igjen...

Astra, leste at du var gravid endelig, etter alle disse forsökene, det er vidunderlig. er VIRKELIG glad på dine vegne;)