Har prøvd å diskutere økonomi og hybelliv med min 15-åring, som snart skal til på videregående skole....

[Anonym bruker]

Herlighet. Det går jo ikke å diskutere dette!

 

Jeg blir helt oppgitt over hele greia.

 

Jeg har foreldreansvaret alene, så alt mulig slikt er opp til meg. Jeg får rett og slett vondt i magen av hele greia her.

 

Nå tror ungen at bidraget slik det er i dag fra far vil følge ungen, selv på hybel. Og at ungen selv kan velge å flytte ut, og få seg hybel helt på egenhånd. At jeg må skrive under på leieavtale, er helt ute av tankene. Og forståelsen for hva bidraget skal dekke, sklir ikke inn. Ungen tror jo bidraget er rene lommepenger til klær, samme hva jeg forklarer og bringer frem av "beviser".

 

Og grunnen til ønsket om flytting på hybel, er rett og slett å komme unna min kontroll. Dette sier ungen selv. Forståelig, men ikke godt nok. Jeg er nok en mor som følger litt ekstra med, men det har sine grunner.

 

Så vi har noen krangler om dagen angående dette temaet.

 

Jeg blir så sliten av dette, for ungen er langt fra moden nok til å bo for seg selv. Da går det galt. Og far følger ikke opp ungen i hele tatt.

 

Noen med tips til argumenter? Regler, lovverk og slikt?

 

Vi har av ulike grunner kontakt med barnevernet, PPT og BUP(sier vel sitt om problembyrden her:S), og hva skjer om her blir totalt krise? Kan barnevernet gripe inn overfor såpass store barn i en slik sak? Jeg har ikke snakket med dem om akkurat dette.

 

Kan jeg kontakte inntakskontoret for videregående skoler når den tid kommer? Jeg regner med at søknaden til ungen kommer til å inneholde skoler som ikke er her i byen.......

 

Uff... det er helt forferdelig, hele greia her. Og jeg er sliten.........

[Anonym bruker]

Si som mine foreldre sa til meg: "Du er fotr ung til å bo på hybel og det er vi som bestemmer." og så var den saken avsluttet.

Og i dag er jeg glad for det for jeg tror ikke jeg hadde fullføer videregående om jeg hadde flyttet for meg selv.

[Anonym bruker]

eg flyttet ut som 16 åring....huff, min 16 åring får ikke lov til det...

 

fikk mangen vonde erfaringer,men overlevde og vart et fornuftig menneske:)

 

livserfaring kan være skummle saker, litt livsforståelse er mye betre:)

 

si nei, stå på ditt:)

 

når min mor og eg kranglet på det verste trengte eg at hun var god med meg og sa at hun var glad i meg...pluss at hun pratet med meg som en voksen....vet at ditt barn ikke er voksen,men lat som:) da kommer du mye lengre inn med rådene dine:)

[Anonym bruker]

Jeg flyttet da jeg var 16 år for å gå på skole.

Om ungen har tenkt å gå på skole er det ikke så mye du kan gjøre med det. Om ungen ikke bor hjemme skal selvfølgelig både bidraget fra far og barnetrygden følge ungen og gå til husleie og mat det den bor. Disse pengene er til ungen og ikke mor.

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg helt ukritisk hadde overført så mye penger til en 15/16-åring hver måned

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å snakke voksent. Det er derfor dette med bidraget har kommet så sterkt frem. Ungen tar dette opp som et argument for å klare seg selv. At jeg prøver å vise av hva ting faktisk koster, faller for det døve øret. Og at om ungen krever bidrag fra foreldrene, så er der ikke mer igjen hjemme for ungen. Da står ungen på egne bein.

 

Jeg har også sagt at jeg forstår at det å bo alene frister, og at jeg selv husker dette fra da jeg var på samme alder faktisk ganske så godt. At jeg bryr meg og er glad i ungen, det vet ungen godt. Og vi har ellers ganske så bra kontakt.

 

Jeg har prøvd å forklare alle sider, men ungen har hengt seg opp i det å slippe unna foreldrenes kontroll. Vil ha friheten til å være "voksen", som en voksen har. Men for ungen kommer dette til å gå galt.

 

Jeg har sagt at jeg bestemmer, og at far ikke kan si så mye om noe, siden jeg har foreldreansvaret alene. Og da kan ikke far gjøre ting som å skrive under på leiekontrakt for barnet eller noe som helst slikt.

 

Jeg snakker heller ikke så mye med far, av ulike grunner som gjør at det er blitt slik det er. Vet ikke om han vil forstå om jeg ber om hans støtte i dette.

 

Det er kranglene som oppstår som sliter meg ut.

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis hun skal gå på en skole som ligger mer en 4 mil unna i reisevei så får hun borteboer stipend. Og dersom hun ikke får det så har hun vel ikke penger til å betale husleie og mat? Enkelt regnestykke det ..

[Anonym bruker]

Poenget er at pengene er til ungens livsopphold og bokostnader der foreldrene mener det skal til. Ikke der en under 18 mener det er gøyest.

 

Om barnet skal ha disse pengene i egne hender, så er der faktisk ikke igjen grunnlag for barnet å si at det har et hjem hjemme hos mor(her i eksempelet).

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg flyttet når jeg var 15 år.

 

slik jeg har forstått dagens regelverk, kan barn som flytter ut hjemmefra kreve bidrag av bidragspliktig fram til de er ferdig med vgs.

 

og en 15 åring kan selv bestemme valg av skole og linje.

 

men akkurat eksakt hvordan regelverket er vet jeg ikke. men jeg tror en del har godt av å lære ting på den harde måten (innen for rimlighetens grenser da)

[Anonym bruker]

Er ungdommen allerede på "skråplanet"? I tilfelle bør du kanskje vurdere å diskutere dette med fagfolk. Om en ungdom har rotet seg bort i rus og kriminalitet, for eksempel, er dette alt for tøft for en enslig forelder å takle alene.

 

Om det derimot bare er utferdstrang eller frihetstrang kan du kanskje prøve å forhandle med ungdommen din. Er det noen grenser som føles spesielt uutholdelige for ungdommen? Og er det mulig dere i fellesskap kan bli enige om områder der ungdommen kan få mer ansvar, og således mer frihet? Er det en idé å spørre rett ut: "hva skal til for at du føler du kan fortsette å bo hjemme?" Prøv å ikke døm ungdommen uansett hva svaret blir, vær imøtekommende og let etter kompromisser.

 

Tror du kanskje du er urimelig streng på visse områder? Er det i så fall mulig å moderere det litt? Er enig med deg i at 15-åringer generelt er for umodne til å bo alene, men samtidig er det viktig at ungdommene får en frihet som står i forhold til alder og modenhetsnivå.

 

Forstår godt du er sliten og føler med deg. Lykke til.

[Anonym bruker]

Ungen har hørt med andre som har oppgitt å bo på hybel, selv om de bor hjemme, hvor mye de får i stipend. Og så kom ungen over et papir her hjemme som viste størrelsen på bidraget(dette var min feil, som ikke gjemte det godt nok). Og utfra dette har ungen funnet ut at økonomien kommer til å bli superbra. Problemet er bare at ungen ikke vet hva alt koster når en skal betale det selv.

 

Jeg gikk til og med inn på finn.no og fant hybler på det stedet ungen tenker seg, og viste hva hybler der faktisk koster. Og så prøvde jeg å forklare alle andre utgiftene, som kanskje strøm, månedskort på transport, mat, klær, bøker og annet utstyr, toalettartikler, hobby, medisiner osv osv. For jeg sa det at dersom ungen skulle ha hele bidraget fra både far og min del av dette, så var alt dette dekket, og ungen kunne ikke vente mer herfra. Ingen lommepenger, klær, sko eller noe slikt. For da er dette betalt, og ungen må selv styre det.

 

Men likevel står ungen på sitt, og mye av grunnen er jo at en som er så ung faktisk ikke klarer å forstå dette med kostnader. De ser oftest på summen som kommer inn, og den ser jo formidabel ut for en som er uvant. Og det forstår jeg kjempegodt, noe jeg også prøver å si.

 

Og så mener ungen at en nesten fulldagsjobb i tillegg til skolen, skulle gå kjempebra. Det var bare å jobbe svart, så gikk det ikke ut over stipend og bidrag. Så kunne lekser gjøres på søndager.

 

Så dere ser hva jeg har å argumentere mot. Dette barnet er ren ekspert på kjapp tankegang og argumentasjon. Behersker det til fingerspissene, og går ikke tom.

 

HI

[Anonym bruker]

Litt på siden: Kaller du en 15-åring for "ungen"??

[Anonym bruker]

Ja, problemene ligger litt innen de områdene du nevner, men ikke helt. Om det er forståelig:)

 

Frihet under ansvar er det vi jobber med, og jeg gir nok ungen en del frihet i forhold til hvilke problemer som kan oppstå pga denne friheten. At jeg har regler for innetid og å ringe å gi beskjed, regner jeg ikke for å være for strengt. Ei heller å fortelle hvem en er med og hvor en oppholder seg. Hadde slike ting vært for strengt, så hadde nok ungen tatt opp dette, og ikke alt annet, tenker jeg. Et av hovedproblemene nå er nettopp dette å komme seg på skolen tidsnok, holde seg på skolen, og å gjøre det en skal på skolen. Hvordan vil dette gå uten tett oppfølging?

 

Månedslønn har vi praktisert en god stund, nettopp for å bevisstgjøre ungen økonomisk. Og la ungen få dette ansvaret selv, og å slippe å be om penger til konkrete ting(bevare litt privatliv der).

 

Vi har kontakt med fagfolk, og det er jeg som har koordinatorstillingen i dette.

 

Jeg vet jo at jeg bestemmer, men jeg skulle hatt hjelp i det å overbevise ungen/forklare dette for ungen.

 

HI

[Anonym bruker]

Tenåringen var litt langt å skrive hver gang, og jeg ville ikke skrive utfra kjønn;) Bare derfor. Ungen brukes ikke daglig, da brukes navnet.

 

HI

[Gjest]

Hva med at dere prøver på liksom en måned? At du gir henne monopolpenger (for stipendet og bidraget) eller noe. Så krever du henne i reelle kroner for hvert måltid, sko, toalettartikkel, strøm etc som hun må betale deg for med fake-pengene sine. Så ser dere hvor mye det er igjen. Skal hun ha ny vinterjakke? Du kjøper og betaler, selvsagt, men hjemme må hun ta av monopol-budsjettet sitt. Når måneden er over (og du må jo forsikre deg omat alle utgifter er med: kino, mat, klær, telefon, månedskort osv, så kan h*n vel se at det ikke bare er fryd og gammen.

 

Og så finner du artikler om svart arbeide på nettet: strafferamme, hva en har krav på (eller ikke krav på i denne sammenhengen) osv.

 

Et minimumskrav for å kunne flytte hjemmenifra må vel være å vise seg skikket til å komme seg på skole/jobb i tide og gjøre der det som kreves, innen rimelighetens grenser.

[lavendelblomst]

Har barnet mulighet til å komme inn på skolen i det fylket du bor i, så kan h*n faktisk ikke søke skole et annet sted.

Siden h*n er under 18, så er det faktisk du som bestemmer!

 

Men jeg må innrømme at jeg opplevde det samme når jeg var 15, og det var ikke noe kult fordi de linjene jeg ville gå på fantes ikke på stedet jeg bodde, det endte med at jeg gikk et år på vgs før jeg sluttet. Og først nå har jeg begynt igjen på vgs.

 

Men du kan få BV til å snakke med h*n. Si at det er uaktuelt med at h*n flytter nå. Det gjorde BV med meg.

[Anonym bruker]

Det var ikke dumt det du, kakemonstermosedamen foreslo, med monopolpenger en måned. Kanskje jeg skal foreslå dette for ungen, ja;) Jeg må jo få ungen med på dette, ellers nytter det lite, tenker jeg.

 

Og det du lavendelblomst(du lukter sikkert godt;) Lavendel er min favorittlukt:)) sier om fylke, har jeg funnet ut. Også det med godkjennelse av meg for å kunne bo på hybel. Her er linjen ungen vil gå på, og der er ingen annen grunn enn at ungen vil bort fra min kontroll(sier dette selv, faktisk).

 

Så barnevernet kan faktisk hjelpe litt til her? Det høres bra ut, føler jeg:)

 

Takker for svar til alle sammen:)

 

Er det flere som har innspill, så tar jeg gladelig imot dem:)

 

 

HI

[Anonym bruker]

Unnskyld meg ,men lar du deg overkjøre av en tenåring?Hadde dette vært min tenåring,hadde jeg sagt :NO WAY ,inntil du er 18 år er det jeg som bestemmer og ferdig med det !

 

BV ,kan hjelpe deg ,de kan ta over omsorgen ,men ikke noe jeg vil anbefale .

 

Kan gjøre ting mye værre ,er hardt å være på feks et ungdomshjem ...

Bodde selv på ungdomshjem i 4 år .

[Anonym bruker]

Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16, av diverse grunner. Barnevernet betalte husleie, og jeg klarte meg helt strålende. Jobbet, pluss at jeg fikk barnetrygd, bidrag og borteboerstipend.

 

Ungen har faktisk krav på bidrag fra deg også, når h*n flytter hjemmefra under 18 år.

 

At dette er smart, sier jeg absolutt ikke! Jeg klarte meg fint, aldri ute og festa, kom meg alltid på skolen, jobba ved siden av og sto på. Det ligger jo selvfølgelig ikke for alle!

 

Jeg hadde tilsammen over 10.000 kr utbetalt i mnd. Dum som jeg var sparte jeg aldri disse pengene, men brukte dem på mat, klær, og andre unødvendige og nødvendige ting.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg bestemmer, men det har faktisk noe med forholdet oss imellom å gjøre, også. Jeg ønsker et godt forhold, og mange ting har vært og er til tider enda vanskelig. Derfor ønsker jeg at tenåringen skal faktisk forstå, og ikke bare nikke og godta, om du forstår. Og så ønsker jeg av det at ungen skal forstå, at ungen faktisk forstår økonomisk hva det å bo for seg selv betyr.

 

Ja, jeg vet barnevernet kan overta, men vet også at det egentlig ikke er et godt alternativ for ungen. Men vi har jo den kriseløsningen, om ting går helt skeis her.

 

HI

[Miss Misantrop]

Det er jo litt vanskelig å svare når man ikke kjenner barnet ditt.

Jeg flyttet hjemme i fra da jeg var 15, bodde på hybel og gikk på skole. Klarte meg fint med penger (borteboer) og litt jobb. Hadde det koselig og ingen store problemer på veien.....

 

Har en god del venner som bodde på internat (samme skole hadde en internat variant) det gikk ikke nødvendigvis noe bedre med dem.

Jeg trengte å komme bort. Det gjorde at det ble så mye bedre å komme tilbake igjen etter endt skole. Du skriver ikke noe om hva som er vanskelig med poden, men hvis han hadde vært i normal sonen vil jeg si; Gi han en sjans til å dra....så får han heller komme tilbake om det skulle skjære seg.

 

Lykke til.

[Hemningsløs ツ]

Siden det fortsatt er en stund til ha skal på vgs....

 

- La han vaske klærne selv, null rene klær om han ikke vasker dem selv.

 

- La han lage middagen sin selv.

 

- Gi han en viss sum med penger i måneden, og det er det eneste han får. Det skal han klare å disponere på det viktigste han trenger, selvom han bor hjemme. Dvs, de skal bli fornuftig brukt. Og ikke gi han ekstra penger til kino og slike morsomheter, da han ikke kommer til å ha råd til det den dagen han flytter for seg selv som 16 åring. ;-)

 

- Han kan skifte sengetøy selv.

 

- Hvis han ikke har en jobb ved siden av skolen, f.eks lørdagsjobb, be han om å skaffe seg en jobb (på egenhånd!!).

 

- Trapp ned på mobilregninger o.l.

 

- Hvis han har abb. på blader o.l, kommer han nok til å måtte si opp det hvis han flytter for seg selv, med mindre du betaler.

 

- Sett opp en sparekonto til han, så blir dere enige om hvor mye som HAN skal putte over på den MED EGNE PENGER (ikke dine, med mindre han gjør noe for å få det).

 

Når dere har opprettet sparekonto er det opp til han hvor mye han klarer å spare frem til en hybel. For det første trenger han;

1. Depositum

2. Møbler

3. Sparepenger tilfelle det plutselig skulle skjære seg.

 

Du kan også gå løs på skolearbeidet hans, at han må holde karakterene oppe, få så lite fravær som mulig osv.

 

Klarer han dette, og går fullstendig inn for å flytte ut å klare seg selv, klarer å spare opp nok penger til at han har så til både møbler, depositum OG tilfelle han plutselig skulle drite seg ut. Da kunne det nok vært verdt et forsøk? Jeg vet ikke. Du som mor må bestemme, du kjenner sønnen din best. Men det er mange som vokser MYE på å få prøve seg frem selv. Men, jeg anbefaler ikke å flytte ut på egenhånd så tidlig. Selv flyttet jeg ut når jeg var 17, og det var HARDT i "voksenlivet". Anbefaler det ikke. Men noen trenger en lite kick i rumpa for å få det inn med teskje at de har det best i utdanningen om de følger mor's regler mellom mor's 4 vegger. =)

 

Lykke til! Håper jeg var _litt_ til hjelp. Kan skjønne frustrasjonen og opprøret til sønnen din også, de fleste av oss har vært der selv. Men, du er mor, du bestemmer!

[Hemningsløs ツ]

Og jo, be han om å se på hybeler, sette opp et regneark om hvor mye han har i inntekt om han skulle fått/har jobb ved siden av skole, hvor mye han EVENTUELT får i bortebostipend, stipend og eventuelt barnebidrag og trygd om du gir det over til han(?).

Og ikke minst hvor mye utgifter han vil få.

 

I det hele tatt, be han sette opp en plan om hvordan han har tenkt å gjøre det. ;-) Ta kontakt med rådgiveren på skolen hans, og ta en time dere tre! Da vil dere få veiledning når det gjelder skoler, stipend, og ikke minst hybler osv. Eller hva som er "best" for han og dere.

 

Om du vet om noen som er noen år eldre enn han, som flyttet ut så tidlig, er det jo bare å spørre om den personen kan gi han noen råd, kanskje snakke han til fornuft?

 

Tipper det ikke er vits å krangle med han om det, for han virker veldig bestemt og trass i sin mening og hva han vil, ut ifra det du skriver. Så, vær positiv til at han skal lage en plan, som tidligere nevnt, over hvordan han skal klare det, hvor mye penger han får inn og hvor mye som skal ut, ta han med til rådgiver (som positivt ment) si f.eks "Ja, men kan ikke vi ordne en time hos rådgiver på skolen da, så kan vi høre hva hun/han har å si, kanskje hun/han kan komme med noen råd til oss angående skole og hybel, stipend og slikt.", for rådgiveren på hans skole har nok vært bort i samme opplegget før. =)

 

Internatskole er jo egentlig det beste alternative, da får dere litt ro mellom dere to, han får være med venner samtidig som han har noen over seg som bestemmer, regler som må følges, også får han komme hjem i helgene.

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du syns dette er slitsomt, HI. Jeg har vært i akkurat samme problemstillingen, men så fort "barnet" ble 18 flyttet det. Vi hadde også kontakt med BV, BUP og UPS, av ulike grunner. Mye gikk på forholdet mellom barnet og meg. Det har kommet fram etterhvert at barnet har ADHD og bipolar lidelse.

 

Jeg angrer nå på at jeg ikke "ga slipp på barnet" tidligere. Tror vi kunne vært spart for mye unødig konflikter. (konflikter som har vært helt jævlige)

 

Hvis dere har ansvarsgruppemøte, hadde jeg luftet det for de andre. BV har vel et visst ansvar for at barnet ditt skal ha det bra, og de kan hjelpe til økonomisk og med oppfølging av barnet.

Kanskje det er det som skal til for at barnet ditt får det bra.

 

Uansett hva som skjer, ønsker jeg dere begge lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg er NN 07.06

 

Glemte å fortelle at mitt barn har det nå helt topp, og er utrolig flink økonomisk. H*n jobber litt etter skoletid og får dekket husleie av NAV, og får borteboerstipend.

Forholdet mellom oss er nå kjempefint.