Dagene og ukene etter MA

[knøttet 2007]

Jeg fikk konstatert MA etter tre dager med småblødninger og brunt slim. Gikk til fastlegen tidlig mandag, ble sendt på UL en time etter, veldig imponert over farten! Ultralyden viste et dødt embryo, to uker yngre enn graviditeten (8+3) Fikk fire piller og tre dagers sykmelding. Så dro jeg hjem. Hentet lillemann på 2,5 i barnehagen før jeg gikk hjem og puttet pillene inn. Rart å bevege seg ute blant folk som ikke visste med et dødt foster inni meg.

 

Etter pillekuren tok det seks timer, så kom klumpen ut. Var ikke spesielt lei meg, skjønte det ikke tror jeg. Dagen etter gikk jeg en tur, dro i butikken, dro på kor på kvelden. Alt som vanlig men ikke på innsiden. Dro på jobb torsdag, sliten og tom. Jobber som lærer. Hadde bare sagt det til sjefen og to kolleger. De andre trodde jeg hadde vært forkjøla. Heldigvis var det en som spurte så jeg fikk sagt det til noen til. Vondt å være sammen med ungene i klassen, hadde lyst til å fortelle at jeg skulle ha fått en baby. Men de er for små til å få det midt i fleisen. Var på foreldremøte på kvelden, hadde lyst til å snakke med noen.

 

Det er ikke over selv om de største blødningene har stoppet! Det er noe som mangler! Hvorfor kunne ingen si til meg at det er greit å ta litt pause, det er greit å vente litt med å møte verden. Hvorfor kan ingen spørre meg nå, to uker etter, hvordan det går? Hvorfor er dette så vanskelig å snakke om? Mange opplever det jo. Jeg vil høre flere historier, snakke om, sammenligne. Men alle har glemt det nå. For alle andre enn meg var det over da jeg kom tilbake på jobb.

 

Jeg har forsøkt å sette det i perspektiv, mange barn har ikke foreldre, mange barn har ikke noe hjem, mange foreldre har mistet barnet sitt. jeg vet dette er en filleting, mange har det verre, men jeg opplever det nå.

 

Jeg skulle fått en baby i mai

[Puppen og lillemor]

hei! Utrolig trist å lese det du har skrevet.. kanskje særlig fordi jeg også skulle fått en baby i mai!

 

Jeg skjønner godt hva du mener med at dette ikke er over.. man må få lov til å kunne snakke om dette så lenge man har behov for det! Og man må få lov til å takle dette på sin måte.. Hvis du ikke føler du har noen å snakke med om dette, synes jeg du i hvert fall skal bruke dette forumet så mye du kan! Jeg har fått mye god støtte og trøst her!!

 

Jeg syntes også det var vanskelig å skulle gå tilbake på jobb etterpå. Jeg hadde en ma som ble påvist i uke 10, ikke noe liv siden uke 7! Jeg orker ikke tanken på en medisinsk abort, så jeg klarte å overtale gyn til utskrapning! Jeg reagerte veldig på at de ga meg sykemelding kun en dag - den dagen jeg var inne på sykehuset for selve utskrapningen. jeg har gudskjelov en veldig forståelsesfull fastlege som ga meg sykemelding noen dagen ekstra.. men eg grudde meg veldig til å begynne på jobb igjen. På en måte føltes det da som om alt var over - tilbake til hverdagen og det var akkurat som om jeg ikke hadde vært gravid i det hele tatt! Tilbake til prøving, el-testing og alt det der..men jeg vil ikke prøve jeg vil være gravid - med termin i mai!!

 

Hvis det hjelper deg så sjekker jeg her jevnlig og lytter/leser gjerne!!

 

 

[♥●•٠·˙Kari]

Mennesker rundt oss som ikke har opplevd dette har ikke sjans å forstå hvordan det er. Tankene kretser rundt det hele tida og det er vanskelig å skifte fokus. Følelsen sitter i kroppen leeenge. Jeg fødte en liten gutt i sommer, da var jeg 22 uker på vei. Jeg er gravid igjen nå og skal på UL i morgen. Men det ser ikke ut som det går bra denne gangen heller da de ikke såg noen spire for to uker siden. Disse to ukene har vært helt uutholdelige for meg og i morgen kommer beskjeden jeg mest sannsynlig ikke vil høre.

[knøttet 2007]

Tusen takk for svar begge to. Hopefully..du er jo litt i samme bås som meg og det hjelper at noen skjønner! Vi får gråte litt over hverandres innlegg nå Tusen takk!

 

Karikula, jeg vet nesten ikke hva jeg skal si til deg. Jeg er lei meg fordi du måtte gå gjennom det der. Et åtte uker gammelt embryo er ikke større enn en bønne, men du fødte et menneske som hadde bodd i deg i fire måneder. Jeg beundrer deg! Jeg skulle så gjerne ønske det går bra for deg nå, jeg skal tenke på deg i morgen!

 

Takk igjen begge to!

[♥●•٠·˙Kari]

Syns innlegget ditt var så fint skrevet. Håperhåper at det det går bra med deg. Vi må bare håpe og ikke gi opp. Masse lykke til.

[Puppen og lillemor]

din historie setter virkelig ting i perspektiv Kari♥kula.. jeg ble så lei meg på dine vegne da jeg leste det du skrev!!

 

Det er nok aldri enkelt å miste, men å miste et embryo i uke 8 eller 10 er nok ingenting i forhold til et foster i uke 22! Men det er trist uansett og det er desverre ikke stort vi kan gjøre annet enn å søke trøst hos samboer, venner, familie og folk her på dib..

jeg tror det viktigste.. i hvert fall det som funker for meg.. er å gi seg selv den tiden det tar!!

[LillePersille88 ?]

Så trist:/ Jeg fikk bekreftet MA da jeg var 13+0, hadde da vært dødt i 3-4uker. Dette var i midten av august. Vi hadde nettopp gjort det offentlig, at vi skulle ha baby på februar. Nå føles det ut som om alle har glemt. Alle, unntatt meg og sambo. Vi prøvde i 11 mnd før det klaffet, vi ble så glade, og plutselig var alt borte.

 

Nå er vi i gang med prøvingen igjen, 2pp etter MA'en. Men jeg tenker at jeg egentlig skulle vært 23+5 i dag. Tenker på det hver eneste dag. Trodde jeg skulle tenke mindre på det etterhvert, men nei.. Alt minner meg om det lille som var i magen min.. Så jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være i uke 22, det har jo blitt til en baby da:'(

 

Men jeg håper vi blir raskere gravid denne gangen. Jeg savner å være gravid, selv om jeg ikke rakk å få babymage osv:(

[Nina 69 G91 J09 J10 ?]

Hei. Trist lesning dette her. Føler virkelig med dere. Hadde selv en MA 24 januar i fjor, var da i uke 10 men fosteret hadde stoppet i uke 8. Fikk utskrapning med en gang. Ble gravid igjen i mai.Altså 3 pp etterpå. Fikk ei lita tulle 3.2.09. Ble gravid igjen i august og hadde da termin 25 mai. Begynnte å blø litt forrige fredag.Kom inn til ul på lørdag og da var det ikke noe foster der. Bare eggeplomme og noen sirkler legene ikke forstod noe av. Skulle da ha vært i uke 10. Begynnte å blø skikkelig lørdag kveld og den natta var helt jævlig for å si det slik. Blør enda og venter nå bare på å begynne prøvinga igjen. Vi VIL ha to tette. Hadde akkurat offentligjort nyheten denne gangen og det her vært litt godt å få pratet med folk om det som skjedde, ja både nå og sist det gikk galt. Er det eneste som hjelper, å prate om det. Må få ut alle tanker som roter rundt oppi hodet. Da hjelper det godt å ha et slikt forum som dette. Lykke til med fortsatt prøving og håper vi alle kommer oss over på 1.termin igjen snart.

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Kjære deg Knøttet 2007

 

Jeg kunne nok fortalt deg endel om følelsene rundt dette...men har skydd dette forumet som pesten fordi jeg håpet jeg aldri skulle inn her igjen. Men - også min fjerde graviditet ender med ufrivillig abort. Denne gang MA - de tre foregående SA. Har akkurat kommet hjem fra UL og fått bekreftet at fosteranlegget sluttet å vokse når det var 5,5 uker på vei, mens jeg idag var 7+4... Jeg sitter her da, med et dødt embryo inni meg. Skal til sykehuset i morgen tidlig. Fikk beskjed om at det var best å være fastende, så da venter jeg en dag. Men føler meg helt matt og utslått av at dette skulle ende slik. Var opprinnelig så glad fordi jeg var kommet lenger enn noen gang før...

 

Min lege ga meg sykemelding hele uka. Så vel at det var noe jeg kunne trenge etter et lite sammenbrudd på kontoret hans. Jeg er også lærer og gruer meg til å komme tilbake på jobb...har vært 50% sykemeldt helt siden graviditet ble påvist pga høyrisikosvangerskap, så elevene lurer nok på hva som egentlig feiler meg, men vet ingenting. Alle kollegene er imidlertid informert siden dette er IVF-forsøk gjort i Danmark med donor. Jeg synes det var greit at alle visste det, og det synes jeg forsåvidt ennå. Jobber på en veldig liten skole da, så har ikke så mange kollegaer. Har sendt ut en felles sms til alle som visste jeg var gravid. men med beskjed om at jeg ikke ønsker sympati-svar. Jeg vet jo at det er synd på meg!!!

 

Håper det går over etter hvert. Men vet i alle fall av tidligere erfaringer at jeg skal la meg få tid til å sørge over den lille som skulle kommet i juni... Å bare kjøre på og fortrenge følelser prøvde jeg ved tredje SA for fire år siden. Det kostet meg dyrt. Gikk i veggen så det smalt og var sykemeldt i 8 måneder. Samboerforholdet røyk også oppi det hele (mitt valg).

 

Føler med deg Knøttet, og alle andre. Vi kommer til å ha det vondt lenge, alle vi som mister... At andre i verden har det verre og at dette er en filleting i den store sammenhengen gjelder ikke for oss nå. Akkurat nå er dette altoverskyggende

[Lykkebabis!]

Kjære alle sammen - jeg føler sånn med dere. Hadde ma i oktober i fjor, og ble ikke gravdid før mai iår - ååååhhhh så lang tid. Og behovet for å snakke om det er stooooort fremt til en er på ny vei, og selv da har en et mye større behov for å prate om graviditet og det som gikk galt sist og hvor bekymret man er. Nå er jeg 30 uker i morgen, kan bare ikke tro det - og hver dag tenker jeg at jeg er vedens heldigste. Jeg skjønner så godt at dette tar all deres energi og at dere føler dere "glemt" og har et nesten umettelig behov for å snakke om det. Ta tiden til hjelp - finn noen andre i samme situasjon, for bare de kan forstå. Jeg heier på dere alle sammen og håper indelig at dere alle sammen er like heldige som meg til slutt - utrolig nok kan en da se tilbake på det og føle at en har vokst og lært mye. Men når en er der er det bare veldig veldig vanskelig og urettferdig. 2010 er året deres!!!!!!!! Lykke til og mange varme tanker (på dette forumet har jeg ikke våget meg inn på flere måneder - men en stund var det daglig terapi!)

[knøttet 2007]

Tusen takk for alle svarene=) Karikula,jeg regna feil ang. tilbakelagte måneder for deg, det var faktisk fem, det gjorde det hele enda tristere. Det er mange triste historier som kommer frem. Det er jo en del av livet dette, men jeg skulle så gjerne ønske at livet ikke var så urettferdig som det har vært mot enkelte av dere som har svart. Tre ganger etter hverandre med enten MA eller SA, det er ille. Jeg sender deg en diger klem.

 

Tre uker etter er det ingen som snakker til meg om min MA lenger, det er glemt og jeg synes det er vanskelig å komme innpå det. Jeg tror jeg skal gjøre som noen her inne sa, finne en som har opplevd det samme å snakke med. Det er nok bare oss som ikke blir lei det, selv om jeg ikke akkurat har kvalt familie og venner med snakk rundt dette.

 

Lykke til alle sammen, jeg tror jeg stikker ut herfra en stund! Veldig glad for å høre din historie Lykkebabis!

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Hei Lykkebabis!

 

Fantastisk å lese ditt innlegg Gratulerer så masse med graviditet og 30 fullgåtte uker!!! Håper jeg kommer etter til neste år

 

Ser at jeg har vært svært labil når jeg har skrevet mitt...var nettopp kommet hjem fra legen. Har selvsagt benyttet meg masse av venner og familie som har støttet opp om meg i denne vanskelige situsajonen. Men - jeg ante virkelig ikke hva jeg gikk til når det gjaldt å foreta en medisinsk abort. Har aldri vært så syk noen gang jeg, og synes nok sykehuset gjorde en dårlig jobb i forhold til å forberede meg. Der var det bare snakk om sterke menssmerter....en kraftig underdrivelse for min del. Måtte tilkalle en venninne kl 04 om natten etter å ha våknet opp på badet. Hadde besvimt på vei til do og revet ned hele dusjhjørnet i fallet. Ingen som nevnte at jeg ikke burde være alene, men det forsto jeg vitterlig når jeg våknet opp i en pøl...uvisst hvor lenge jeg hadde ligget slik og flaks at det ikke knuste! Uansett, jeg hadde rier til kl 6 og da kom alt - så roet det seg gradvis ned...

 

Men - nå er det over - jeg har grått og grått i to dager til ende, men i dag har jeg begynt å virke igjen Jeg har fått ny giv - ser framover - og har fortsatt håpet om at jeg skal sitte med en baby i armene en vakker dag. Har ringt eiendomsmegler og sagt at nå er jeg klar for å selge! Innså nemlig at jeg hadde for liten plass mens jeg gikk gravid, men ville ikke risikere noe ved å flytte i svangerskapet. Har vært og sett på mange leiligheter og den jeg liker best er fortsatt til salgs!!! Der er det 3 soverom - og her har jeg bare ett! Så nå er planen: selge - kjøpe - pusse opp - og så prøve igjen Og - skulle det ikke gå den gang heller - så får jeg prøve en gang til...Barn skal det nemlig bli til slutt - okke som - enten det blir en egenprodusert - eller et fosterbarn!

 

Satser på 2010 :)

 

[Lykkebabis!]

Knøttet; veldig lurt å ikke henge her inne på dette forumet. Det er IKKE sunt, og det gjorde jeg alt for mye. Prøv å tenke postivt, men ikke tving deg selv til å tenke på noe annet, for du må bare bli ferdig med det og da er det best å bearbeide det i ditt eget tempo. Men finn for all del en annen i samme sitausjon. Jeg er så superheldig at en av mine nære venninder er i akkurat samme situasjon som meg, og hun er nå også gravid, og vi har backet hverandre opp hele veien og aldri blitt lei av temaet. Vi snakker fremdeles mye om hvor vanskelig MA'ene var og hvor utrolig lang tid vi synes det tok før vi var tilbake i gjenge igjen. Vi hadde begge mange måneder der kroppene heller ikke spilte på lag, hun blødde i to måneder (!!!!) og jeg fikk ikke eggløsning før etter fem (!). Så når en går inn og leser at det kan klaffe med en gang, og en er superfruktbar rett etter abort, så er det rimlig mager trøst. Da var det faktisk uvurdelig å ringe og prate og prate og prate om hvor urettferdig dette var, og så ble vi jammen meg gravide begge to til slutt. Vi synes så synd på oss selv at vi tok en helgetur nå og feiret at det nå går rette veien. Kom deg ut av forumet, finn deg en alliert om du klarer, og prøv å klare å se at in due time så er dette kun en liten lærdom i det lange liv. Jeg er sikkert på at du snart får en en herlig liten babis - og det aller aller beste er at du vet at blir gravid, ikke noe galt der.

 

Sunshinebaby70 - kjempelurt å flytte! Tenk "ny frisk" og godt mot, så skal du se det også gjør underverker for babisprosjektet. Kroppen funker best når du er happy, så jobb med det!!!!

 

Lykke lykke til - 2010 er garantert året for dere begge!!!!! Life is unfair, men det er som regel en grunn for alt, og når dere først får deres små babiser kommer de til å være verdens heldigste for de er såååå ønsket!.