Skjænner ikke hva det er med meg: tok ut egg idag, men har fått for meg at det går til helvete denne gangen også og har begynt å lese om adopsjonsprosessen...

[sitron72]

...er jeg blitt gal? eller er det bare en måte å skjerme seg selv psykisk på? Blir sprø av meg selv :-/

Måtte bare få det ut... Sorry at jeg er litt negativ her (og antakelig vettskremt for imorgen).

[Sarah70-har 2 gull]

Skjønenr deg godt, jeg! Fra vi begynte med ivf har jeg vært medlem i 2 adopsjonsbyråer, levert søknad til barnevernet og oppdatert meg om landsituasjonene - hele tiden! Så har jeg orientert meg om surrogatløsninger og eggdonasjon, man vet aldri. Jeg funker bedre når jeg er orientert om hvilke løsninger som finnes (selv om de ikke skulle komme til anvendelse)

:-)

 

[sitron72]

Tusen takk for svar og støtte, Sarah70!

Kan man levere adopsjonssøknad til barnevernet selv om man står midt oppe i ivf-behandlinger? Trodde liksom at man måtte gjøre seg ferdig med en ting før man begynte på neste, og det er jo så dumt i og med at køene og ventelistene er lange som vonde år (bokstavlig talt) - og vi gjerne vil ha både egne og adopterte unger uansett...

Du har rett, man fungerer bedre når man er orientert om hvilke løsninger som finnes - vil helst ha full oversikt over alt

[Millamolly]

Uff ja, jeg kjenner følelsen. I det ene øyeblikket er man kjempepositiv og tenker "Yes, nå ordner det seg". Også kommer frykten. Tror det er en helt naturlig forsvarsmekanisme dersom man har blitt "brent" før. Men jeg prøver alltid å glede meg så lenge det er håp. Blir alltid nok tid til snørr&tårer .....

 

Men tvi-tvi lille venn! Skal se gulleggene venter på deg

[sitron72]

Tusen takk for trøst, det varmer og hjelper godt!

Klem

[snøfilla - mamma til 2]

Det er nok sånn det blir etter å ha opplevd nedturene en del ganger. Vi gav oss etter 5 forsøk (SA på 5. forsøket), og adopterte lille eventyret da.

 

...og nå er jeg visst gravid - så gi ikke opp :-)

[sitron72]

ja Snøfilla, det er ikke så veldig moro - har aldri vært så på tuppa før men det er sikkert fordi det begynner å bli noen ganger nå og jeg er livredd det aldri skal gå. Men du er jo et tydelig bevis på det motsatte - herlig!! :-D

Vet du om bufetat setter igang adopsjonsprosessen selv om man driver med ivf, eller er det slik at man må gjøre seg ferdig med en ting om gangen?

[snøfilla - mamma til 2]

Tror det avhenger fra kommune til kommune (utredingen hos barnevernet). Bufetet vil ikke godkjenne dere så lenge dere er i IVF-prosessene. Vi holdt alt hemmelig og drev med to prosesser parallellt. Sikkert ikke etisk riktig, men det spiller liten rolle når man nærmer seg 40 (jeg er også født i -72) og veeeeeeeldig gjerne vil bli mamma ;-)

[sitron72]

Godt tenkt og gjort - lurer på om jeg skal gjøre det samme (tiden flyr)... Hvis jeg klarer å overtale mannen til en slik "uhyrlig" lovovertredelse ;-) Hehe...

[Sarah70-har 2 gull]

Tja. Det er flere forhold i dette. Barnevernene har gjerne mange mnd ventetid før de ser på søknaden (da vi søkte var det ca ett års ventetid) og det er bare for å starte godkjenningsprosessen fra barnevernet! Det er ingenting i veien for å levere søknad til bv mens man driver med ivf. (Jeg skrev at vi slet med å få barn, som sant var)

Da vi var 4 mnd ivf-gravide ringte bv for å avtale besøk. Jeg sa jeg var gravid, og fikk en avtale med bv om at jeg kunne ringe dem og få min "plass" i køen tilbake dersom jeg skulle miste.

 

Men - har man kommet så langt at man har fått tildeling av barn kan det være dumt å bli gravid. Det sies at barnet som er plukket ut til en kan risikere å bli uten foreldre. Skulle så være tilfelle er det tragisk. Men i våre dager er jo adopsjonskøene milelange, så jeg kan ikke helt skjønne problemstillingen. Det sies at man matcher forledre mot et bestemt barn - det har jeg mine tvil til!

 

En annen side av saken er at forståsegpåere mener at man emosjonelt skal være ferdig med ivf for å være klar for adopsjon. Jeg tenker at generelle regler om dette er visvas, det får hver især ta stilling til :-)

[sitron72]

Takk for tilbakemelding Sarah70.

Har snakket med mannen min om det og han var enig i å "kjøre dobbeltrolle" en stund fremover dersom vi ikke lykkes nå. Som du sier - det tar jo laaaaang tid før de i det hele tatt ser på søknaden. Dumt å ikke gjøre noe som helst mens man står i en meningsløs kø. Så da melder vi oss i adopsjonskøen og fortsetter sikkert med ivf ihvertfall frem til vi har blitt godkjente og evt fått tildelt et lite foreldreløst barn. Kan jo sette ivf på hold da og en stund framover slik snøfilla har gjort, og heller gå tilbake til det etter at det nye familioemedlemmet har blitt skikkelig varm i trøya og det nye hverdagslivet er godt innkjørt..

Skjønner heller ikke den tankegangen om at man emosjonelt skal være ferdig med ivf før man er klar for adopsjon, i mitt hode er det bare tull.

[håpefull *er mamma*]

Flott å lese det dere skriver her;-) Jeg skal igang med 2. forskøk etterhvert, og trøster meg med at hvis vi ikke lykkes kan vi jo adoptere. Men skjønner at det ikke er "bare, bare". Tror jeg skal gjøre mer alvor ut av å starte prosessen (som det virker som at starter hos barnevernet?), hvis vi ikke lykkes på 2. forsøk.

[sitron72]

Ja det er veldig godt å få luftet tankene med andre oppegående damer i samme situasjon! Godt å få ut det en tenker på, og veldig godt å få brukandes og intelligente svar synes jeg!

Mannen min og jeg har nå bestemt oss for å sette igang den norske delen av prosessen dersom vi ikke blir gravide denne gangen heller. Så tar vi en liten "spansk" en og sier spom sant er at vi har prøvd flere runder med ivf uten og lykkes. Men vi nevner ikke så mye om at vi nok kommer tiul å fortsette med prøvingen så lenge den norske utredningen pågår og litt etter det. Tar jo opptil tre-fire år før man får tildelt et adopsjons-gull og akter ikke sitte passiv mens saken treeeeegt går sin gang. Og vi blir jo ikke akkurat yngre med åra heller.

Så vi har funnet ut at vi heller vil kjøre dobbelt løp inntil vi enten blir gravide eller får en tildeling. Skjønner ærlig talt ikke hvorfor det skal være etisk feil heller, vi vil jo ha barn, og synes ikke det er et problem å hanske med begge prosesser samtidig (det har vi jo gjort i hodene våre en stund allerede).

[håpefull *er mamma*]

Hva er det den norske prosessen går ut på, og når er den over? Og hva skjer når den utenlandske prosessen starter? Lurer for å vite når i prosessen man binder seg opp til et barn, hvor langt man kan gå i en paralellprosess, osv..

Ellers får vi jo håpe at det går bra med oss her inne, sånn at vi ikke trenger å ta det store steget mot adopsjon. Beklager hvis jeg virker kynisk ovenfor de barna som trenger familie, men som det er skrevet tidligere her: mange par står i kø.. Ganske ille, egentllig..

[sitron72]

Er ikke helt sikker på hele denne prosessen, men hvis jeg har forstått det rett tar man kontakt med barne- og omsorgsenheten i sin kommune og sender inn en søknad dit med ymse informasjon de trenger. Så blir man vel liggende i en haug med andre søknader og så tar det alt fra noen måneder til langt over et år før man blir kontakta for at kommunen skal skrive en sosialrapport, som de i sin tur sender bufdir, som så skal godkjenne oss for adopsjon. Da først starter den andre delen av prosessen, med å ta kontakt til det landet man har valgt, via ett av de tre adopsjonsbyråene som er godkjente.

Jeg gikk inn på kommunens hjemmesider og bufdir for å lese meg opp litt, samt at jeg har kontaktet alle tre adopsjonsbyråene for å få informasjonsmapper fra de.

Vi har uansett tenke at om vi får egne barn vha ivf, så vil vi adoptere i tillegg. Har bestandig hatt lyst til må adoptere også. Så for vår del blir det både og, ikke enten eller