Jeg vet det er tidlig, men jeg tenker fortsatt på det.....

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

Etter min første helvetes fødsel har jeg fått et stort problem, jeg er livredd for å få den samme fødselen om igjen! Jeg vurderer sterkt ks, men jeg er livredd for det også, da vil jeg helst ligge i "søvn" ( husker &/%¤#¤#%& ikke hva det heter!). Jeg har fått skikkelig skrekken og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Noen råd?

 

Er bare 12 uker, men jeg klarer ikke la være og tenke på det. Tia går jo veldig fort og brått er dagen der og jeg vil la kroppen og hue venne seg til en tanke.

[Anonym bruker]

Hei Hei:) Du har sikkert hørt det, men for de fleste er fødselnr 2 lettere enn nr 1. Min venninne hadde en veldig ille førstefødsel hvor hun holdt på i 5 døgn og hun var veldig nervøs med nr 2. Nå beskriver hun det som at han bare spratt ut. Og synes nesten ikke det var vondt i det hele tatt. Narkose er kanskje ordet du leter etter, og skjønner at du vurderer det. Jeg vurderte også det og jeg har bare en så var bare fordi jeg rett og slett er livredd leger, sykehus osv.. Men heldigvis valgte jeg vanlig.. Håper dette hjalp litt.. Kjedelig å grue seg til noe så fint:)

[AO3]

Først og fremst bør du snakke med fastlegen/jordmor - så snart som mulig. Han/hun kan henvise deg videre til gynekolog, fødselsangstteam e.l., avhengig av hva slags tilbud som finnes der du bor. Kanskje vil du med deres hjelp få orden på tankene din etterhvert, og finne ut hva slags forløsningsmetode som er den beste for akkurat deg?

 

Forresten, planlagte keisersnitt utføres svært sjelden i narkose, siden det er mer risikabelt for mor, og barnet blir også påvirket av narkosen. Det store flertallet av planlagte keisersnitt utføres med spinalbedøvelse.

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

Seriøst. jo mere jeg tenker på det jo mere angst får jeg. Jg har ikke engang vært på 6 ukers kontrollen, og guttungen er 2.6 år!. Jeg har helt angst for å gå til gyn. Takler det bare ikke. Jeg begynner og sjelve, får vondt i magen, svetter som en gris og har kraftig klump i halsen. og det bare for en gyn time! Da kan dere jo tenke på hvilke følelser jeg får oppi hue ved og spytte ut en unge der nede! Og jeg har tatt mageoperasjon og det gikk nesten dritt, kroppen min tåler ikke stort. Jeg er redd jeg kommer til og dø ved keisersnitt jeg. Kan man forresten det??? Jeg er bare livredd. Nesten sånn at jeg angrer bittert for at jeg ble gravid. Og denne ungen vil jeg veldig gjerne ha!

 

Er redd jordmor ikke vil forstå det. men har time 12 november. Jeg tror ikke folk egentlig forstår hvor skremt jeg ble etter den opplevelsen, og jeg trodde virkelig jeg var over dem, men de kom brått tilbake gitt...

[AO3]

Man kan dø under keisersnitt - og man kan dø under vaginal fødsel, og om man går over gata og blir påkjørt av en bil. Det er veldig sjelden kvinner dør under fødsel i Norge i dag.

 

De aller fleste jordmødre tror jeg har vært borte i denne problemstillingen før! Av og til kan det virke som om "alle" kvinner føder barn uten å blunke, og uten å være det minste redde. Realiteten er at fødselsangst slett ikke er uvanlig - det er bare så tabubelagt at få snakker om det. Du sier du har en veldig dårlig opplevelse bak deg - min erfaring er i alle fall at det tar faktisk helsepersonell alvorlig. Jeg har grått mye på kontorene til diverse gynekologer og jordmødre, og de har alle vært veldig forståelsesfulle.

 

Du skriver også at folk ikke egentlig har forstått hvor skremt du ble etter den opplevelsen - det kjenner jeg veldig godt igjen! De venninnene jeg har forsøkt å betro meg til, har rett og slett ikke skjønt noe som helst. De uten barn har jeg ikke snakket med, for det siste jeg vil er jo å skremme vettet av en førstegangsfødende, og kanskje påføre henne fødselsangst helt unødig. Skrekkhistorier er ikke spesielt konstruktive for førstegangsfødende. De som har født barn, fatter det rett og slett ikke. De har hatt ukompliserte fødsler, hele gjengen. De fokuserer kun på at "jamen, det gikk jo bra!", og kommer med diverse svada og klisjeer, før de forsøker å skifte tema.

 

Joda, det gikk bra. Men det kunne også gått skikkelig dårlig, og omtåket som jeg var, trodde jeg faktisk at babyen min var død etter det akutte keisersnittet, og enda verre - at det var min skyld. Det er noe som henger ved deg, alltid. Det går ikke an å bagatellisere det, det gjør det hele verre. Heldigvis har jeg aldri vært borte i at helsepersonell bagatelliserer opplevelsene mine og angsten min - da er det verre med venner som rett og slett ikke forstår. Forsøk å snakke med jordmor, forsøk å komme inn i systemet! Det er hjelp å få!

 

*trøsteklem*

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

takk...Jeg trenger sånne ord merker jeg....jeg har bestilt time hos jordmor den 12 november, så skal bli spennende og se hva jeg klarer og skvise ut. Håper bare ikke tårene tar helt overhånd...

[mamman til minin]

Et lite tips: Hvis du har noen rundt deg som forstår, ta dem med på samtalen. Tårene tok meg fullstendig, så samboeren min sto for det meste av snakkingen... Jeg nikket for det meste

Hvis du ikke hat noen du kan ta med, går det sikkert fint uansett. Hun jeg snakket med hadde god tid (vi var der over 2 timer) og var veldig forståelsesfull.

 

Lykke til med samtalen din. Jeg vet det er skummelt og gruer meg til jeg skal på samtale igjen om 15-20 ukers tid... Men det går sikkert bra.

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

takk for tipset=) Jeg må nok dra alene, for sambo er på jobb. Tenkte og skrive ned alt jeg lurer på og det jeg er redd for. Så kan ho bare lese det hvis tårene tar over.

[AO3]

Det tror jeg er lurt! Hvis det er noen trøst, så gråt jeg som en foss i en time og et kvarter da jeg var på samtale hos gynekolog, åtte måneder etter min fødsel. Likevel fikk jeg fram alt jeg ville ha fram - til slutt. Det må ikke nødvendigvis være fullstendige setninger. Samboeren min kunne ikke være med pga jobb, men det gikk helt greit, jeg savnet faktisk ikke å ha ham der.

 

Men å skrive et kort brev med de viktigste punktene er kanskje ikke så dumt, da har du et utgangspunkt som legen/jordmor kan ta tak i hvis du ikke klarer å si noe som helst.

[Anonym bruker]

jeg synes du skal snakke med jordmor, bestill en time litt før isteden for å vente,

du trenger noen å snakke med om dette, forstår det er vanskelig for deg, å det er ikke bare å si at alt går bra,

snakk med jordmor, i første omgang, det er vondt å ha slike tanker, noen andre du kan snakke med ? venner , bekjente foreldre?

sjønner du har fått deg en støkk første gang, og da er det viktig å ta tak i det nå, så kansje det løser seg litt i go tid før fødselen skal til.. stor klem til deg, snakk med jordmor :-) :-) :-)

[Gjest]

Hei! Synes det hørtes lurt ut å skrive ned på forhånd å ha i bakhånd om du ikke klarer å si det du vil.

 

Jeg hadde veldig god hjelp av mins samtaler før fødselen og ble overasket over at de tok meg på alvår. Stolte ikke helt på det, men under fødselen og ble jeg tatt på alvår og det gjorde all verdens forskjell for meg.

 

Er vledig veldig glad i dag for at jeg fikk forberedt fødselen godt og at de viste hvordan jeg trengte å ha det.

 

Hadde og med meg søsteren min på fødsel i stede for mannen, for det gjorde mge trygg og var rett for meg. Mannen fikk være med helt på slutten når jeg selv ønsket det.

 

Ønsker deg masse lykke til! Du er ikke alene om å ha det slik.

Håper du finner den forløsningsmåte du føler deg trygg på!

 

Og klapp på skulderen til deg som tar tak i dette allerede nå! Det er bra!