Pappadalt

[Gnisten]

Hei... Sliter så med sønnen min for tiden... Han er så ekstremt pappadalt at jeg ikke får lov til å lage skive, bytte bleie, ta igjen bildøra, helle oppi drikke til han og alt annet en kan komme på.... Det er det kun pappa som får lov å gjøre... Han er 2 år og 2 mnd og blir storebror om 2 uker. Ettersom jeg er høygravid så har jeg jo ikke samme energi som før og ikke de samme mulighetene til å herjeleke og gå tur... Men det er så vondt å bli avvist fra sitt eget barn... Det har gått greit med oss når det bare er oss to hjemme, men idag skrek han og ropte på pappa de første 10 min etter han hadde stått opp... Hva er dette? Er jeg en forferdelig mor? Jeg elsker sønnen min og tror jeg er ganske flink med han... Gir han mye omsorg og kjærlighet, men klart at jeg kan ikke løpe rundt i hele huset og være tog heller....

Vi har innført at han må på rommet når han er ulydig eller slår, og idag når han nektet å kle på seg etter at jeg hadde forsøkt å overtale han lenge nok og vi var på rommet var han helt oppløst i tårer og ropte på pappa.. jeg begynnte å gråte selv for er så lei meg for tiden på grunn av at han ikke vil ha noe med meg å gjøre.... så det var nok litt av et syn der oppe på rommet...

noen som har noen råd eller oppmuntrende ord? Er så trist nå...

[ifie]

Uff, ja dette hørtes vondt ut!

Vi har selv hatt en runde med pappadalting og det er ikke noe gøy... Det var før jeg ble gravid, så jeg hadde ingen begrensninger og alt var normalt.

 

Her gikk det også greit mens pappaen ikke var hjemme, men da han var her, kunne han ikke gå på do en gang uten at ungen sto utenfor døra og skreik!

 

Du må bare la han klenge på pappan sin, og prøv heller å utnytt tiden til litt "egenpleie" (slapp av på sofan, dusj litt lenger, les blad/bok). Om du setter deg ned på gulvet vil han sikkert leke med deg, og du får kanskje se barneTv sammen med han? Sug til deg alle de koselig stundene, så får pappaen ta seg av de kjedelige tingene som å lage kveldsmat, kle på jakken, pusse tenner o.l)

 

Det går over!!

[vekten:)]

Hei.Skjønner akkurat hvordan du har det.Her i huset er det en to åring som styrer alt.Hun er skikkelig pappajente og det har hun vært hele tiden,men nå er det ille.Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan,men ingenting hjelper her heller.Jeg er så sykisk utslitt og deprimert at jeg vurderer å spørre om hjelp til å få familien min tilbake.

Det er akkurat som et merkelig sjalusidrama mellom meg og henne når det gjelder pappaen.Hun dytter meg vekk og skriker.Utrolig flaut blant folk også.Dette gjør at det går hardt utover meg og smaboeren min sitt forhold også.

Nå er jeg gravid igjen og frykter at dette skal skje med neste også.Klarer nesten ikke glede meg i frykt for at familien skal splittes til slutt.Er såååå lei meg!!!!!

[Anonym bruker]

skjønner at du ikke syntes det er gøy, men det er nok bare en fase. her i hus går vi igjennom samme fasen bare at det er pappaen som ikke er god nok, uansett ka han gjør så er det gale. å jeg ser jo at han føler han ikker er god nok til tider nå når hun er son. å jeg syntes også det er utrolig slitsomt, for vesla er ganske så krevsom, å det blir jo meg som må ta alt av konflikter å slikt.. men vi prøver så godt vi kan å forklare at mamma ikke alltid kan og at nå er det pappa som skal bytte bleie.osv

[samuraibeibi]

Jeg gjetter på at det er rein forsvarsposisjonering i forhold til ny baby som kommer. Fra å ha "hatt deg" for seg selv til at det skal komme en ny, det er jo traume av dimensjoner. Så det å jobbe seg inn med pappa, at de to blir på lag er jo egentlig kjempelurt av gutten din - hvis man ser det litt flokkpsykologisk, altså type egen posisjon i flokken. Nå er det så store endringer i livet til gutten din, dette vil helt sikkert også endre seg. Lykke til!