Hei, jeg lurer på om hvordan det er å bli unge foreldre?

[Påtidemedentil]

Hei, jeg lurer på om hvordan det er å bli unge foreldre?

jeg er selv 19 år, samboeren 21. leier leilighet på 45kvm.

 

[Tre tette! *07+10+11*]

Det er fanastisk og vanskelig på samme tid:) Man kan aldri forberede seg til det å bli foreldre. Det er veldig vanskelig å fortelle åssen det er.

Men jeg ville ikke ambefale noen som er under 21-22 år å lage en baby.

Uansett.. Det viktigste er at dere begge er ferdig med utdannelse og har faste jobber. Det er veldig vanskelig å komme deg på skolebenken etter man får barn.

Lykke til:)

[maria88]

jeg fikk en sønn rett etter at jeg var blitt 20år å nå venter vi våres 2 barn og jeg er bare 21år. vi har det kjempe fint som unge foreldre. hadde jeg kunne gått tilbake 2år ville jeg tatt akkurat di samme valgene igjen. en fantastisk opplevelse, dere har mye å glede dere til.

 

lykke til

[baby nr 3 på vei!]

Jeg fikk ei jente når jeg var 17, ei når jeg var 19, og er fortsatt 19, og nr 3 er på vei. kommer når jeg blir 20. De å få barn er det største man kan oppleve, men det er umulig å kunne forklare eller forestille seg før man sitter der..hadde jeg valgt om igjen med den kunnskapen jeg har idag, så hadde jeg gjort fra meg skole og jobba noen år før jeg stifta familie.. Det jeg tenkte var at jeg ville ha to tette, så de hadde selskap i hværandre, og det fikk jeg. nr. 3 nå kom som et sjokk..du bør jobbe noen år så du har rett på litt penger når du blir gående hjemme..

[Quee]

Det er rett og slett fantastisk. Men det er helt klart en fordel å ha gjort ferdig vgs og ha jobbet seg opp rett til foreldrepenger. Det gjør ting mye lettere og jeg tror ikke at vi ville klart oss så bra som vi gjør dersom jeg ikke hadde de fordelene..

 

Jeg ble gravid da jeg var 18 og fikk en liten gutt 2 mnd for tidlig i april. Heldigvis var han helt frisk og trengte bare litt tid på å vokse seg stor. Nå tenker jeg ikke noe særlig på at han er prematur, for han er en stor og fin gutt på 6 mnd som gleder meg og pappan sin på alle måter. Han er rett og slett helt herlig!!! Å få barn er herlig!!!

[Påtidemedentil]

Okei ) Så alt at alt er bra med han )

 

^^, Jeg har veldig lyst på nå, men begge vi studerer i 2 år til =/

[babyjenta21 venter nr 3]

jeg er 21 år har en sønn på 6 år å ei datter på 4 år å venter nr 3 i mars det er mye slitt men opp i opp så er det mere positivt jeg er aleine med alle 3 å går skole også men tenk godt om før du gjør det mange dager jeg kunne tenkt meg å være barnlaus hehe

[Mamman til Noah]

Jeg fikk sønnen min når jeg var 15 år, dette var ikke en drømmesituasjon, men alt har gått kjempefint han nærmer seg 6 år nå, og jeg har en datter til på 2 1/2 år som jeg fikk da jeg var 19.

og ja, det er samme barnefaren

vi har vært sammen i over 7 år nå, og de fleste trodde vel det ikke skulle vare lenger enn ett par måneder. vi har trosset alle odds og fordommer, og er lykkelig.

 

jeg mener at alle er forskjellig, og at jeg var minst like skikket som en 30 åring til å bli mamma. jeg er så utrolig glad i ungene mine og angrer ikke en dag. mange spør meg om jeg ikke savner ungdomstiden?!, men jeg bare ler. jeg kan jo ikke savne noe jeg ikke har hatt .

fikk gutten min i 10.klasse.

 

uansett all ære til unge foreldre. men jeg må si, at jeg var veldig heldig som hadde ett godt nettverk rundt meg.

og foreldre som stilte opp. jeg var alltid veldig klar på min rolle som mamma, og at de ikke skulle være mer enn besteforeldre. ville ikke legge noen bør på dem. men de har uansett vært supre.

 

 

og str på leiligheten din har ikke no å si, men størrelsen på hjertet ditt man finner alltid en løsning.

 

[Tre solstråler]

Hei!

Som mange her skriver går det ikke an å forberede seg 100% på det å bli foreldre, for når man ikke har vært med på det selv så greier man heller ikke å forestille seg helt hvordan det kommer til å bli. Ansvaret du plutselig sitter med når du kommer hjem fra sykehuset, når du ikke bare har deg selv og babyen men også ansvaret for alt annet, som matlaging, husarbeid osv, kan være en tøff realitet å gå imøte, ihvertfall i begynnelsen. Det er kos å gå gravid og kjenne de små sparkene, se nurket på ultralyd og følge utviklingen i magen, men realiteten kommer som et sjokk og en overraskelse når du sitter der med din nyfødte baby i armene og bare i løpet av fødselen har livet ditt snudd seg totalt opp ned og du må på en måte begynne helt på nytt igjen, lage dere et helt nytt liv med helt andre prioriteringer enn det dere hadde før svangerskapet og under svangerskapet.

Jeg opplevde det sånn selv om jeg forberedte meg kjempe mye under svangerskapet, leste mye, snakket mye med jordmor, snakket mye med andre unge mødre, svigerinner med barn og min egen mor og i tillegg hadde jeg en del erfaring omkring temaet fra utdanningen min.

 

Jeg er 20 år og ble mor for nøyaktig ett år siden. Jeg har vært sammen med samboeren min i 6 år, når jeg ble gravid hadde vi flyttet sammen, fått hund og følte vi hadde lagd oss vårt eget lille liv. Barn var en drøm og gleden var stor når graviditetstesten var positiv. Vi har aldri vært festmennesker, har gode venner med og uten barn og lever et relativt rolig liv. svangerskapet var en glede og jeg har aldri følt verken da eller nå at jeg har gått glipp av noe. Min innstilling og holdning hele veien har vært at de opplevelsene jeg vil ha gjennom reise og opplevelser kan jeg og vil jeg dele med barna mine! Utover det må vi nyte friheten når barna våre blir store, flytter hjemmefra og hvis vi får beholde helsen er vi fortsatt såpass unge at vi kan realisere eventuelle drømmer da også! Og i tillegg har vi kjempe snille foreldre som syns det er stor stas å være besteforeldre og skulle vi ønske det så har vi alltids barnepass en lørdags kveld, selv om vi ikke har benyttet oss av det enda, da vi føler at livet med lille snuppa vår er forfyllende nok for oss i en ellers hektisk hverdag!

 

Men dette ble mye uvestentlig om meg... Tilbake til spørsmålet ditt så er definitivt det å bli mor det største som noensinne har hendt meg, det er den største, stolteste og beste opplevelsen jeg har hatt noen gang og som jeg noen gang kommer til å få. Følelsen når du sitter der med din egen baby, kjærligheten og beskyttelsestrangen kan ikke beskrives, den må oppleves.

MEN jeg må si at det også var veldig tøft for oss som par, det var en stor omveltning og jeg hadde også en liten nedtur etter fødselen, ikke pga babyen men pga alt rundt. Barnefaren brukte også en tid på å knytte seg til barnet, og alt ble ikke så rosenrødt som man kanskje skulle tro og som man hadde tenkt seg på forhånd.

Men selvsagt oppleves dette forskjellig fra par til par og menneske til menneske.

 

På forhånd vil jeg du skal tenke over om dette er noe dere vil 110% begge to og som dere føler dere er 110% klare for. Uhell kan skje, men sålenge det er noe dere planlegger så er det VELDIG viktig at dere er på samme side og tenker likt om dette, hvis ikke kan det bli en tøffere opplevelse enn nødvendig og i verste fall kan det ende med brudd for dere to pga. at påkjenningen blir for stor. Dette kan selvsagt skje ellers å, men det er en viktig ting å ta med i betraktningen og noe dere burde snakke godt om på forhånd.

Selvsagt er det også viktig å ta med dette med utdanning og jobb som de andre nevner, økonomiske problemer under permisjonen kan tynge veldig tungt under en evt. permisjon. Selv om babyen er liten til å begynne med krever den litt og det er kjedelig å sitte på slutten av måneden og måtte låne penger for å kjøpe en bleiepakke! Utdannelse kan også være tøft å gå på etter man har fått et barn.. men det er selvsagt personavhengig i forhold til hva du syns om skole og hvor motivert du er. Er du ferdig utdannet lønner det seg å opparbeide seg rettigheten til en bra sum foreldrepenger hver måned og da er det selvsagt en forutsetning at du har jobb et sted, noe du kanskje har siden dere har egen leilighet!! Jeg bare nevner alt jeg kan komme på...

 

Når du først blir gravid så håper jeg begge blir veldig glade for den positive graviditetstesten. Både du og kjæresten din bør innvolvere dere så mye som mulig i svangerskapet, skaffe dere informasjon, kjæresten din bør være med på ultralyd, være med på timer hos jordmor/lege. Uten å vite hvordan kjæresten din er så er min erfaring at de i ung alder kanskje er litt egoistiske og at de ikke helt føler noen trang til å sette seg inn i din situasjon og hvordan det faktisk er å gå gravid. UL og timer hos jordmor/lege kan gjøre godt for forholdet deres fordi han da får informasjonen fra en profesjonell og da tar det litt mer til seg i forhold til at det bare er du som forteller... Det hjelper dere også å sammen få et lite bilde av hvordan det er å bli foreldre og det hjelper kjæresten din å knytte seg til babyen i magen på en helt annen måte, noe som vil komme godt med når dagen for fødselen kommer.

 

Når babyen kommer bør kjæresten din involvere seg fra første stund, dere skal være to om det!! Selv om du har båret barnet og født det er ikke dette et ansvar du har alene på noen som helst slags måte. Selv om du ammer kan han fortsatt skifte bleier og bysse rundt på den lille mens du får deg en fortjent hvil Og skulle ting bli litt vanskelig og kommunikasjonen svikte er det ikke noe nederlag å få hjelp til parforholdet på helsestasjonen, det er derfor de er der og de ser mange slike tilfeller, både hos unge og eldre!!

 

Jeg kan ikke si at dere ikke skal planlegge å få et barn, da jeg har stått i samme situasjon selv. Men alt kommer an på hvordan forholdet deres er i utgangspunktet, om dere er enige om det og hvordan dere forbereder dere i ventetiden! Ting kommer til å bli tøft på et tidspunkt og da må dere være sterke nok til å komme gjennom det sammen!

 

Dette var bare noen tips fra meg, på grunnlag av min egen erfaring og et litt tøft år som førstegangsforeldre. Men vi har kommet igjennom det sterkere enn før og vi venter nå nr.2, ikke planlagt denne gangen. Men vi gleder oss sammen

 

Lykke til!

[Påtidemedentil]

Tusen tusen takk

For att du ville dele så mye med meg, om dine opplevelser å erfaringer:)

Dette hjelper oss på veien. å vi vet hva vi har i vente:) Veit det selvfølgelig ikke 100% før vi står i situasjonen. Men jeg gleder meg til å bli mamma, å vi skal klare det sammen. Blir tungt, siden begge studerer. Men både jeg å han jobber litt på siden av studiene også

 

takk Mitu89:)