hva kaller barnet deg/dere ?

[Vegaspia]

 

Vi har prøvd i 3 år nå å bli foreldre, men tiden renner ut for oss.(les: meg) Derfor har jeg endelig greid å overtale samboeren min til at vi kan gå igang prossessen med å bli fosterforeldre til en nyfødt baby. (helst)

 

Han har endelig sagt JA, dere kan bare gjette hvor glad jeg er )

 

Så tenker jeg mye på hva får man barnet til å kalle seg ?? man er jo ikke mamma og pappa....kan man være mor og far ??

 

Man har jo bare barnet på lån, men vi håper jo å kunne få et barn vi kan ha til "evigheten"

 

Noen synspunkter ?

 

[Anonym bruker]

Mamma og mor, pappa og far er jo det samme ;-)

 

Klart barna kan kalle deg mamma eller mor. Som oftest blir det brukt det motsatte som biologiske foreldre bruker. Hvis biologisk mor kaller seg for mor vil det logiske være for deg å være mamma og motsatt.

Dere vil jo være hovedomsorgspersonene og barnet vil bli mest knyttet til dere og det er derfor naturlig at dere blir mor/far eller mamma/pappa.

 

Får man et stort barn eller en ungdom vil det selvfølgelig ikke være naturlig å bli kalt mamma eller mor, da blir ofte navnet brukt.

 

I de fleste tilfeller der babyer/små barn under 3 år blir plassert i langtidsplassering er målet at barnet skal bo i fosterhjem til det er 18 år, da er det ikke tvil om hvem barnet ser på som omsorgspersoner. Flere barn i fosterhjem har liten eller ingen kontakt med biologiske foreldre.

 

Et lite tips:

Hvis du har "overtalt" mannen din så bør dere absolutt gå pride og prate mye og åpent sammen ang. dette for dere MÅ ha samme ønske om plassering før det skjer en plassering. Viktig at begge har sterkt ønske om det, hvis ikke kan det så fort det blir problemer (og problemer blir det!) fort bli krangling fordi den ene ønsket dette mer enn den andre og får skylden for problemene.

Det ligger mye mer arbeid og mer konflikter i det å være fosterforeldre fordi vi har så stort apparat rundt oss hele tiden (samvær med biologiske foreldre, besøk av barnevern, besøk av tilsynsfører osv). Det krever veldig god samarbeidsevne og er derfor veldig viktig at dere 2 er helt enige i hva dere tenker.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med personen som har svart deg over her. Dette er en sak dere burde være veldig, veldig enig om. Og det bør være godt gjennomtenkt fra begge parter før dere event takker ja til å få et fosterbarn. Det er et veldig stort apparat som hele tiden vil være rundt dere, så lenge barnet blir boende i fosterhjemmet.

 

Så til det at dere ønsker å bli fosterforeldre for et nyfødt barn fordi dere ikke selv kan bli foreldre. Dere bør tenke nøye gjennom om det er den beste løsning for å bli foreldre. Dere bør gjennomgå PRIDE kurset og prate med fagfolk ang dette. Et barn - nyfødt eller ikke - som plasseres i fosterhjem blir sjelden (les:aldri) ditt barn. Det er ikke dere som kan ta avgjørelser eller bestemme overordna ting som har med barnet å gjøre. Alt skal gå gjennom barnevernet som har omsorgen for barnet. Og mest sannsynlig vil også barnet ha samvær med biologiske foreldre, noe som kan oppleves som vanskelig både for fosterforeldre, barnet og biologiske foreldre.

 

Hva barnet vil kalle dere som fosterforeldre er ikke noe som betyr så mye i det stadiet dere er nå. Det vil falle naturlig for barnet alt etter hvor gamelt det er når det kommer i fosterhjem.

 

Vi har sjøl et fosterbarn som bruker mamma og pappa, han var bare noen uker når han flyttet inn hos oss!

 

Lykke til i ferden for å bli fosterhjem!

[Anonym bruker]

Hei, her fikk jeg lyst å svare:)

 

Jeg har 2 barn i fosterheim. Hu minsta kaller sine fosterforeldre for mamma og pappa.

Og det er greit for meg.

Når hun er hjemme hos meg ei helg i mnd, så sier hun mamma og pappa til oss også.

 

Dette er noe hun har valgt selv. Å så lenge hun vil det selv, selv om hun er bare 7år nå, så er det greit.

Fosterforeldrene har barn fra før, som også kaller sine foreldre for mamma og pappa, så hvorfor skal hun føle at hun ikke er fullverdig medlem av familien ved å måtte kalle dem ved navn??

 

Fosterforeldrene spurte meg hva jeg mente om det første gang hun kalte dem for mamma og pappa, og jeg sa med engang, at om hun gjør det, så er det hennes valg. Å greit for meg:)

 

 

Jeg har et veldig godt samarbeidsforhold til fosterforeldrene:)

 

En dag i mnd har jeg tlftid, å da hender det at det kan skje noen forvirringer. For min datter vil så gjerne fortelle alt videre med engang hva vi snakker om, å da når hun sier "Mamma, vet du hva", å jeg svarer "hva da", så kan jeg få til svar. "Nei, ikke deg mamma, men hun andre jeg bor til her"... hehe

Men det er bare fillevansker, som man retter opp der og da:)

[Anonym bruker]

Hos oss vokser barnet opp som "tvilling" til vår egen nyfødte, så hn skal ha oss som mamma og pappa. Barnets foreldre lever ikke, så det blir uansett ikke tilbakeføring.

[Anonym bruker]

Jeg har gitt klar beskjed om at mamma og pappa ikke er aktuelt.

De er et plasseringshjem, og sønnen min skal tilbake innen et par

måneder for fullt nå. Ikke aktuelt i min situasjon at han skal kalle de

mamma og pappa.

 

Derimot, om jeg ikke var tilstedet for han.. Da kunne han ha kalt de for det. Men sånn er ikke situasjonen. Og fosterforeldre er ikke der for å ta over rollen som foreldre, men som støtte og omsorgspersoner mens mor eller far ikke har mulighet.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det en helt annet situasjon når barnet er planlagt å tilbakeføres biologisk mamma. Da vil det ikke være naturlig på noen måte at barnet kaller fosterforeldrene for mamma og pappa.

 

I de tilfellene hvor barna kaller fosterforeldre mamma og pappa så er det som oftest i langtidsplasseringer uten mål om tilbakeføring. I vårt tilfelle så ble barnet plassert lenge før det hadde begynt å snakke og barnet kommer til å bo hos oss til det er voksent på lik linje som med våre biologiske barn. I vårt tilfelle er det en helt naturlig ting at barnet kaller oss mamma og pappa, noe annet ville bare vært rart. Vi er jo han nærmeste omsorgspersoner og vil alltid være det.

[Anonym bruker]

Når barna blir plassert i fosterheim, så er det alltid for minimun ett år ad gangen, så kan man forsøke å få dem hjem ved å prøve saken opp for nemnda 1år etter sist gang nemda tok avgjørelse.

Det er forskjell på beredskapsheim og fosterheim.

 

Så ja, mi datter fikk velge selv. For selv om hun skal hjem igjen (Noe man ikke vet før man har vært i nemnda) så ønsker jeg at hun skal slippe å føle at "hun bare er fosterbarnet" og ikke fullverdig.

 

Datter mi veit at det er jeg som er mamman hennes. Ingen vil ta min plass. Selv om hun velger å kalle fosterforeldrene mamma og pappa også. Å ikke har fosterforeldrene planer om å ta min plass heller.

Dem er der for henne, så lenge jeg selv ikke kan/får ha henne hos meg. Å dem er en del av hennes familie. Greit nok fosterfamilie, men jeg vil ikke at mine barn skal gå der å kanskje føle at dem ikke er like mye verdt, for at dem "bare er fosterbarn".

 

Så nei, slike ting burde man spørre barnet om, hva barnet selv ønske. Eller se det ann, å se hva barnet kaller fosterforeldrene. Noen kaller dem ved navn helt naturlig, mens andre lar seg "smitte" av andre barn i huset og sier mamma og pappa. Begge deler er helt greit syns jeg.

 

Jeg syns ikke det er noe som verken fosterforeldrene eller foreldrene skal sette seg ned å ta en bestemt avgjørelse på.

For hva skal man gjøre da om barnet begynner å kaller fosterforeldrene for mamma og pappa, skal man straffe barnet??

For har barnet først bynt, så er det vanskelig å skal slutte med det.

Å da er det ikke heldig om det sitter en biomor og biofar der og kragler på akkurat det.

 

Her snakker jeg om litt større barn enn spebarn og små barn opp til 3-4års alderen..

 

Hilsen hu mora som har 2 av sine barn i fosterheim:)

[Anonym bruker]

Å så vil jeg tilføre, at jeg ser ikke vitsen med at en mor skal sitte å fortelle sine barn at dem snart skal få komme hjem igjen, om det ikke er tilfelle.

Er barna plassert i fosterheim, så må man jo gjennom nemnda. Å da veit ikke mor eller far om barnet får komme hjem før etter da.

 

Så hvorfor sitte å lage store forhåpninger hos barna, om man ikke er sikker på at man kan oppfylle løftene sine?? For barna vil jo nesten alltid hjem til foreldrene igjen, også om foreldrene aldri burde ha sine barn boende til seg.

[Anonym bruker]

Begynner barnet selv å kalle dem mamma og pappa er det helt ok,men selvfølgelig veldig sårende helt i starten likevel.

MEN det er MYE verre om fosterforeldrene får barnet til å kalle seg mamma og pappa,slik som det er i mitt tilfelle! Et av mine barn flyttet da det var liten baby.Ungen var 6 mnd da på forrige samvær og var litt småforkjøla og hadde dessverre blitt litt redd meg,både pga forkjølelsen og at det var lenge siden han/hun hadde sett meg,3 mnd siden.Og han skulle få flaske,og jeg syntes det var greit at fostermor ga barnet flaske,siden det var så redd.Og da hører jeg fosterfar si "se hva du skal få av mamma! Nå skal du få mat av mamma".Og da satt jeg der da og hørte alt! Han tenkte ikke i det hele tatt! Ble fryktelig lei meg inni meg,men sa ingenting..

 

Det verste som er er når folk vil bli fosterforeldre bare fordi de ikke kan få barn selv!! Babyen min sine fosterforeldre er et klart bevis på det! Oppmuntrer fylkesnemnda til å gi oss mindre samvær gjorde de også Fordi samværene var så SLITSOMME! De var ikke mye slisomme nei! Hver gang vi var på samvær spurte barnevernet om det passet den og den dagen neste gang! "joda,for meg passer det som regel alltid! Er jo her jeg! " Sier fostermor.Hun er rett og slett FALSK! Vil ha barnet for seg selv!

Jeg har også et barn på 4-5 år som også er i fosterhjem,hun kaller både oss og fosterforeldrene mamma og pappa.Det syns jeg er helt ok,selv om det som sagt er sårende og høre.De har også barn fra før! Og jeg tenker ikke på dem på samme måte som babyen min sine fosterforeldre! Jeg liker dem veldig godt.Jeg vet ikke,kan vel kansje ha noe med å gjøre at jeg ikke fikk ha babyen hos meg selv så lenge og går glipp av babytiden,og at disse fosterforeldrene ikke kan få egne barn! Jeg føler de stjeler mitt barn! Det er en VELDIG vond følelse..

 

Dere må absolutt tenke nøye over dette valget om det er dette dere vil! Og ikke tenk at det blir DERES barn! For det blir det aldri! Dere skal bare gi den omsorgen og kjærligheten som barnets virkelige foreldre ikke får gi han/hun!

Og så må dere prøve å forberede dere på at KANSJE en dag dere mister dette barnet,det kan jo være dens foreldre får han/hun tilbake igjen! Og ikke minst så skal dette barnet ha samvær med biologiske foreldre!

[Anonym bruker]

Hvis barnet blir plassert i fosterhjem som nyfødt baby og skal vokse opp i fosterhjemmet så forventer du at fosterforeldrene ikke skal omtale seg som mamma og pappa? Mener du at barnet skal læres opp til å kalle dem fostermor og fosterfar? Det er jo dette hjemmet som blir barnets hjem, det er jo disse personene som blir barnets foresatte og nærmeste...vil du virkelig "stjele" det fra barnet fordi du som biologisk mor blir såret? Snakk om å være egoistisk i situasjonen. Barnet skal vokse opp i et hjem så naturlig som mulig og få en god tilknytning og føle tilhørighet...da er det viktig at du som biologisk mor støtter dette og ikke ødelegger barnets følelser og samvittighet overfor deg som biologisk mor.

[Anonym bruker]

Anonym 25.4 18.26 her..

 

Nei,jeg vet ikke..Men fosterfaren kunne jo ha holdt kjeft og ikke kalt henne mamma når jeg sitter der og hører på da! Det går og ha litt følelser da!

 

Er ihvertfall enig med de her som sier at man kan lære barna og si det motsatte enn det barnet skal kalle biologiske foreldre.Altså mamma og pappa til oss og kansje mor og far til dem! Ellers er det ikke rart hvis barnet blir forvirret!

[Anonym bruker]

Det er vel helt naturlig for dem å kalle seg mamma og pappa og de tenkte seg kanskje ikke så mye om. Det er ikke lett å være fosterforeldre og si alt riktig under samvær...det er så mye som kan såre.

Vi som er fosterforeldre vet veldig godt hvem som er biologiske foreldre til barna og prater om dette hjemme med barna og legger opp til et positivt forhold mellom fosterbarn og biologiske foreldre, men noen ganger må det tas avgjørelser som er vanskelige. Hos oss går barnet først i alle valg, vi har et fosterbarn som kom hit som baby som aldri skal tilbakeføres. For at barnet skal få god tilhørighet og tilknytning og ikke føle seg som en "utenfor" likebehandler vi alle barna vår selv om det noen ganger betyr at biologiske foreldre blir såret. Vi har et veldig godt samarbeid med biologiske foreldre, men vet at vi i 2 tilfeller har såret dem med våres valg. Det er ikke lett for oss og tro meg når jeg sier at vi er veldig klar over hvor vanskelig det er for biologiske foreldre.

 

Jeg er en av dem som skrev at det er naturlig å kalle seg for det motsatte, men hva om fosterforeldrene har barn fra før f.eks som kaller foreldrene for mamma og pappa.....da kan ikke fosterbarnet kalle dem mor og far...det blir også helt feil. Må selvfølgelig se det ann på situasjonen. Er det planlagt en langtidsplassering uten tilbakeføring og barnet blir plassert når de er små er det naturlig at de kaller fosterforeldrene det samme som de andre barna i huset.

 

Det å være fosterforeldre er ingen lett jobb pga alle rundt skal ha noe de vil si ang. barnet. Vi må ta hensyn til både biologiske foreldre og barnevernet og ofte mener dere forskjellig.

Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Vi gjør så godt vi kan og i hvert vanskelig tilfelle så tenker vi på hva vi tror er det beste for barnet i det lange løp.

 

[Anonym bruker]

Anonym 27.4 20.27 her..

 

Hvis fosterforeldrene har barn som før som kaller dem mamma og pappa og fosterbarnet begynner å kalle dem mamma og pappa,så er det noe helt annet! Det er klart det er sårende for biologiske foreldre det også,men det må man takle! Det er klart barna må leve mest mulig naturlig selv om det bor i fosterfamilie,det skulle bare mangle!

 

Du sier dere samarbeider med biologiske foreldre? Kan du si på hvilken måte?

Her har jeg rolig under samvær og i godt humør,tenker bare mitt inni meg om fosterforeldrene til babyen min men verken sier det høyt eller viser det på noen måte! Mitt ønske er å samarbeide godt med dem,på aller beste måte! Vi har jo et felles ønske,vi vil at barnet skal ha det bra! Jeg er ingen ille biologisk forelder,bare så det er sagt:).

 

Jeg pleier å få noen bilder på mail av babyen noen ganger,fryktelig koselig gjort av fosterforeldrene:).Men nå for en stund siden så skrev jeg noen ord til dem,spurte om vi kunne gjøre det slik at jeg kunne ringe dem noen ganger,jeg er ikke ute etter å mase sier jeg,bare jeg kan ringe somme tider og prate,spørre hvordan det går,og sånt! Jeg har ikke hørt et ord fra dem! Glemte å nevne det for barnevernet,men de har ikke nevnt noe om at fosterforeldrene har nevnt det for dem! Jeg føler rett og slett som at det er bare jeg som er opptatt av å samarbeide,og at fosterforeldrene ikke vil det!

Under rettsaken så vitner fostermora,hun sier jeg aldri tar intiativ til verken stelling eller mating! Det er de som gjør det! Men hadde både hun og barnevernet kunne tenkt litt! Hadde de kunne greid å sett for seg hvordan det er å være meg! Jeg har ikke fått muligheten til å bli kjent med barnet,og var på samvær hos noen vilt fremmede folk! Jeg er beskjeden og får ikke til å ta iniativ til noe slikt i et fremmed hus! Hadde det vært slik at barnet bodde hos meg lenge,at jeg hadde omsorgen for det først en stund,så tror jeg det hadde vært annerledes!

Skulle sett ansiktet på fostermora første samværet etter rettsaken.Jeg gikk bort og ba om unnskyldning for at jeg ikke hadde tatt intiativ og forklarte så godt jeg kunne hvorfor! Hun ble helt rar! Jeg synes hun så rett og slett sur ut! Jeg forstår det ikke! Veldig sårende at ting skal være slik!

[Anonym bruker]

Det er veldig vanskelig med samvær der fosterforeldrene er til stedet, jeg forstår deg veldig godt at du ikke har tatt så mye initiativ.

 

Hos oss foregår samvær med barnet hos biologisk mor med tilsyn av en person som kjenner barnet og som skal følge opp barnet (ansatt i barnevernet). Vi har vært heldige med tilsynsfører hos biologisk mor, så det blir i hvertfall litt lettere for biologisk mor og være seg selv med barnet. Biologisk mor har et godt forhold til denne personen i barnevernet.

 

Vi samarbeider med biologisk mor på den måten at vi sender sms med litt oppdateringer når noe nytt skjer (f.eks. barnets første skritt, spesielle hendelser), vi prater ltt sammen når jeg leverer barnet til samvær, vi lager fotoalbum av barnet og legger i nye bilder til hvert samvær, til jul treffest vi på kafe for overlevering av gaver og en koselig prat over kaffe.

Planlegging av samvær går egentlig gjennom barnevernet men vi er fleksible på bytting og har ikke hatt noe problem der.

 

I vårt tilfelle ville også biologisk mor kunne ringe, men barnevernet mente at det ikke var så lurt for de da vil fort kunne skli ut, vi har derfor en fin avtale om at hun kan sende så mange sms hun vil så svarer vi når det passer.

 

Når det gjelder å vitne i rettsaken så må jeg si at det er det vanskeligeste jeg har gjort noen gang. Jeg måtte være ærlig og fortelle det jeg hadde sett og det ble ikke godt motatt av biologisk mor. Det føles selvfølgelig som et angrep når noen sier ting som ikke alltid er så bra, men det er kun observasjoner vi har gjort og vi er pliktet til å fortelle det vi ser. Det tok omtrent 6 mnd etter rettsaken før forholdet mellom meg og biologisk mor ble tilbake der det var, det er ikke lett for noen parter. Ofte er det gode grunner for adferd man reagerer på, men det kan jo forklares i rettsaken. Man får jo saken fra alle sider.

 

Det at fostermor sa at du ikke tok iniativ er jo riktig observasjon da du sier det er vankelig i en fremmed sitt hus og fremmede folk. Da er jo observasjonen riktig, så blir det opp til deg i rettsaken og forklare hvorfor du reagerer slik. Alle forstår jo at det ikke er en naturlig situasjon og at din oppførsel er helt normal i en slik trykket setting.

 

Når barnet blir litt større vil det nok bli naturlig å ha samvær en annen plass enn i fosterhjemmet og det vil bli lettere for deg og være deg selv med barnet.

 

Hos oss er barnet 2 år nå.

 

 

[Anonym bruker]

Anonym 29.4 00.58 her.

 

Gå på kafe`sammen,et sånt forhold kunne jeg tenkt meg til fosterforeldrene!! Har alltid drømt om et sånt forhold! Har også et barn som er syk som har bodd i fosterhjem i mange år! Så jeg har drømt om et sånt forhold lenge..

 

Jeg forstår det ikke,hvorfor ikke min yngstes fosterforeldre kunne gitt meg det tlfnr! De vil tydeligvis ikke samarbeide! Alle fosterforeldre er ulike har jeg opplevd og disse her er nok blant de sjalu fosterforeldrene som vil ha barnet for seg selv tenker jeg! Det fins nok slike,selv om jeg VET det fins gode fosterforeldre også! Jeg har også et annet barn i fosterhjem og fostermora der er fryktelig koselig! Hun kan jeg ringe og sende sms til! Ingen problemer der! Hun har barn fra før,og hun sier hun forstår meg (så godt hun kan ihvertfall)siden hun selv har barn! Jeg er så evig glad jeg for at hun virkelig ikke forstår 100 % hvordan det er! Dette her med å ha mistet barna sine unner jeg ikke min verste fiende heller!

Den største grunnen til at jeg mistet barna mine (unntatt den eldste da,for det barnet er sykt,jeg greide det bare ikke,og jeg godtok at barnet skulle flytte! Fikk derfor ha det ofte på samvær i flere år) er han som var samboeren min,han er alkoholiker! Og jeg har kastet han ut nå! Og jeg kommer aldri til å la han flytte inn igjen,for de barna skal jeg ha igjen! Jeg vet jeg greier det selv! Det som er det tyngste av alt er å ikke bli trodd! Sitte under disse rettsakene og til og med bevise ting og likevel ikke bli trodd av bv! Og den advokaten deres unner jeg ikke min verste fiende inn på seg! Han kunne likesågreit slenge meg fysisk ned på gulvet og tråkke på meg! og si jeg ikke fortjener å leve!

 

Jeg vet ikke engang når min yngste gjorde sitt første smil engang..Har glemt å spørre (Er alltid så opptatt av å kose med barnet),og ikke har de nevnt noe..Men på det aller første samværet ga jeg en sånn "boken om meg"til fostermora og spurte om hun kunne skrive i den! Har ikke sett i den enda!

Skal begynne med samvær her hjemme på yngste neste samvær heldigvis!