Trenger råd...

[Gjest]

Jeg er 30 år og har pco. Jeg og min samboer fikk beskjed om at vi måtte ha prøverør for å bli gravide, både pga min pco og at han hadde et lavt antall svømmere. Dette er ca 3 år siden. Vi har i mange år prøvd å blir gravide uten å lykkes. De siste 3 årene har forholdet vårt skrantet veldig, og vi sluttet å prøve. Vi brukte ikke prevansjon, men vi "hoppet av i svingen". Beskjedene vi fikk fra lege og sykehus, hadde uansett overbevist oss om at det var så og si umulig å bli gravid. Etter 3 år turbulens i forhold, bestemte vi oss for å gå fra hverandre. Jeg flyttet ut, og vi begynte å få orden på ting. Jeg så fram til å reise rundt i verden om noen måneders tid, og vi hadde begynt å innfinne oss med den nye situasjonen. Så oppdaget jeg i går, at jeg er gravid. Mot alle odds viste to tester veldig tydelig at jeg er gravid. Jeg prøver fremdeles å lande etter sjokket, men klarer ikke helt å forstå dette. Heldigvis er min tidligere samboer forståelsesfull og støtter meg uansett. Vi føler kanskje det riktige er å ta abort, fordi det er en grunn til at vi valgte å gå fra hverandre. Vi var ikke lykkelig sammen, og vi ønsket forskjellige ting i livet. På en annen side har vi vært sammen i mange år, vi kjenner hverandre, og vi vet vi kan leve sammen.

 

Så nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Alderen min og at jeg i tillegg har pco tilsier jo at jeg burde hoppe i taket av glede for at jeg er så heldig å bli gravid så raskt. Jeg er lei meg fordi jeg ikke klarer å være lykkelig for denne graviditeten. Nå var jeg så innstilt på det nye livet mitt og at jeg skulle klare meg. Min ekskjæreste ønsker ikke at jeg skal fortelle dette til noen, og jeg må respektere det. Likevel har jeg lyst å snakke med venninnene mine. Jeg har fotalt det til mine foreldre, og de fikk sjokk de også. Jeg tror egentlig de gjerne vil at jeg skal ha dette barnet, men de vet også hvor vanskelig dette forholdet vårt har vært. Nå er jeg redd for å skuffe dem og såre dem. Min søster har slitt i mange år med å få barn, og sliter enda. Jeg føler meg som verdens mest utakknemmlige person, men av en eller annen grunn greier jeg ikke være lykkelig for dette barnet. Er det noen andre som har vært i samme situasjon? Noen som har noen råd?

 

Jeg er også redd for å få en stor sorgreaksjon etter en abort, og angre. Jeg vet jo ikke om jeg er i stand til å få flere barn. Noen som har noen erfaringer der?

 

 

[Anonym bruker]

Hei Hei Jeg har ikke så mye å si som kan hjelpe deg. Men jeg kan nå iallefall si litt av hva jeg opplevde.

 

Jeg sier som alle andre her inne sier. Det er ikke noe andre kan si, om du bør beholde eller ta det vekk. For det er noe du må finne ut selv, du må prøve å ta det valget du tror at du kommer til å trives best med.

 

Jeg husker selv når jeg var gravid at jeg ble gal av å høre det svaret! Det var det helsesøster sa, det var det folk her inne sa. Jeg skulle ønske noen kunne svart at det og det burde jeg gjøre, men så lett er det desverre ikke:(

 

Hvis du ikke føler noen glede for barnet kan det godt hende at det beste for deg er å ta abort. Det gjør deg ikke til et fælt menneske i det heletatt. det må du vite Du er ikke utaknemlig heller. Det blir ikke rett at du skal få et barn nå for å ikke skuffe dine foreldre eller fordi du føler deg fæl hvis du tar det bort.

Det jeg vil råde deg til er å tenke bare på deg selv! Tenk, vil du ha dette barnet? Ikke tenk på hva andre sier og vil. men prøv å bestem deg for om dette er noe du har lyst til eller ikke. Sett deg ned og prøv å tenk gjennom et liv med et barn og hvordan livet blir fremover uten det.

 

Jeg tok abort i mai. Nå i ettertid ser jeg at jeg tok det feile valget. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å beholde, men pga hva både familie, venner og kjæresten min sa og mente tok jeg abort. Jeg angrer og anger, det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Jeg skulle gjort mye for å forandre valget.

Men det er mange som ikke angrer på en abort. Og hvis det virkelig er det du vil, bør du sette deg opp noen konkrete grunner til det. Og når du da angrer (hvis du angrer) i ettertid, så kan du tenke på de grunnene. Huske at det var derfor du gjorde det, da tror jeg at det skal bli litt lettere.

 

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du gjør:)<3 Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg noe mer på vei. Men dette er et valg du må ta selv. Håper det går bra med deg

[Anonym bruker]

Kjære,kjære deg!

Som hun før meg skrev så kan ingen andre enn deg selv ta dette vanskelige valget..

Jeg har ikke noen sykdom som tilsier at jeg er i nærheten av din situasjon,men har tatt abort.

 

Det er ikke så lenge siden,jeg var langt gravid.Ble til slutt "presset" fra x og at jeg ikke turde som ble avgjørende.Jeg klarte ikke mer av vårt forhold osv..Har fra før av ett barn jeg har vært mye alene med,og i perioder har det vært tøft..

 

Jeg angrer enda-kommer alltid til å angre.Mest fordi jeg er i en alder nå der ting "haster";og fordi jeg jo VET jeg ville klart meg helt flott.

 

Jeg har en venninde som kun fikk ett barn.Pga.samme som deg.Hennes datter er nå voksen og fått flere barn..,til min vennindes stooore glede!!!!

 

Et barn er ikke nødvendigvis noen hindring for at du skal kunne leve det livet som du ønsker!Mange som reiser med små barn,tar høyere utdanning og egentlig får til alt.At du ikke er sammen med barnefar trenger du vel heller ikke bekymre deg for-du klarer deg med eller uten han.

 

Mitt råd er ;SNAKK MED NOEN ELLER MANGE!!!!

 

Hadde jeg åpnet meg for noen,f.eks.fastlegen min så hadde jeg valgt annerledes.Istedet var jeg altfor opptatt av å skjule at jeg gikk gravid,og iallefall skulle ta abort.

 

Fikk en forferdelig reakshjon ca 1-2u etterpå da jeg var hos legen min som ikke visste jeg på egenhånd hadde kontaktet sykehuset og "ryddet opp".

 

Du har ingen garanti for at et forhold til barnefar vil vare livet ut uansett.Om du skulle treffe på en ny-bli gravid-så kan man aldri være sikker.

 

Uansett hva du måtte bestemme deg for;jeg håååper du finner den løsningen som passer deg/dere-og at du gjør det DU finner ut er klokest..

 

Jeg er ca 10 år eldre enn deg-for meg jobber klokka..,kanskje derfor jeg angrer.Også fordi jeg har verdens skjønneste skolegutt jeg aldri ville vært foruten.Og fordi jeg så veldig vet at han ville blitt en flott storebror..,men det frarøvet jeg ham.

 

 

 

KLEM,KLEM

 

 

[Erle79]

Jeg har ikke tatt frivillig abort, men tenkte bare jeg skulle gi deg litt trøstende ord likevel.

 

Først, siden du nettopp har oppdaget graviditeten er det helt normalt å ikke være glad. Jeg har tre ufrivillige (spontane) aborter bak meg, så jeg blir heller ikke glad når jeg tester positivt...

 

Deretter vil jeg råde deg til å snakke med noen. Helsestasjoner har ofte en psykolog som det er deilig å prate med. Jeg synes det er fint å snakke med noen jeg ikke kjenner om problemene, og det kan jo passe for deg også, siden samboeren din ikke vil gjøre svangerskapet offisielt enda.

 

Jeg fikk inntrykk av at du enten vurderer å ta abort, eller å beholde barnet og flytte sammen med barnefaren igjen. Har du vurdert å beholde barnet og bo hver for dere? Han blir kanskje en strålende pappa selv om dere ikke fungerer sammen i et forhold..?

 

Uansett, lykke til med valget du tar...

[Gjest]

Hei igjen og takk til dere alle!

Nei dette er jammen ikke en lett sak..Har vært hos legen i dag og fått det bekreftet. I morgn skal jeg til gynekolog. Forhåpentligvis kan han si hvor langt jeg er på vei.

Går og tenker på dette hvert minutt av dagen. Når det gjelder hva vi skal gjøre har vi egentlig bestemt oss for at enten flytter vi sammen igjen og beholder barnet, eller så fortsetter vi hver for oss og tar abort. Noe annet føles ikke riktig for meg, og ikke for BF heller. Problemet er at jeg er så redd for gå tilbake til forholdet, fordi jeg tenker på alle de tingene jeg går glipp av i livet mitt. Jeg har drevet vedledighetsarbeid i latinamerika, noe han hater at jeg gjør. Han vil ikke være med og han vil at jeg ikke skal gjøre det mer dersom det blir oss. Dette har vært en del av problemet vårt lenge. I tillegg er vi veldig forskjellig, og når det gjelder reising, så er ikke han så villig til det. Men samtidig er han en god mann, han har mange gode sider, og vi er oppriktig glade i hverandre.

Jeg føler meg så egoistisk som ikke klarer å sette dette barnet forann min egen redsel for å gå glipp av ting i livet mitt, Det føles egoistisk og fælt å tenke sånn, men samtidig har jeg ikke lyst å bringe et barn inn i et dårlig forhold. Men jeg skal snakke med flere. Jeg håper jeg får litt mer informasjon i morgen i alle fall. Jeg vet det er stor sjanse for å miste når man har pco også.

Samtidig er jeg redd for å få en reaksjon på en evt abort som jeg ikke vil takle så bra. Jeg er dårlig til å ta valg, og blir fort knyttet til ting i livet mitt. Dette er noe av grunnen til at det har vært så vanskelig å legge fra meg mitt vedledighetsarbeid for fattige barn. Men for han er det et ultimatum. Enten legger jeg det vekk, ellers kan det ikke bli oss og et evt barn. Jeg vet det høres brutalt ut, men det ligger en lang historie bak, Han har hatt det vanskelig og vondt i perioder pga dette, jeg har vært borte gjerne 1 måned av gangen, utsatt å få barn osv. Nå var det slutt mellom oss, og jeg var innstilt på å kunne leve ut drømmene mine. Så skjedde dette. Jeg føler meg litt dum også, jeg vet jo godt hvordan barn blir laget, men etter alle disse årene uten prevansjon og uten hell, og med dårlige prognoser, så tenkte vi ikke tanken en gang.

 

Det er godt å høre andres erfaringer. Det er desverre ingen som kan gi meg et svar. Dere som har tatt abort og angrer, hvordan klarer dere dere gjennom sorgprosessen?

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Jeg klarer meg ikke gjennom sorgprossesen egentlig! Eller, jeg går jo rundt som vanlig og smiler og later som ingenting er galt.

 

Men jeg får ikke sove om nettene, trekker meg mer og mer unna venner, klarer ikke å konsentrere meg på skolen osv.

 

Det er verre nå enn noen gang, mest sannsynlig pga at det nærmer seg termin, det er fælt å tenke på.

 

Dette sier jeg ikke for å skremme deg altså!

[Anonym bruker]

Hei- jeg har ikke tatt abort, men det var nære på- så nær at jeg ringte samme morgen som inngrepet skulle gjøres og avbestilte. Jeg ble gravid midt i en periode med avsluttende masteroppgave og jeg var fra før alene med et barn. Det var også mange andre faktorer som gjorde at dette var et forferdelig vanskelig valg. Som deg, er jeg en person som tenker (altfor) mye og knytter meg til og tar innover meg mye! Etter å ha gått mange runder med meg selv, så kom jeg frem til at jeg ville få større problemer med å ta abort enn jeg ville få med å ta meg av et barn til alene.... Nå er det vel 4 år siden og jeg har verdens nydeligste 3.5åring som jeg selvf elsker over alt i verden, og som jeg hver eneste dag ser på som den lille store overraskelsen i livet mitt! Jeg vil bare minne deg på at du skal leve med valget i fremtiden- også om det viser seg at du ikke blir gravid igjen...og du klarer deg helt sikkert alene med barnet!!

[Anonym bruker]

Da jeg ble gravid, stakk samboeren min....og han og den nye dama hans var på meg hele tia at jeg måtte ta abort fordi det var det beste for alle... jeg var veldig i tvil på hva jeg skulle gjøre, lå i senga å grein i 14 dager... men fikk mye støtte fra de rundt meg da jeg endelig fortalte hva som hadde skjedd....det endte med at jeg valgte å bli alene mor, det har vært tungt til tider, men jeg angrer ikke et sekund. jeg har ei nydelig datter på snart 3 år. Nå har jeg funnet meg mann, gift, og vi prøver å bli gravide.

 

Jeg har veldig lite kontakt med far til jenta mi. Han har sett ho 5 ganger på de 3 åra, så der ser dere interessen hans....men jeg er egentlig bare glad til, nå har barnet mitt "en far" som hun er veldig glad i:)

[Gjest]

Så godt å høre at det ordnet seg for deg! Synes exen din har vært utrolig egoistisk, men uansett så er det hans tap!!!

 

For min del ble det ikke noe valg å ta. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg skulle beholde, men da jeg var hos gynekolog sist, fant de en tom fostersekk. Jeg begynte å blø for en uke siden, så jeg regner med at jeg mistet da. Nå venter jeg på at livmoren skal tømme seg, fordi fostersekken fremdeles er der.

 

Jeg synes det var en tung beskjed å få, og hadde begynt å glede meg litt til å bli mamma, men kanskje det var en mening med det. Det er unasett ikke noe jeg kan gjøre med det...

 

Lykke til med babyforsøket nå, håper dere lykkes snart!!!

Klem fra meg!