Flere slitere som svinger følelsesmessig..??..

[Gjest]

Noen dager føles d svart, og jeg er redd jeg aldri skal klare å bli gravid igjen...

 

Men nå i d siste har jeg følt meg veldig ovenpå, og heeeeelt sikker på at jeg skal klare d !!! Nesten rolig.... *merkelig*

 

Eggløsning om et par dager så...

 

 

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det går opp og ned hele tiden, og håpet kommer gjerne tilbake igjen rundt EL;) Skjønner ikke hvorfor man aldri slutter å håpe etter alle nedturene, men det er nok fordi vi skal klare det til slutt;) Håper at det blir full klaff for dere denne gangen:)

[Gjest]

Takk d samme til deg !!! )

[MC81]

Jepp, helt nede når mensen kommer og fem til el og da kommer håpet igjen uanset hvor mye jeg har bstemt meg for og ikke håpe.

 

Etter El er det jo alle symptomene som kommer strømmende på, da er jeg jo nesten sikker på at det blir denne perioden!

 

Uff skulle så gjerne ha sluppet dette!

 

[Musemor med tre søte små]

Her svinger humøret med syklusen og hormonene.

Grinen når TR kommer. Blir sakte bedre frem til 4-5 dager før EL. Er på topp med denne gang går det holdning frem til 10-11 dpo. Så begynner jeg å tvile på om vi klarte det.

[spirehåp]

ja, så enig!! en blir lei av at humøret skifter så etter syklusen, mellom EL og TR har en forhåpninger og føler seg med i "gamet" liksom.. synes det er mye enklere å omgås gravide også i denne perioden.. ved TR blir jo alt "håpløst" og får litt dårlig samvittighet over de jeg omgås som ikke skjønner noe... en tur på toalettet og en kan komme ut direkte nedstemt loksom og bare vil hjem å krype under dyna og synes synd på seg selv..

nå venter på jeg på EL og kjenner humøret er sigende. Lykke til alla i hopa:)

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Signerer her jeg også =)

 

Humøret svinger voldsomt - gråter lett rett før jeg får TR og når jeg har TR - er jo da mest deppa de to-tre første dagene, ca 1 uke etter kommer det sinne, frustrasjon og tanker som at jeg slettes ikke kommer til å bli gravid igjen - og dersom jeg blir det er jeg overbevist om at jeg kommer til å miste enda en gang =(

 

Så kommer EL, og med den kommer forhåpninger og pliktsex, alt skal gjøres for å få en liten spire. Deretter kommer alle innbilte symptomer og jeg går rundt i ett evig innbildt svangerskap der jeg analyserer både utflod, stikninger, murringer, temp, bryster, blodårer og det som er... Jeg ser på kalenderen på telefonen min nesten hele tiden og der skriver jeg inn symptomer på ditt og datt, jeg teller dager til EL, teller dager etter EL, teller dager frem til IKM, og teller dager/uker/måneder til evt termin hvis gravid da... Arggghh, at man skal bli så besatt da?? Har prøvd å glemme hele greia også, men det er ikke lett =(

 

Og midt oppi alt dette er psyken veldig svak nå; hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det så brister jeg og tårene spruter - skjedde på fredag overfor sjefen min da jeg følte meg urimelig behandlet, så utrolig flaut, har en mannlig sjef da =( Og senest i dag var jeg hos nyrelegen min og han spurte meg hvordan ståa var og jeg brast i gråt igjen - måtte prøve å forklare - følte timen blei så mislykka!! Sånn er det når jeg går til fastlegen også, brister i gråt da også... Det jeg synes er det verste med dette her - det er å briste i gråt overfor alle og enhver som krysser min vei og spør meg hvordan det går og hvordan jeg har det... Tror jeg er skikkelig ute å kjøre - så etter denne siste doble pergokuren som jeg går på nå, og det ikke sitter en liten spire - så tar jeg pause fra babylagingen til over jul - og kommer sterkere tilbake over nyåret.

 

Er forresten i pp 19 nå...

Veldig godt å høre at flere sliter følelsesmessig også altså, føler meg jo ganske alene selv om jeg har en flott familie rundt meg, det er bare det at jeg er altfor flink til å holde det inni meg, smiler og sier at det går bra, mens det egentlig ikke gjør det, virker som om begeret er flytt over og nå griner jeg for den minste lille ting... Akkurat nå f.eks mens mannen har gått og lagt seg, lille-snuppis ligger og sover og jeg sitter i stua helt alene med pc`n på fanget, så kjenner jeg tårene presser på (igjen!!!) æsj altså =(

 

Ihvertfall var det utrolig godt å høre hvordan dere andre også sliter litt - har jo følt meg litt "alene" med alt det følelsesmessige de siste månedene...

 

Godt innlegg forresten =)

Nattaklem fra