hmm aner ikke hva jeg skal gjøre....

[pergojenta*er blitt mamma :)*]

huff.. dere må ikke synest så synd på meg... er mange som har det mye verre enn meg...

 

har ikke så mange å snakke med om det.. har to venner.. hun ene snakker jeg endel med.. vi har gått igjennom de samme tingene.. ivf og sånn.. og hun forstår meg.. og er veldig grei å snakke med:) hun andre vet ikke om dette... hun vet jeg mistet.. har liksom ikkje fortalt henne om ivf.. har snakket litt med min mor.. men vil ikke klage for mye.. hun tar ting veldig til seg.. og har slitt med depresjon selv.. så.. sist vi snakket sammen sa jeg alt gikk helt fint.. da ble hun så glad.. men sannheten var at rett etterpå satt jeg der med barberbladet klar.. kansje jeg bør vurdere psykolog.. har vært til en gang før en periode.. men synest det funka dårlig.. jeg klarte ikke åpne meg for den personen... så kom liksom ingen vei....

 

ønsker dere alt godt og.

[MammaHåpet]

shit dette var helt sykt, pergojenta, jeg syns at din kjärste behandler deg veldig dårlig. det er synd å si det, men jeg tror ikke han elsker deg höyt nok, for da hadde han ikke villet forlate deg selv om dere ikke får biologiske barn. jeg syns faktisk ikke du skla få barn med en som ikke bryr seg nok om deg. å det han sa når dere skulle ha sex, det var helt forferdelig dårlig sagt. grusomt.

jeg hadde forlatt han, direkte. han er ikke verdt å kaste bort mere tid av livet ditt på. hvorfor elsker du han, har du tenkt på det?

det er sikkert veldig vanskelig for deg, når du har blitt glad i han, men mitt råd er å likevel forsöke å finne noen som er deg verdig. å pröve å forlate denne mannen her, han er ikke deg verdig, og det er ikke sånn ekte kjärlighet skal väre.

jeg har snakket om min mann om hva som hadde skjedd om vi aldri fikk barn, og han sa at det hadde värt trist, men at livet hadde jo gått videre, og da måtte man jo bare forsöke å leve videre, og kanskje finne på noe annet, kanskje skaffe noen dyr, eller uansett så skulle det gå bra, og han bare lo når jeg sa jeg var redd han ville gjöre det slutt, for det var det ikke snakk om.

jaja, uansett, pröv å ta vare på deg selv , og fölg ditt hjerte.

[pergojenta*er blitt mamma :)*]

mamma10 grunnen til at jeg elsker han , er vel at han har vært der for meg hele veien...eller skal vi si inntil nå... hadde det ikke vært for han hadde vel ikke jeg vært i livet i dag..... men... uansett.. han har opplevd ganske mye vondt.. med alt jeg har styrt på med.. men han har ikke gått fra meg... men kansje det bare er nok nå.. han har liksom alltid måttet tatt vare på meg... så kansje jeg må ta mer vare på han.. jeg vet ikke ...han er ikke så flink med følelser.. har sett han gråte en gang.. på over 7 år.. det var da jeg fikk han til å snakke om bestenoren sin når hun døde.. for han holder alt inni seg.. den dagen vi skulle på tidlig ul var foreldrene hans hos oss.. de gledet seg til å se høre hvordan det gikk.. men da fikk jeg jo vite at det var en ma.. så han slet da moren gav han klem... det er bare sånn han er.. huff... jeg er bare glad i han .. selv etter det som har skjedd i det siste..

det beste er muligens å ikke tenke så mye på dette på en stund.. jeg klarer liksom ikke å koble det ut... men jeg må bare .... kansje om noen måneder så er ting litt bedre.. kansje? vet ikke....