BMI på 41 og prøverørsbehandling???

[Anonym bruker]

Hei

 

Er det noen der ute som har fått prøverørsbehandling med en BMI på 41?

Jeg har nettopp blitt satt på venteliste, og er endel overvektig... Så er litt nervøs for at vi ikke vil få hjelp:/

[curly sue]

drev å kikket litt på det da vi prøvde, hadde prøvd i over 3år... tror ikke man får det offentlig i allfall, må ned i BMI under 35, el var det 30, er ikke helt sikker... Mulig de gjør det på private klinikker---- uansett, masse lykke til!

[håperpå]

Tror nok ikke du får hjelp av det offentlige nei. BMI skal da helst under 30, evt 31-32 fikk jeg beskjed om.... Vet at det varierer litt fra klinikk til klinikk..

[miss_knl*babynr3påvei*]

riksen er verst... bmi under 30... men hvis du reiser til hausken i bergen så gjør det ikke noe.. min bmi er 39 og jeg skulle få hjelp der.. nå ble jeg da gravid på vanlig måte da så slapp og reise ditt... men det er privat da...

[Anonym bruker]

Litt lettet over å høre svare ditt:o) Takk.

Jeg HÅPER selvfølgelig at jeg også blir gravid før vi kommer så langt at vi skal inn.

Du får ha masse lykke til med din spire:o)

[Anonym bruker]

Jaja da var det konstatert... Får ikke hjelp til å bli gravid i Haugesund:o(

med en BMI på 40.1 må jeg ned 25kg.....Å det er jo lett!!!

 

Så nå er det over og ut for meg med prøving, gidder ikke mere av den plikt sexen.. 2år med det er ikke serlig gøy nei...

 

[Anonym bruker]

Vi skal søkes til Riksen. Det står på nettsidene at BMI-grensen er 33.

Min er i skrivende stund på 33,6, så har ikke så langt igjen.

 

For 2 år siden, rett før vi begynte prøving, så fant jeg ut at jeg bare måtte gå ned litt.. Da var BMI'n på 40,3!

Er svært glad for at jeg begynte å gå ned da jeg gjorde, ellers hadde veien vært lang nå..Håper jeg klarer å fortsette ytterligere ned. Skulle gjerne kommet under 30.. Der har jeg ikke vært på veldig mange år.

 

Ønsker deg lykke til HI. Vet det er dritvanskelig, men prøv!

Jeg har passert 30 og har alltid vært overvektig, alltid gått litt ned og masse opp. Nå har jeg endelig funnet min motivasjon!

[Anonym bruker]

Så utrolg flink du har vært da, hvordan får du det til??

Her i gåren er samboeren min veldig flink til å hjelpe meg med mat (lager sunn mat til meg) og motivasjon, men det store probleme mitt er at jeg har ikke tålmofighet en plass i denne kroppen min..

 

Det jeg ikke forstår er at vi ble gravid med en gang vi prøvde men mistet i uke8, dette året jeg ble gravid hadde jeg mensen 3ganger!! (har bestandig hatt uregelmessis mens). Men etter MA så er mensen helt presit hver måned, kan skille med en dag eller to. Så HVORFOR skal jeg ikke klare og bli gravid da etter 2år??!!

 

Jeg sliter også felt med at jeg om 1år og 3 måneder er 30år, her er vel mitt største problem. Jeg har bestandig sakt at jeg skal ha mitt første barn lenge før jeg er 30, men nei dette gåt ikke nå....Alle sir at jeg ikke må tenke på det.. Greit nok det, men det er ikkke lett..

 

Du får ha masse lykke til på Riksen og takk for at du skrev innlegget ditt her:o)

 

 

[Anonym bruker]

Langt innlegg, men prøver gjerne å svare på spørsmålet.

 

Det er vanskelig, og kommer nok alltid til å være det, tror jeg. Mulig noen syns jeg lever litt kjedelig, og folk på jobben fnyser når de ser matpakka mi, og sier de ville sultet ihjel.. Tror det har litt med vaner å gjøre også.

Lever så sunt jeg bare klarer.

- Drikker ikke alkohol, brus/lettbrus, juice.

- Totalforbud mot godis i ukedagene. Bittelitt på fredag og/el lørdag.

- Ingen fete sauser

- Minst mulig pasta, ris og poteter

- Minst mulig ost og melkeprodukter

 

Før, hvis jeg så en sånn liste, så ville jeg kjapt tenkt: Hva i huleste spiser man da?

 

Frokost: En brødskive, med f.eks egg, makrell i tomat, kokt skinke, skinkestek, tunfisk, banan.. I tillegg en kiwi eller en plomme eller annen liten frukt.

Så etter 2-3 timer tar jeg en gulrot

Lunsj: En brødskive + en gulrot, plomme, nektarin, kiwi (sesongvarer..)

2-3 timer etter det: et eple (kanskje bare et halvt, orker ikke hele)

Middag: består ofte av 1 kyllingfilet og masse grønnsaker som er kokt, bakt, woket.. eller bare salat. Spiser også noe svinefilet, rent oksekjøtt eller lam, men ikke så ofte. Eller som i dag, spiste vi omelett med grønnsaker og skinke i, på en seng av salat.

Tar gjerne en liten neve nøtter og i ny og ne, sånn helt utenom liksom.

Drikker vann, farris, kaffe.

 

Og sist, men ikke minst, jeg går en rask tur minst 5 dager i uka, ca. 30 minutters varighet.

Det er oppskriften som viser seg å funke for meg.

BMI 33,2 nå.. så den kryper fortsatt nedover. Skal inn til laparaskopi om 3-4 uker, så satser på at den er under kravet til da. Bør klare 1 kg til innen da. Søknaden er allerede sendt til Rikshospitalet.

 

Jeg har forresten vært gravid en gang jeg og, men det endte i en MA. Kroppen min er rimelig presis hver måned, og har hele tiden vært det. Her i huset, viser det seg at problemet ligger hos mannen. Det er ikke umulig at vi får det til igjen, men sjansen er nok svært liten.

 

Hvorfor så ille å bli 30?

Jeg lurte litt jeg og, i månedene før, men er liksom ingen forandring. Når folk spør hvor gammel jeg er, så svarer jeg fortsatt av og til 30, enda jeg snart blir 32. Hmm.. pussig å se det på trykk da.. hehe.

 

Bra du har en snill samboer som er med å motivere.

Jeg tror ikke jeg hadde klart dette uten mannen min heller, som har vært flink til å motivere hele veien, og han lager også noe av all denne sunne maten.

Nevner i samme slengen at jeg tar folsyre, kalsium (med K og D vitamin) og omega3.

Skulle gjerne dyttet diverse fisk inn i menyen her også, men liker bare ikke oppvarma fisk.. (makrell i tomat og tunfisk på brødskiva går, men bare av og til)

 

Ønsker deg masse lykke til videre! :-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde BMI på 32 da vi var på st.olavs hospitalet.. fikk noen komentarer og slik pga vekta av første legen jeg snakket med. men det var kun pga medisiner. man måtte ha en del mer medisiner hvis vekta er høy.. og det kan være at det ikke hjelper med medisinene hvis man er for overvektig.. og det var akkurat det som skjedde med meg første omgang.. vi var inn og ut av sykehuset annenhver dag i 2 uker. og endte med å avbryte forsøket pga eggposene ville ikke vokse som de skulle.. og det var pga medisinene funket ikke så bra på meg pga vekta... dette tok jeg tungt, men ga ikke opp.. jeg fikk beskjed om at jeg måtte gå ned minst 5 kilo før jeg fikk komme dit igjen.. jeg gikk ned 8 kilo før jeg skulle på medisinene igjen.. men det som er med de hormonmedisinene er at man går fort opp igjen i vekt.. så da jeg kom dit igjen så hadde jeg kun gått ned 3 kilo.. men de stoppet meg ikke for det.. , :) og det forsøket gikk som planlagt.. nå er jeg 17 uker på vei og er kjempe lykkelig..

[Kakedeig]

Heisann!

 

Jeg tror de fleste behandlingssteder ser an kroppsfasong og en del sånn ting før de avgjør om du får behandling eller ikke, selv om de oppgir at de har en grense. Det er hvertfall min erfaing fra utredning på riksen. Jeg hadde vel en BMI på rundt 33 når jeg var der, og det ble aldri kommentert med ett eneste ord, bortsett fra når jeg spurte om det selv. Den ene legen jeg spurte sa at det sikkert ikke skadet å gå ned noen kilo, men at ettersom jeg alltid hadde hatt regelmessig mens, så trodde han ikke at det spilte noen rolle. En annen lege sa bare at de hadde en grense på 35, uten å si noe mer om den saken når jeg spurte. Jeg har alltid vært stor men han mest fett på rumpe og lår og ikke så mye på magen, så det kan godt hende at det er grunnen.

 

Men jeg slanket meg noen kilo og ble gravid på den naturlige måten måneden før vi skulle inn til inseminasjonsbehandling. Jeg tok også akupunktur en gang rundt den samme tida, men aner ikke hva det var som gjorde resultatet.

 

Uansett: Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Min erfaring er litt, att jo mer du prover, jo vanskeligere blir det å bli gravid...Kan ikke prate ut av egen erfaring, fordi eg har ikke prøvd så mye å bli gravid.. Eg ble det bare plutselig, ved ett uhell.. Men Fikk besekjed av legen att eg måtte ha hjelp den dagen eg ville ha barn. Pga pcos. Og har en bmi på 40. Så nå er eg lykkelig gravid i uke 23. og vekten har faktisk gått litt ned, isteden for opp ..

Min kusine prøvde hardt i ett år å bli gravid, men klarte det ikke.. De fikk time til utredning for å få hjelp, evt prøverør. Og vips så var de gravid... uten hjelp.. en god veninne, prøvde i to år. Skulle inn og få prøverørshjelp.. og vips.. så var hun gravid.. på egenhånd... De har nok sikkert fått litt hormonmedisiner å sånt, før de skulle inn.. Og det har gjerne hjulpet.. Men tror også det er det att de sluttet å prøve... Det ble ikke en plikt lenger.. de slappet av.. Og det er vel det som hjalp de.. Så mitt råd er, prøv å slapp av... ikke prøv så hardt.. la naturen gå sin gang.. Kanskje det da plutslig dukker opp en liten spire.. ønsker deg uansett lykke til..

[Anonym bruker]

Jeg håper du ikke gir opp og at du forsøker å gå litt ned i vekt- det er så verdt det, selv om det krever mye styrke og pågangsmot! Bruk tid på å motivere deg selv før du setter i gang, finn metoder som kan passe for deg og be om støtte fra de rundt deg. Jeg håper du lykkes og at det etterhvert er hjelp å få for dere!

 

Ellers vil jeg kommentere du Anonym 11.51: det du skriver her oppleves voldsomt provoserende for oss som har prøvd å bli gravide lenge! Du forteller at du ikke har forsøkt lenge selv, men gir allikevel råd om å slappe av å ikke tenke på det; akkurat det viser at du hverken har kunnskap om emnet eller evne til å sette deg inn i hvordan det oppleves å være langtidsprøver! En enkelthistorie om noen som blir spontant gravid er overhodet ikke bevis for at det hjelper å "slutte å prøve". Når noen sier slikt føles det som om man selv er skyld i at man ikke er blitt gravid og det er veldig sårende! Jeg ber deg (og alle andre) om å være så snill å ikke komme med "lettvintråd" til noen som strever med å bli gravid....