Heia:)

[Anonym bruker]

Jeg leser innleggene deres og jeg kjenner blir litt lei meg inni meg:)

Jeg er 36 år og har en nydelig mann og en nydelig liten gutt på 3 år, vi prøver også å få flere barn.... Klart jeg blir lei meg:(

 

Men jeg prøver og tror at jeg det kommer fler, klart det er bølgedaler her også, ikke misforstå....

 

Men for min egen del handler det også om å være takknemlig over det en har fått til her i verden....

Det er ingen selvfølge å få barn og den kampen der.....

 

Jeg har selv en svigermor som maser og det gjør vondt for jeg føler at ingen har noe med det annet enn mannen min og meg:)

 

Ingen får lov å ta ifra meg at jeg er forsatt er optimist, men det gjelder også å nyte dagen idag:)

 

Et lite tankesukk fra meg

 

[Cajsa]

Hvis det kan være en trøst, så hadde jeg det akkurat på samme måte som deg for ett år siden. Vi hadde en datter som ble unnfanget etter prøvetid på 4 måneder, også lot andremann vente på seg.

Jeg startet utredning i oktober ifjor med påfølgende prøverørsforsøk i mai og så lyktes vi på første forsøk! Jeg er 4 år eldre enn deg, og fikk ikke akkurat så veldig oppmuntrende ord hverken fra lege eller gynekolog.

Jeg sa til slutt rett ut at det var godt mulig vi ikke kunne få flere barn. Jeg skjønner godt at det sårer. Er selv oppvokst som enebarn, og ønsker veldig et søsken til datteren vår, men samtidig vet jeg at det ikke er noen katastrofe å være enebarn.

Noen ganger trenger man litt hjelp og du er fremdeles ung nok til å få hjelp i det offentlige helsevesenet.

Lykke til! Jeg krysser fingrene for dere!