pergojenta*er blitt mamma :)* Skrevet 29. oktober 2009 #1 Skrevet 29. oktober 2009 hmm vet ikke helt hvor jeg skal begynne... men skal prøve å gjøre det kort... hadde mitt 1. ivf forsøk i juni... ble gravid..mistet... og etter dette fikk jeg en egglederbetennelse.. havnet på sykehus og var ganske så dårlig.. denne opplevelsen holdt på å ta helt knekken på meg .. gikk helt på felgen.. og sa til min kjære at jeg ikke orket flere forsøk.. noe han tok veldig tungt.. og ville gå fra meg... jeg vil jo ikke miste han.. og har veldig lyst på barn og alt det der.. så nå skal jeg prøve et nytt forsøk etter jul.. vet det kommer til å bli meget tøft.. og noen ganger tenker jeg.. kan han forlange dette av meg... og om han virkelig elsker meg siden han vil forlate meg pga jeg ikke vil ta flere forsøk.. det finnes jo flere muligheter.. men det er vist veldig viktig for han med biologiske barn... føler alt er forandret nå.. i går sa han noe som jeg synest var ganske frekt å si...kjente det stakk ganske dypt...jeg pleier ikke ta så mye initativ til sex og sånn.. litt redd der.. men i går så tenkte jeg kansje.. men da fikk jeg liksom slengt i trynet... hva er vitsen du kommer ikke til å bli gravid alikevel... som om det var bare derfor vi skulle gjøre det.. jeg føler han legger all skylden på meg at vi ikke lykkes.. jeg føler meg rett og slett ikke lykkelig lenger.. er bare deppa.. får ingen støtte fra han heller... sukk.. ble mye negativt dette... måtte bare få det ut....
Susanne76 Skrevet 29. oktober 2009 #2 Skrevet 29. oktober 2009 Jeg synes ikke at du ska gå gjennom dette hvis du ikke ønsker det. Det er to som ska gå gjennom det. For han er det enkelt han må jo bare levere på glass mens vi jenter må pumpe oss fylle med hormoner å gå gjennom en enorm psykisk prosess. Tenk iallefall godt gjennom det. Lykke til
Gjest Bjørnen Collargol*gravid Skrevet 29. oktober 2009 #3 Skrevet 29. oktober 2009 Uff, stakkars deg Dette var skikkelig leit å lese. Jeg skjønner veldig godt at du er lei deg og har mange vanskelige tanker nå. Selvfølgelig vil de aller, aller fleste foretrekke å få biologiske barn, men noen ganger går det bare ikke. Adopsjon er jo en kjempefin måte å bli foreldre på det også da. Hva er grunnen til at han er så opptatt av å få biologiske barn? Når det kommer til om han kan forlange at du skal igjennom IVF igjen så er svaret NEI! Dette må du selv være klar for og ha lyst til. Det er du som kjenner den fysiske påkjenningen i tillegg til den psykiske. Han skal bare runke litt i et glass ha, så er hans jobb over...... OG hva skjer dersom dere ikke lykkes med IVF fremover, skal han forlate deg da også? Nei tror dere må ta en skikkelig prat rundt dette. Tror ikke kroppen din vil spille på lag jeg dersom du egentlig ikke vil dette.... Dette med den kommentaren som han slengte ut var jo bare helt på tryne!!!!! Hadde min mann sagt noe slikt kan jeg love deg at han skulle fått oppleve hva tørke er! Makan til oppførsel på en voksen mann! Håper virkelig at det løser seg til det beste for deg! KLÆM
pergojenta*er blitt mamma :)* Skrevet 29. oktober 2009 Forfatter #4 Skrevet 29. oktober 2009 har spurt han om hvorfor han ikke vil adoptere.. han sier bare han ikke vil det... og det at han vil fortale meg vist vi ikke kan kan få barn sammen.. så hadde jeg aldri gjort det samme.. jeg er utrolig glad i han.. og føler da jeg må gjøre et forsøk til ... for vil jo ikke han skal forlate meg.. men kjenner på kroppen jeg er ganske knust... på sykehuset trodde de dette skyldes ivf behandlingen.. tror jeg aldri har vært så dårlig i mitt liv.. og er livredd for det skal skje igjen.. mulig jeg tenker egoistisk nå,, men jeg opplevde ting der på sykehuset som har satt sine spor for å si det sånn.. ja han kommer vel til å forklate meg om vi ikke lykkes.. han har jo sagt jeg må bestemme selv hva jeg vil.. men vist jeg ikke vil .. går jo han.. så føler vel egentlig ikke jeg har noe valg.. er utrlolig vanskelig... jeg er så redd jeg skal få kalde føtter når jeg kommer til dagen jeg skal begynne på sprayen... ja synest ikke det var noe fint sagt.. jeg kommer aldri til å ta initativet igjen nå.. fikk meg en knekk der.. kansje jeg skal vurdere det med tørke.. føler faktisk det kan bli gaske lenge og.......
Phoenix1 Skrevet 29. oktober 2009 #5 Skrevet 29. oktober 2009 Uff....kjære deg....dette va jo kjempetrist da....ka i all verden e det som har skjedd her da...? Har han vært sånn hele tiden? Har dere prøvd lenge å få barn? Å si at han vil forlate deg dersom du ikke vil ha flere forsøk....og det med å si at det ikke er vits i å ha sex da du ikke kommer til å bli gravid likevel...? Sånt sier man ikke vel...? Han e da en voksen mann...e det noe annet som plager han? Noe som har skjedd...? Høres ut som dere har en del ting dere skulle ha snakka om...dette e jo en knalltøff prosess som man kan bli både frustrert, oppgitt og halvskrullete av innimellom....det kan tære på både han og hun, på resten av familien og på forholdet osv. Dette krever MYE av begge parter. Det høres ut som om dere har sklidd litt i feil retning...iallefall han...dere må ha dere en skikkelig prat sammen før dere går videre med noe. Sånn kan man jo ikke ha det... Klemm til deg
Nurket1 - prøver 2010 Skrevet 29. oktober 2009 #6 Skrevet 29. oktober 2009 hei... jeg må bare si en ting...i dette xxxxxgamet her er man HELT avhengig av en voksen, klok, raus, snill og kjærlig mann...Ellers går dere på en smell og det blir slutt... Hvis han ikke støtter deg mer etter EN liten nedtur så hadde jeg vurdert mannen mer en noe annet... Livet er bruktalt i perioder og det er i motgang man ser hva som bor i de man har rundt seg... Midt oppe i alt strevet vårt har jeg en mann som er helt fantastisk...uten han så hadde ikke dette gått...(vel...kanksje hadde jeg hatt en mann som "virket" men det er en annen historie). Kjære deg...tenk deg godt om før du setter i gang...kanskje bør dere gå til familiesamtale og finne ut om han er moden for dette... Lykketil kjære deg...dette er tøfft og aksepter føelsene dine...hva sier magefølelsen din at du bør gjøre? har du noen du kan snakke med??? Stor klem...
Nurket1 - prøver 2010 Skrevet 29. oktober 2009 #7 Skrevet 29. oktober 2009 "Runke litt i et glass..." Jeg må bare le av deg Bjørnen Colargol...du er morsom oppi alt...hæ hæ hæ...
pergojenta*er blitt mamma :)* Skrevet 29. oktober 2009 Forfatter #8 Skrevet 29. oktober 2009 mulig han fikk seg en knekk når vi mistet... og at han ønsker seg et nurk så veeldig... og er sint på meg fordi det er min feil.. er jo jeg som er problemet her... og det var vel akkurat det han sa til meg i går med det han sa...og han sier han er bare veldig skuffet at jeg kunne si jeg ikke ønsket mer ivf.. det var det samme så å si jeg ikke ville ha barn med han...men det er ikke det jeg mener.. jeg vil bare ikke gjennomføre ivf...finnes andre måter...og når jeg sa dette lå jeg på skyehuset.. med crp på 350 og helt graps.. han sa faktisk at han vurderte å ikke komme å besøke meg på sykehuset dagen etterpå pga dette.. så det stakk vel veldig dypt.. han var ikke så stressa når vi begynte da var jeg som var mest ivrig.. det er vel sånn passe greit mellom oss.. har hatt våres problem.. men føler det ordnet opp i nå.. men det meste var helt perfekt før ivf men ivf setter virkelig forholdet på prøve .. det skal være sikkert... nå er det vel mest klaging.. virker så han er lei .. men han kan ikke si sånt... hvordan tror han jeg har det da... er lett for han å si at det bare er å prøve på nytt.. han har jo en mye enklere jobb...tror ikke han skjønner hvor tøft dette er for meg... arg.. er bare litt sint nå... hadde håpet han kunne se ting litt fra min side og..
Nurket1 - prøver 2010 Skrevet 29. oktober 2009 #9 Skrevet 29. oktober 2009 Synes IKKE du skal gå videre med IVF så lenge du føler det sånn...er dette en mann du vil ha barn med? Vil du at barna dine skal oppleve slike usakligheter hvis de en dag får problemer? Dette er ikke din "FEIL"! Hadde han støttet deg og vært god mot deg hadde du kanksje fått den styrken til å klare dette igjen... Har du fått snakket med noen på sykehuset der de ubehagleige tingene skjedde? kanksje det vil hjelpe å komme tilbake og snkke med en annen lege? Du kan jo få samtaler på det sykehuset der du hadde forsøket før neste forsøk? Men problemet er mannen...ikke IVF...det meste kan ordnes opp i der... Håper du tar tilbakemeldingene positivt...blir bare så sint på dine vegne...han høres veldig umoden ut...
pergojenta*er blitt mamma :)* Skrevet 29. oktober 2009 Forfatter #10 Skrevet 29. oktober 2009 ja han er mulig ikke helt voksen for det.. han er veldig snill og alt det der.. men her han ikke på nett med meg iallefall.. jeg vil være sammen med han ..med eller uten barn.. men tydeligvis ikke han.. uten barn hadde han vist ikke oppnådd noe her i livet.. og vi kom til å få et veldig kjedelig liv.. bare vi to liksom.. jeg ser det ikke sånn.. arg... nei har ikke fått snakket med noen om det.. fikk snakket før operasjonen og sånn.. men alle sprøytestikkene.. drenet.. var bare j... får det ikkje ut av hodet... må vel bare bearbeide det... og ta tiden til hjelp.... jeg må virkelig tenke på dette... kunne ønske det var en stemme i hodet mitt som kunne sagt hva jeg skulle gjøre...
meg83 Skrevet 29. oktober 2009 #11 Skrevet 29. oktober 2009 Det er utrolig hva man vil holde ut for de man er glad i.. Men hvorfor i alle dager gjør ikke han det samme mot deg?! Det at han vurderte å ikke komme på sykehuset dagen etter er noe av det sykeste jeg har hørt!! Greit nok at dette kan være tøft psykisk for begge, men det her høres jo helt horribelt ut!! Gjennom forsøk er det jo viktig at mennene faktisk tåler ekstra mye av oss damene og heller biter det i seg hvis de ikke alltid liker det vi sier eller gjør.. Mannen din mener tydeligvis at livet blir perfekt med et barn, men grusomt kjedelig med bare dere to?! Er det ikke dere to som skulle være utgangspunktet da? Det dere har sammen? Det er nok av kuede kvinner som holder ut med mennene sine for barnas skyld.. Dere har ennå ingen barn, så nå har du muligheten til å komme deg unna før noe binder dere sammen for evig og alltid.. Beklager hvis jeg virker krass, men jeg synes det er så fælt når folk tåler så alt for mye av den andre... Ønsker deg alt godt, med eller uten mannen!
missM79 Skrevet 29. oktober 2009 #12 Skrevet 29. oktober 2009 nå kjenner jeg verken deg eller din mann, men vil bare si at sorg kommer til uttrykk på så mange måter... Av og til sårer man de som er en nærmest når man ikke vet hvordan man skal håndtere sorgen. Bare en liten tanke. (men vet godt at det finnes noen her i verden som bare er drittsekker og, så jeg forsvarer ingen her :-)
Nurket1 - prøver 2010 Skrevet 29. oktober 2009 #13 Skrevet 29. oktober 2009 Klokt sagt missM79... Tenk deg litt om kanskje? Dere må jo være samme om dette....både opp og nedturene er en del av livet viser det seg...
sitron72 Skrevet 29. oktober 2009 #14 Skrevet 29. oktober 2009 En tanke jeg gjør meg er at jeg lurer på hvordan han reagerer på annen type motgang i livet? Er hans oppførsel denne gangen veldig forskjellig fra når det ikke går så bra med andre ting? For jeg synes i utgangspunktet at oppførselen er veldig egoistisk og dårlig, og er redd for at han også i annen motgang gjennom årenes løp gir deg skylda for ting som ikke er din skyld? Eller er det slik at dette er et engangstilfelle? For da kan det jo hende det er en slags sorgreaksjon på gang hos han som dessverre komme til uttrykk ved ikke å være særlig snill og støttende ovenfor deg. Er det sånn at han bestandig regagerer på denne måten når noe negativt skjer i livet, så hadde jeg tenkt meg veeeldig godt om - er dette en mann du vil være sammen med de neste 70 år eller ikke? Dersom han vanligvis ikke reagerer slik i det hele tatt så bør dere finne ut hvordan dere sammen skal håndtere sorgen og den vonde opplevelsen dere har hatt. Sånn tenker jeg da Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!!
pergojenta*er blitt mamma :)* Skrevet 31. oktober 2009 Forfatter #15 Skrevet 31. oktober 2009 takk for alle svar huff.. føler jeg er veldig frekk som klager på han.. høres ut som alt er bare hans feil... jeg har ikke lyst å droppe han.. er egentlig ikke sånn jeg føler det.. det er som regel bra mellom oss og vi har det veldig fint sammen.. men noe skjedde under forsøket.... og når vi mistet.. jeg ble ganske ut av meg.. og drev med litt av hvert.. selvskading..alt var bare kaos... ja.. jeg taklet det rett og slett ikke...gav liksom f.. i alt..alt dette ble nok veldig slitsomt for han.. at han hele tiden følte han måtte "passe" på meg.. så infeksjonen.. enda mer negativ.. og da tror jeg det ble veldig tungt for han når jeg sa det på sykehuset... at jeg hele tiden skal skuffe han.. og det han sa til meg her om dagen...har han sagt unnskyld for.. tror faktisk han forstod at det han sa var veldig galt.. hihi jeg får veldig masse blomster av han... han er utrolig søt sånn.. jeg vet at han bryr seg.. noen ganger kommer ordene ut feil.. vi har snakket litt om dette.. så jeg håper det skal bli bedre nå da. jeg tror egentlig mest han har vært sånn pga han har vært såret og redd....det var det han sa til meg da.. for han har ikke vært sånn før.. da hadde jeg vel stukket for lenge siden.. han er kjempesnill og god mot meg ellers så.. og jeg er utrolig glad i han og vi skal komme igjenom dette. håper jeg blir flinkere til å takle ting..
Søskenhåp adopterer Skrevet 31. oktober 2009 #16 Skrevet 31. oktober 2009 Jeg er enig mye med sitron her... For meg virker han som et "medgangsmenneske" - mens det er i motgang man virkelig finner ut av hva folk er lagd av. Hvis han er sammen med deg kun for å avle barn så hadde i alle fall ikke jeg orket vært i det forholdet. Klart det å få barn er essensiellt, men det finnes jo alternativer til å få egne biologiske barn da. Jeg har inntrykk av at det med biologiske barn er viktigere for menn enn det er for mange av oss. Har kanskje noe med at de skal bevise de er menn eller hva vet jeg... Ja dere har kanskje litt å lære begge to på å takle situasjonen dere er oppe i. Jeg mistet også mitt første forsøk i SA uke 6. Nå har jeg totalt hatt 11 forsøk og også mistet 2 ganger til, mange skuffelser (men også en veldig positiv opplevelse da :-), men vi har vært sammen om dette hele tida mannen og jeg. Dere må forberede dere på at det kan bli en lang og tøff vei med ivf, når mange begynner tror man det omtrent er som å "bestille" en graviditet men sånn er det desverre ikke for veldig mange. Håper dere får snakket ut og få prioriteringene rett for dere begge. Klem fra meg.
luna+gravid Skrevet 1. november 2009 #17 Skrevet 1. november 2009 jeg vil uttrykke min sympati og støtte for deg. Du har hatt det utrolig tøft! Jeg synes ikke du skal gå igjennom en ny runde med ivf. Hele systemet ditt sier ifra om at dette ikke er godt for deg. OG, dette er ikke en mann du bør satse på å få barn med!Hvordan vil han takle våkenetter og skriking?????????Og han høres ikke ut som en støttende person for deg, og tro meg-det trenger du etter fødsel! Lytt til deg selv! Lykke til videre!
Gjest Bjørnen Collargol*gravid Skrevet 1. november 2009 #18 Skrevet 1. november 2009 Uff da, det var visst ganske voldsomt hele greia rundt dette. For meg når jeg leser dette vil jeg råde deg til IKKE å gå igjennom IVF, i alle fall ikke på en laaang stund. Ut fra det du skriver tror jeg DU trenger tid til lege deg selv både fysisk og psykisk.... Hvorfor kan dere ikke legge dette på is for 1 år og så vurdere det? Jeg mener at dersom din kjære virkelig er glad i deg går han med på det. Dersom du ikke er 100% frisk når du blir gravid og er nybakt mor kommer det til å slite noe sinnsykt både på deg og han. Med de reaksjonen du hadde på alt det som skjedde sist tror jeg rett og slett at det ikke er bra å gjøre dette nå! Ønsker deg masse lykke til!
pergojenta*er blitt mamma :)* Skrevet 2. november 2009 Forfatter #19 Skrevet 2. november 2009 jaja ser at de fleste mener at jeg burde dumpe han... kommer vel sikkert ikke til å gjøre det..han er ikke bare ond sånn jeg føler de fleste av dere tenker.... og egentlig så blir eg bare mer deppa å snakke om det.. er bare neagtivt som kommer frem... ja jeg er vel en frik som ikke klarer å takle det like bra som dere veteranene... så jeg burde vel ikke få drive med IVF.... føler egentlig jeg er litt sint nå.. siden jeg bare klarer ETT lite forsøk og friker ut pga det... jaja det er nå meg det da...nå er jeg inne i fase der jeg driter i det meste... så.. what ever liksom... uansett takk for råd... og lykke til videre !
Gjest Bjørnen Collargol*gravid Skrevet 2. november 2009 #20 Skrevet 2. november 2009 Du er vel langt ifra den eneste som ikke takler en IVF-prosess like bra. Det er mange som har droppet ut etter en runde og noen har ikke klart å gjennomføre en hel runde en gang. Det er IKKE det det handler om. MEN når du har slik en tydelig motvilje mot å gjennomføre det (slik du har lagt det frem selv) så vil jeg fortsatt råde deg til å legge det litt på hyllen en stund og la det hele bero litt. Kan være at du føler det helt annerledes ettervhert! Når man har vært igjennom så mye som du har vært på kort tid er det viktig å gi seg selv tid til å sørge over det som har skjedd og komme seg helt ovenpå igjen før man gjennomgår en slik påkjenning som IVF faktisk er. Jeg og helt sikkert de andre som har skrevet her inne har IKKE ment noe vondt, men siden du har spurt om råd, vil vi jo gjerne komme med våre synspunktet om saken. Da er det ikke bestandig at det som skrives er i samsvar med det man selv ønsker desverre Men tror ikke det er noen her som sier at du skal dumpe han. Vi kan bare danne oss et bilde av situasjonen ut fra det som har blitt skrevet. Som noen også skrev over her så kan det godt være at dette er hans måte å reagere på når de vanskelige følelsene tok overhånd. Dette er det bare du og han som sammen kan finne ut av. Håper at ting ordner seg for dere! Jeg ønsker deg/dere lykke til uansett hva dere måtte bestemme dere for
pergojenta*er blitt mamma :)* Skrevet 2. november 2009 Forfatter #21 Skrevet 2. november 2009 huff... ja jeg vet jo at dere ikke mener noe vondt med det... og sånn jeg er bare skikkelig deppa for tiden... tenker masse... og jeg vet vel egentlig hva som er det rette å gjøre.. sånn egentlig.. jeg kunne godt tenke meg å vente... tenker på at jeg vet jeg kommer til å muligens få kalde føtter om vi skal starte opp etter jul... noe sier inni meg at jeg burde gi meg nå.. ikke ta flere forsøk når jeg ser hvordan kroppen min har reagert... har vært close med å begynne med selvskadingen igjen.. har ikke sagt det til han... har lovet jeg skulle slutte..men nå er jeg tilbake.. jeg har spurt om vi kan vente en stund.. å se.. han vet vel ikke hvor crazy det er inni meg for tiden..fmen da er vi tilbake på hvor vi var...såå om han vil vi skal gjøre det slutt da..så får han bare gjøre det.. jeg vet ikke om jeg klarer meg uten han.. for jeg er så glad i han.. men siden han vil gå fra meg pga det..så er det vel bare det han får gjøre.. så får han styre på selv.. kansje han kommer til fornuft..
Søskenhåp adopterer Skrevet 2. november 2009 #22 Skrevet 2. november 2009 Huff jeg får veldig vondt av deg nå.... skjønner på alt du skriver at du er bare et stort følelsesmessig kaos. Du har et veldig stort press på deg, og dette presset synes jeg det er helt uforsvarlig av mannen din å sette deg under. Jeg tenker sånn at hadde du vært i balanse før du begynte med ivf så hadde du ikke reagert så sterkt som du har gjort på å mislykkes første gangen. Du skal vite at det er kun et lite mindretall som lykkes på første forsøk. Mitt råd er også at du blir mer psykisk stabil før du går i gang med ivf igjen, og i det hele tatt graviditet. Du kan også risikere å gå på en skikkelig smell med fødselsdepresjon (har hatt det selv) etter en evt. fødsel når du er sånn du er nå på forhånd. Det er heller ingen dans på roser å ha et spedbarn i huset hvis man er psykisk ustabil fra før. Mitt råd er å være ærlig både overfor deg selv og ikke minst mannen din. Så får han ta de valgene han tar.
Nurket1 - prøver 2010 Skrevet 2. november 2009 #23 Skrevet 2. november 2009 Vent med IVF og så ser dere det hele an...tror ingen av dere er klare akkurat nå.. Lykke til og håper du har noen rundt deg du kan snakke med...i tillegg til din kjære...
Pia76.. Skrevet 2. november 2009 #24 Skrevet 2. november 2009 Jeg føler sånn med deg jeg ja.Du har det ikke enkelt for tiden//. Jeg bare HÅPER att du har noen du kan snakke med...Venner, familie,,psykolog? Vi er mange som har gått i terapi,,å det kan hjelpe... Selvskading er jo ikke no bra. Ønsker deg ALT GODT
Mrs Lotte Skrevet 2. november 2009 #25 Skrevet 2. november 2009 Kjære deg! Som du skjønner så er vi mange som synes dette med IVF er vanskelig. Personlig synes jeg det er vanskelig med alle rundt meg som blir gravid bare de vasker trusene til mannen sin!! Likevel, som mange allerede har sagt så er ikke IVF for pyser!! Har selv delvis gått gjennom 1 forsøk. Ble overstimulert og, som deg, kjempe dårlig etterpå. Ligger fremdeles hjemme med vann på en lunge som følge av hormonstimulering. Dette gjør noe med en og en må virkelig lure på om det er verdt å påføre kroppen sin slike lidelser. Du skal LEVE med kroppen din resten av livet og helsen din er absolutt det viktigste!! Mitt forslag til Dere er å gå til en samtale SAMMEN på IVF klinikken du tilhører der legen å fortelle til dere BEGGE to hvilken evnt risiko det vil være å gjennomføre ett forsøk til. Samtidig må DU være ærlig ovenfor klinikken og mannen din med din angst rundt dette. Det å ha angst er HELT naturlig selv om det er kjempeskummelt å innrømme det så hjelper det faktisk. En samtale med legen vil kanskje gi både deg og mannen din noen flere svar Ønsker deg LYKKE TIL uansett hva du velger å gjøre!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå