Forhold uten unger - rettferdig?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt 4 aborter og begynner å miste håpet om at jeg kan få unge. Sannsynligvis er det jeg som har problemer og nå begynner alle de vanskelige spørsmålene å rulle i hodet mitt. Hva skjer når det blir endelig klart at det er meg som har problemer. Kommer samboeren å gå fra meg. Hvis han ikke går fra meg er det urettferdig av meg å være sammen med ham? Burde jeg ha slippet ham løs så han kan finne seg en ny og få unger. Kommer han til å gå fra meg uansett senere og er det da verdt det å nyte de årene vi har imellom og oppleve større smerte senere? Jeg har ingen å diskutere dette med og dette er for vanskelig tema for oss å klare å disktuere. Noen erfaringer eller gode råd hvordan jeg kan takle disse spørsmålene/tankene?

[Luddes mamma]

Hei

Syns du burde snakke med samboeren din om dette. Dere er jo to om dette, selv om det er kroppen din som aborterer. Man kan aldri forutsi fremtiden, og den kan by på overraskelser.

Jeg aner jo ikke hvordan din samboer er, men jeg ville gitt han en mulighet til å svare for seg selv før du tar "avgjørelser" på hans vegne. Kanskje han bare helst av alt vil ha et langt liv sammen med deg, og at barn kommer helt sekudært.

 

De fleste venner jeg har som har problem (blir ikke gravide) med å få barn har gått over på adopsjon. Fins også nå folk som bruker surrogatmødre i f.eks India.

 

Har du hatt utredning? Hva fikk du for svar?

 

Selv kan jeg ikke sette meg helt inn i problemet. Jeg har en sønn. Mine aborter kom da jeg ville ha barn nr 2. 5 aborter i rad de siste 2 årene. Det suger... Det har satt igang mange tanker og lange diskusjoner her hos oss. Jeg er villig til nesten alt for å få et barn til, men min samboer syns vi kun kan gi det en eller to sjanser til før det er slutt. Han vil heller ha et kvalitetsliv med meg enn å gå på flere nedturer som gjør meg deprimert...

 

Lykke til. Håper virkelig du en dag snart kommer deg gjennom et vellykket svangerskap, og at din samboer vil leve med deg uansett!

 

[Erle79]

Jeg har selv hatt tre aborter på rad, men som mammaen til ludde har de kommet når jeg forsøker å få barn nummer to. Men likevel, problemstillingen er den samme. Vi føler at vi ikke klarer noe som "alle" andre ikke klarer, nemlig å lage barn, og at mannen vår enkelt kan finne seg noen som fikser det. MEN. Et forhold defineres ikke utelukkende om vi klarer å produsere barn. Skal vi som sliter være single resten av livet da? Det går jo ikke. Mannen min har sagt så fint til meg at "tenk om det var omvendt", at han ikke kunne få barn. Hadde jeg gått fra ham da? Selvfølgelig ikke!

 

Og dessuten, kanskje alle gode ting er fem for deg! For meg ser det faktisk ut til å gå bra nå på fjerde forsøk. Så ikke gi opp! Pluss at dere kan jo adoptere, være fosterforeldre, osv. "Det løser sej, det gjør det alltid..."

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Hei.

Hvis saken sto motsatt - at det var hans dårlige sædkvalitet som var årsaken til abortene - ville du da gått fra han?

Har du ingen å prate med om dette, eller trenger hjelp til å komme igang ovenfor samboer, ta kontakt med familierådgivningskontoret der du bor. Der vil dere bli innkalt og få hjelp av proffe veiledere som vinkler saken fra begges side - og ser på alle muligheter for hvordan dere skal takle framtiden. Men - du må kanskje forberede deg på at samboer kan bli ganske fornærmet over dine slutninger her. Du sier egentlig at du tror kjærligheten hans ikke er sterk nok...