Takk for meg, jenter:-) Det gikk galt igjen.

[Ventura]

Hei alle sammen.

Da har jeg mistet for femte gang. Det er uke 7-8 som er det kritiske punktet for meg og på ultralyden onsdag fant de ingen hjerteaktivitet.

Fikk fantastisk behandling på sykehuset, de behandlet meg som et menneske - ikke bare en pasient. Til og med gynekologen gråt og holdt rundt meg. Det varmet selv om beskjeden var vond.

 

Akkurat nå vet jeg ikke om det blir flere forsøk.

Jeg er 35 så jeg har forhåpentligvis noen år til på meg, men jeg er utslitt både fysisk og psykisk. Vi hadde egentlig slått fra oss adopsjon, vi får la det temaet ligge litt til før vi bestemmer oss ordentlig.

Et liv uten barn har vært utenkelig, men det kommer nærmere og nærmere. Kanskje jeg bare er ment for å være "tatti"... Den litt gærne tanta som blir invitert med nevøer og kompiser på dansketur, hun som blir oppringt midt på natta for å prate alvorlig, hun som har gode klemmer og god plass i hjertet for tantebarna sine.

 

Min kjære storesøster kommer i dag for å være sammen med meg noen dager. Skal ta piller i morgen for å sette i gang utdrivingen. Gruer meg.

De andre gangene har jeg hatt utskraping, håper å slippe det denne gangen. Kanskje disse pillene er bedre for kroppen min?

 

Jeg er forbanna. Oppgitt og forbanna. Når lyset slukkes kommer tårene, men det er lite jeg kan gjøre akkurat nå. Livet føles urettferdig. Jeg er heldig og har familie og venner som støtter meg og en mann som gjør alt han kan for å hjelpe. Han trenger støtte han også, vi gjør så godt vi kan.

 

Jeg ønsker dere lykke til, alle sammen! Jeg vet hvor enormt barneønsket kan være. Jeg vet kanskje ikke akkurat hvordan DU har det, men uansett hverm du er - jeg håper du får oppfylt ønsket ditt.

 

Jeg kommer nok ikke til å bruke disse sidene mer, i alle fall på en god stund. Takk for humor, ærlighet, glede, sorgdeling og omtanke.

[Erle79]

Herlighet, nå renner det en liten tåre nedover kinnet mitt. For jeg vet dessverre altfor godt hvordan du har det...

 

Jeg har selv mistet tre ganger, og det du opplever nå er det jeg har vært vettskremt for siden jeg testet positivt for to måneder siden.

 

Jeg skjønner kjempegodt at du ikke orker tanken nå på å prøve igjen, men når du har fått det litt på avtand, tenk om det bare er ett forsøk til som skal til? Jeg leser nemlig stadig vekk solskinnshistorier her inne på forumet...

 

Du vet det blir bedre med tiden, selv om det gjør uendelig vondt nå. Og vær glad for at du klarer å bli gravid, da kan du i alle fall prøve igjen hvis du føler for det... Adopsjon er jo også et supert alternativ. Det finnes så mange barn ute i verden som har det vanskelig, og jeg kan ikke tenke meg en bedre mamma enn oss som har kjempet i årevis for å få det til.

 

Flott at du har mange rundt deg som støtter deg, det hjelper veldig.

 

Lykke til videre. Stor klem fra meg...

[Luddes mamma]

Hei Ventura

Nei! Huff, så trist. Dette er så utrolig urettferdig og vondt. Ingen ting jeg kan si som hjelper, så jeg sender deg en diger trøsteklem!

 

Forstår godt at du er forbanna. Det har du all grunn til også. Bra du har gode venner, familie og en fin mann som støtter deg nå.

 

Har du hatt en utredning - og hva har utredninger sagt? Har du tatt noen medisiner?

 

Jeg har tatt piller en gang. Var som en kraftig menstrasjon med tillhørende smerte. Hadde en dose smertestillende, seng og tv... Da gikk det greit. Alt kom ut av seg selv. Det føles litt mindre brutalt mot kroppen. Har hatt 2 utskrapninger.

 

Lykke til med alt. Håper jeg ser deg inne på gravidsidene for oss i "moden" alder en dag snart...

 

 

[Mamma`n til Ole Kristian]

Kan heller ikke annet enn og oversender mange varme trøsteklemmer og synes livet er urettferdig for mange:/

 

Håper likevel du får en skikkelig utredning og kommer tilbake med gode nyheter en vakker dag:)

 

Klem fra meg:)

[Håpet ble virkelighet!]

Hei Ventura!

 

Tror vi alle, inkludert meg, kjenner den smerten og oppgittheten du føler nå og vet at tomheten er total. Forstår kjempegodt at veien videre føles tung, håper du føler deg klar for nye forsøk om noen måneder eller mer...

 

Min partner ønsker ikke adopsjon eller fosterbarn og som deg ser jeg ikke for meg et liv uten barn, så da det å gå på med strak rygg. 2 mnd siden min tredje MA, fått det litt på avstand nå...

 

Ta vare på deg selv og ta imot all omsorg du kan få! ) Varme tanker

[Becke]

Så trist å høre Ventura Jeg føler virkelig med deg! Det var i det minste godt å høre at du ble behandlet fint på sykehuset, jeg har blandete erfaringer... Har selv mistet 3 ganger i uke 15-16, som tydeligvis var min kritiske periode. Når jeg nå var gravid fikk jeg Albyl-E, og har fått en velskapt sønn som nå er 4måneder. Ikke gi opp kjære deg,men kjemp for å få hjelp!!!

Ønsker deg lykke til videre:)

[Mamma's Magic]

Kjære Ventura, så utrolig vondt å høre. Dessverre er vi mange som opplever å miste, men fem ganger er mange... Likevel vet vi jo, etter å ha lest på disse sidene, at det er mange som opplever å få den etterlengtede babyen sin likevel, men det er klart det er steintøft å prøve igjen etter å ha fått drømmen knust så mange ganger.

 

Det er så utrolig urettferdig at det skal være sånn! Og kjære deg, jeg er helt siker på at du også vil få ønsket ditt oppfylt. Når ens største ønske er å bli mamma, så blir man det, man vet bare ikke helt hvordan eller når. Sånn tenker jeg.

 

Ta vare på deg selv.

 

Klem fra

[Ventura]

Tusen takk alle dere som har sendt ord og/eller varme tanker.

Det har gått opp og ned med humøret. Dere vet hva jeg snakker om:-)

Å få piller for å drive ut det døde fosteret var fysisk grusomt men psykisk sett lettere. Det var liksom mer naturlig.

Skal på full sjekk på sykehuset om to dager.

 

Tok en test i går som var positiv så jeg skjønner ingenting... Har lagt ut spørsmål om det.

Igjen, takk for varme tanker. Det hjelper!

[Mamma`n til Ole Kristian]

Etter min MA testet jeg vel positivt i ca. tre uker, men har hørt om flere som tester positivt lengre. Men har også hørt om de som er blitt gravide igjen med en gang uten en mens i mellom.......

 

Håper det går bedre med deg, både kropp og sjel. Er dere klare for ny prøving eller.....'

 

Mange varme klemmer fra meg:)

[Mamma`n til Ole Kristian]

Kom på en ting, ei som hadde mistet mange ganger rundt da du gjør det, prøvede en liten dose Prednisolon. Dette for og lure imunforsvaret på en måte.......ikke alle leger som går med på en slik behandling, men du kan høre.

 

Uten at jeg husker om du har skrevet noe om det, har du testet deg med ulike blodprøver??? Selv har jeg Antifosfolipidsyndrom, som gjør at kroppen danner blodpropper. Og da er det jo blodfortynnende som gjelder....

 

Lykke til iallfall om dere prøver igjen:)

[Ventura]

Hei igjen

Prøver meg med et lengre svar, kanskje du kan plukke opp et eller annet her som jeg ikke ser sammenhengen i:-)

 

Er ikke fullstendig utredet, vet da pokker hva legene egentlig har gjort.:-)

De har sjekket at livmora mi er fin. Fikk helt inn fire liter vann, utrolig vondt. Har ikke PCOS, utenom det vet jeg lite.

 

Det jeg vet er at jeg har følgende uhumskheter:

Diabetes 1

Cøliaki

Migrene

Elendige luftveier, får bronkitt/lungebetennelse flere ganger i året

Kroniske betennelser

Høyt stoffskifte (ble normalisert med tabletter, er nå fint)

Multiple allergier, reagerer på de rareste ting

Leiden-mutasjon - fikk sprøyter under graviditeten

Det e jo flott det...

 

Blir nok utredet mer nå.

Har gått ut og inn hos leger i alle år før jeg til slutt fikk diagnosen diabetes. Etter det kom de andre tingene på løpende bånd. Før diabetesdiagnosen fikk jeg som regel høre at jeg var hypokonder.

Jadda.

 

Jeg slutter rett og slett å produsere progesteron rundt uke seks.

Fikk Crinone denne gangen, men det holdt ikke helt til mål.

 

Etter å ha snakket med pappa om det viser det seg at alle de fire søsknene hans har hatt problemer på området.

En onkel er barnløs, en tante prøvde i sju år, en onkel prøvde i seks år og da sønnen kom til fikk de forbud mot å få flere barn, og en tante fikk beskjed om at hun måtte fjerne fosteret pga fare for hennes eget liv (på 70-tallet). Aborten ble gjennomført, men den ene tvillingen i magen hennes overlevde inngrepet og jeg er veldig glad i denne kusina mi.

Pappa sa at han og mamma ikke hadde problemer med det, men de lurte jo litt på hvorfor de "bare" fikk tre barn siden de aldri brukte prevensjon. På morssiden er det veldig få barn, men mormor er senil og mamma er død så det er begrensa hvem jeg kan spørre.

 

I tillegg har søstra mi fjerna livmor og eggstokker etter å ha fått beskjed at hun ikke måtte få flere barn. Min andre søster kunne ikke få barn med eksen sin, men da hun traff mannen sin, som hadde fått beskjed om at han var steril, så kom det barn! Skjønner jo at han sleit litt med å tro at jenta var hans, få beskjed at man er steril og så bli far? Men hun er hans. Merkelig verden...

 

Akkurat nå vet jeg ikke om vi prøver igjen. Vi skal i alle fall prøve å la kroppen min komme til hektene. Jeg er fullstendig utslitt ennå.

Tom for krefter. Heldigvis har jeg beholdt humøret.

 

Jeg skal passe på å spørre om utredninger og blodprøver når jeg skal på sykehuset i mårra.

 

Takk for lykkeønsker:-)