Oppfordring til førstegangsgravide

[RISMOR]

Hei jenter!

 

Jeg vil bare dele litt av min nyervervede erfaring som jeg opplevde som verdifull selv.

 

Jeg har nettopp gjennomført 9 uker med

1) vellykket forsøk på å bli gravid første gang (jubel jubel) og

2) erfart min første spontanabort (kom ut i 9. uke).

 

Først som sist: Selv ble jeg ikke traumatisert eller deprimert. Bare veldig skuffet. Dette er individuelt. Men jeg har en god idé hvorfor det gikk såpass bra:

 

Dette forumet og andre forum (doktor online, lommelegen osv) har gitt meg svært god innsikt i f.eks. hvilke hensyn en bør ta, hvilke symptomer som er vanlige, og hva mange går og engster seg for. Hurra for det! Denne informasjonen har gjort at jeg ikke har følt meg alene. Jeg har fått svar på alt jeg har lurt på - men litt søke-innsats må til.

 

Siden jeg testet positivt (09/09-09!) har jeg og mannen min har hatt "is i magen". Selv om vi har kjent ilinger av spenning og glede og forventning. Kalt det for "det lille grynet" i mange uker.

 

Hva skjedde: Ut i uke 7 ble jeg mistenksom. Brun og grøtete utflod ("sviskekompott") og små blødninger var noe jeg hadde lest om.

Jeg fikk ultralyd etter litt masing og legen kunne se kun plommesekk på skjermen (tegn på graviditet i 5. uke), ikke noe embryo (tidlig foster).

Legen sa ikke (!) et ord at dette trolig var tegn på abort - hun sa bare at jeg kunne ha blitt gravid på et senere tidspunkt (men vi hadde ikke sex etter eggløsningen, så det var ingen mulighet). Og hun sa vi kunne ta en blodtest for å vise hormonøkning. Jeg rakk det ikke før vi reiste en uke til Stockholm på høstferie.

 

Jeg skjønte at det skulle ut - men ikke når.

Jeg sjekket mer på nettet - hva er SA (spontan abort), hva er MA (missed abortion), hva er TA (truende abort) osv.

På barnimagen.no kunne man lese hva som skjer: hvordan det ser ut, smerter, kramper osv.

 

Ingen kan forberede seg helt, men man kan være innstilt på at det kommer. Det kommer mange små tegn i forkant. Ingen grunn til å bli hysterisk, men ta det rolig og være på vakt. Jeg sluttet å føle meg gravid. Puppene var ikke ømme. Sånne ting.

 

To dager etter at vi kom hjem fra Stockholm begynte magesmerter kl. 7 om morgenen. Krampene ble verre og jeg blødde mye. Tirsdag kom plommesekken og onsdag flere større rester. Nå, tre dager er alt over og vi gleder oss til å prøve igjen.

 

Jeg aaaaante ikke hvor vanlig dette var før jeg så at det kunne skje med meg selv. Nesten alle kvinner opplever å abortere. Det er verdt å ta til seg. Det er ikke noe forferdelig som rammer bare stakkars lille meg (det er ikke meningen å være ufølsom). Det er noe trist men naturlig som har rammet våre mødre og bestemødre i all tid - forskjellen er bare at idag kan man lære om alt dette uten å bli skrekkslagent overrasket. Heldigvis kan man lese helt vanlige spørsmål og kvalifiserte svar fra leger, jordmødre og andre som har erfaringer (husk å søke mange kilder før du drar konklusjoner).

 

Det er heldigvis ikke så tabu å snakke om det lengre. Snakk om det. Det gjør det hele mer menneskelig.

 

Til slutt - du har blitt gravid og har all slags spørsmål: Bruk dette verdifulle forumet (og andre kilder) og gjør deg godt kjent med hva som er vanlig i graviditet (fullført som avbrutt). Det gjør deg sterkere og bedre forberedt på hva som skjer - enten du er heldig eller må vente litt lengre.

 

Hilsen optimist

(29 år og snart gravid igjen)

[Gjest]

Takk for at du delte denne historien! Lykke til videre.

 

Det blir neste gang;)

[Streisand]

Kjempebra at du deler dette! Jeg er 6 uker på vei og krysser fingrene for at alt skal gå bra!

[RISMOR]

Takk førstegang;)

Det var ikke tøft å abortere men det var nyttig å vite at det virkelig kan skje, og at det er kjempevanlig.

Vi prøver igjen så snart underlivet er klar for ny runde. Kjøpte forresten masse rimelige eggløsningstester og graviditetstester på http://www.billige-tester.com/ (gratis og rask levering) slik at vi kan følge med ny eggløsning.

[RISMOR]

Setter pris på at du sier det, Laria! Lykke til selv.

[mamma og my]

Bra innlegg! Jeg er en av de som taler for at det må være lov å snakke om SA her inne, fordi det er en del av det å være tidlig gravid. Jeg har selv mistet, og opplevde at verden faller ikke sammen, en kommer over det og videre. Jeg er faktisk roligere dette svangerskapet, etter at jeg mistet, enn svangerskapet før. For en kan rår ikke over det som skjer så tidlig. Men at det har vært steder å få informasjon og støtte når det skjer, som her inne, har vært kjempeviktig for meg!