Plagsomt sterkt morsinnstinkt! Jeg er jo "bare" 23!

[November-mamma-86]

Meldte meg inn på BarniMagen da jeg var gravid i fjor sommer.

 

Gravidteten var alt fra planlagt, og var litt av et sjokk å finne oppdage at "hoppe av i svingen"- metoden til kjæreste min og jeg ikke fungerte optimalt Men da jeg fikk summet meg litt (gråt i tre uker, kjæresten min, på sin side, var strålende fornøyd med å skulle bli pappa), og nyheten ble godt tatt imot av nærmeste familie og nærmeste venner, begynte jeg virkelig å glede meg - til tross for en utrolig sterk kvalme. Jeg innså at det faktisk er mulig å være student og mamma, og var glad for at jeg ville bli en (relativt) ung mamma (kom til å være 22 år når jeg fødte). En dag oppdaget jeg at jeg hadde hatt blødning, og det bar til legevakten, hvor jeg fikk time til gynekologen neste dag. På dette tidspunktet var jeg, i følge mine egne beregninger, 10 uker på vei. Ultralyd viste et embryo som tilsvarte størrelsen og utviklingen til et på 3 uker. "Babyen min" hadde altså ikke levd på 7 uker! Så lille embryo hadde sannsynligvis vært livløs helt siden jeg hadde testet positivt.

 

Sorgen var så komplisert. Selv om venninner og familie forsøkte å støtte, var det også tydelig en "men du ønsket jo egentlig ikke dette, så i grunnen så er jo dette bra for deg"- holdning. Jeg var et kaos. Kjæresten min er heldigvis en klippe og vi kom oss gjennom det. Sorgen er bearbeidet, selv om jeg iblant ser babyer på 6-7 måneder og tenker på den i magen som kunne blitt til sønnen min. Jeg var sikker på at det var en gutt!

 

Men helt siden denne gangen har jeg virkelig ønsket å stifte familie! Jeg syns nesten det er litt pinlig å si det, for det er nok veldig atypisk. Jeg går for en lang utdannelse, reiser masse, er glad i fest og morro. Mange reagerer negativt når jeg snakker om mitt sterke "morsinnstinkt" (hvis det i det hele tatt er mulig å snakke om et morsinnstink før man har fått barn ), for det er jo alt annet enn "kult"!

 

Dette er noe av det rareste jeg har skrevet! Ingen sammenheng! Tror kanskje jeg bare har behov for å sette ord på disse rare følelsene.

Men er de så rare? Mormoren fikk sitt første barn da hun var 22. To venninner har fått barn. Og jeg ser jo at det ikke en dans på roser. Dessuten lønner det seg jo på ingen måte. Men uten dette irrasjonelle instinktet hadde jo arten dødd ut.

 

En konklusjon på dette styret jeg har skrevet kan være: Jeg tenker for mye!

 

 

 

[Anonym bruker]

Vet du, jeg skjønner veldig godt hva du mener! Selv har jeg en litt annene historie. Jeg tok en provosert abort for halvannet år siden, fordi jeg følte det var for tidlig å få barn, og alt rundt det (men barnefar og hele situasjonen) var veldig vanskelig. Jeg tok abort nesten uten å tenke over det, fordi jeg følte at det var sånn det måtte bli. Etter aborten begynte jeg å tenke på hvordan det kunne blitt om jeg ikke hadde gjort det. Jeg fant ut at jeg slett ikke hadde kommet til å bli verdens yngste mor (ville vært 22 når babyen kom), og at det å være student og mamma og til og med alene og mamma faktisk går fint. Da begynte jeg å angre på avgjørelsen jeg hadde tatt, og fikk lyst til å bli gravid igjen.

 

Jeg fikk kjæreste rett etter aborten, og det er altså han jeg er gravid med nå. Denne graviditeten er også langt fra planlagt, og ennå hadde det nok vært best å vente litt (mest med tanke på forholdet), men samtidig er vi veldig glade for det. Men jeg får også mye rar tilbakemelding fra folk rundt meg, som ikke skjønner at jeg ønsker dette. De ville nok reagert på samme måte som du beskriver om jeg skulle mistet barnet; "ja men er ikke det litt bra egentlig....?" Men det hadde jo ikke føltes sånn!

 

Jeg blir også provosert av at alle (omtrent alle, virker det som) har et syn på det å få barn som at det er da livet slutter, og at alt man vil gjøre må gjøres før den dagen. Klart man ikke kan stikke på fylla hver fredag og lørdag lenger, men den dagen det er "livet" så vet ikke jeg.

 

Jeg har to og et halvt år igjen av studiene, og forbereder meg på en trang økonomi, lite tid og masse, masse glede. Folk har da fått til å være studenter med barn før, så hvorfor kan ikke vi klare det? Reising er også noe. Hørte faktisk om et par som reiste på backpacking i flere mnd med en tre mnd. gammel baby - og det gikk helt fint! (Kanskje ikke noe jeg har lyst til å gjøre, men det viser i allefall poenget - alt går an hvis en vil det nok, med eller uten baby).

 

Det var også et veldig surrete innlegg. Tenker mye jeg også serru, og observerer mye rart rundt meg nå. Legger også veldig godt merke til at folk på samme alder ofte er fryktelig umodne, det viser deg når vi snakker om dette. En bekjent av meg lurte bl.a. på om jeg "gruet meg til å få mage, og syntes det kom til å bli flaut..." Helt vilt, synes jeg.

 

Du har ikke rare følelser, de er helt normale. Gled deg til bli gravid igjen, når det enn sjer, og vær klar på valget ditt både ovenfor deg selv og andre. Folk er forskjellige, men spør du meg er vi de minst rare her :-)

[November-mamma-86]

Tusen takk for et flott innlegg! Ordentlig godt å vite at andre føler det samme.

 

Så herlig at du er gravid igjen, du må ha masse lykke til! Og gled deg til magen, det er jo bare så utrolig vakkert med gravidmage ("flaut"??? tror nesten bare man får le av slike holdninger).

 

Jeg tror litt av grunnen til at folk rundt oss reagerer som de gjør, er at folk har en ide om at barn er noe man får når man er vel ferdig med studiene, har jobbet noen år (slik at man får kjøpt seg hus og bil), er gift, og så kommer barnet. Men hvor gammel er man da? Tar man f.eks en 5-årig utdannelse, kan man være godt over 30 før det "passer", og hva om man ikke blir gravid da? Man er jo generelt ganske mye mindre (i hvertfall ettersom det jeg har lest) fruktbar når man er i 30-årene, enn det man er når man er i 20-årene.

 

Kos deg med graviditeten og den lille når hun eller han kommer! :-)

 

 

[optikerstudent88]

Føler akkurat det samme ! Er student og i fast forhold med det meste i orden, og har veldig lyst på barn etter at jeg fikk føle på kroppen en graviditet, og alle tankene rundt det. Vi valgte å ta abort, siden forholdet var nytt og vi var unge studenter begge to. Og det syntes jeg fortsatt at var en riktig avgjørelse. Men vi måtte da sette oss inn i det at vi kanskje skulle bli foreldre allerede. Og det gjorde oss veldig sikre på at vi ville ha barn en gang i fremtiden. Nå er jeg fortsatt student men noen år etter og har mer lyst på en liten en enn noensinne. Litt lite rasjonelt med tanke på tilværelsen Venner syntes det er tidlig og hastverk og hele pakka , men for oss føles det riktig, så vi går for det. Så nå får vi se om et par uker om det blir sommerbarn

[November-mamma-86]

Godt å høre at jeg ikke er den eneste

 

Lykke til med sommerbarnet!