Har prøvd å diskutere økonomi og hybelliv med min 15-åring, som snart skal til på videregående skole....

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest hele tråden, men så vidt jeg ser har dere ellers god kontakt...

 

Hva med å inngå et kompromiss...

 

I en testperiode skal ungen bo hjemme og få disponere like mye som denne ville gjort om h*n bodde på hybel. Men, da må dere finne ut ca hvor mye det blir pr. mnd for hybel inkl strøm og evt tv/internett abo (sjekk hva som er vanlig inkl.i husleia der h*n har planer om å bo). SÅ må ungen din betale deg denne summen hver måned, og selvsagt kjøpe egen mat, lage den selv, vaske klærne sine selv, og kjøpe alt av klær, toalettartikler osv. DU må jo da gi ungen det h*n ellers ville fått i borteboerstipend, men det vil du "få tilbake" når ungen betaler husleie..

 

Selvsagt må ungen få bestemme hva denne skal gjøre når, og det er IKKE lov å minne om lekser, prøver og andre ting.Ikke lov å vekke om morgenen, eller kjøre til skolen, eller hente selvsagt..Om h*n blir syk på skolen en dag.

 

Si at om det går greit i et halvår, så kan dere ta diskusjonen på nytt.. ANtar at ungen bor hjemme og går på skolen nå, og at det da er snakk om fra neste skoleår,- så hvorfor ikke teste det ut allerede nå? Snart er det jo jul, og gaver til venner/familie må da OGSÅ kjøpes fra egen lommebok:o)

 

Ellers lykke til med en vanskelig situasjon...SÅ lenge du står på ditt,så vil ungen din, når denne blir voksen, sette pris på disse meningene etterhvert...De blir da voksen vet du )

[Anonym bruker]

Du har fått mange gode råd her. Jeg ville bare ønske deg lykke til. Tenåringer er ikke alltid like lette å ha med å gjøre.

[Anonym bruker]

Til NN 09.00

 

Det forslaget du kom med høres veldig flott ut, men det fungerer ikke i lengden. Jeg skrev litt tidligere om mitt barn som nå har flyttet. Vi forsøkte alle mulige løsninger, fordi jeg nektet å la barnet flytte. Det fungerte bare i korte perioder, før det skled ut, fra begges side.

Men, for all del, det kan tenkes det fungerer for andre.

 

Mitt barn klarer seg som sagt veldig godt. Skulker ikke skolen, lager middag hver dag, betaler regninger, vasker, gjør lekser og får kjempekarakterer på skolen.

For oss var det "redningen" at h*n flyttet for seg selv. (ingen flere innleggelser på psykiatrisk)

Jeg flyttet selv hjemmefra da jeg var 17 år, og barnet mitt føler nok som jeg; elsker å være alene og trives i eget selskap. Og liker tanken på at h*n kan utrette noe på egenhånd, uten foreldrenes "mas"

 

Vet det er forskjell på en 15 åring og en 18 åring, men med god oppfølging fra foreldre og barnevern tror jeg at det skal gå bra.

[Småtorsk]

Først må jeg bare si at jeg ikke har noen personlig erfaring her, men jeg synser litt allikevel...

 

Som jeg leser deg, HI, er det ikke egentlig økonomien som er hoveproblemet, men andre ting som gjør at du tviler på om 15-16-åringen er moden nok til å bo ute. At økonomien er argumentet du griper til for å få ungen til å innse fornuft, men at det er mye mer en det. Bla. oppfølging av skolearbeid.

 

I så fall tenker jeg at alle de gode forslagene om "øving" på økonomisk styring kan skjære seg. Selv om ungen takler det i prøveperioden, betyr jo ikke det at ungen klarer det i virkeligheten. Heller ikke alle de andre problemstillingene.

 

Jeg synes faktisk det høres fornuftig ut å si nei, uansett. I hvertfall første året på VGS, så kan man jo se åssen ungen utvikler seg.

 

MEN:Det kan jo være lurt å la ungen få tillitt på andre måter, i hvertfall hvis h*n viser seg tilliten verdig.

 

Jeg husker da jeg var 16: Da ville jeg flytte i kollektiv med venner. Jeg var en veldig ansvarlig ungdom, drakk ikke, var flink på skolen, osv. Mine foreldre sa nei, og jeg blei RASENDE! Følte meg ikke tatt på alvor, følte det var urettferdig siden jeg var så skikkelig. Men nå som voksen skjønner jeg valget deres, og er glad for det.

 

Da jeg ble 17, ville jeg dra på ferie til Ungarn i to uker aleine med ei venninne, og de sa faktisk ja. Jeg blei overraska, men veldig glad. Og dette var veldig viktig, jeg følte jeg fikk tilliten jeg fortjente og at "det lønte seg" til slutt å være en snill og ansvarlig ungdom.

 

Poenget mitt er at det virker fornuftig å nekte poden å flytte ut, men at du kanskje bør gjøre det klart at ansvarlig oppførsel vil belønnes med tillit på andre måter. Har du/dere vurdert forlkehøgskole? Kanskje et år på folkehøgskole etter første år på VGS kan gi den etterlengta friheten i tryggere rammer? Forutsatt at ungen gjør seg fortjent til tilliten i løået av første år på VGS, da.

 

Lykke til, du virker som en klok og forstandig mor så dette ordner seg nok.

[Anonym bruker]

hehe, bestemor kaller sin 63-årige datter for ungen...