Hvis det er noen her som i likhet med meg fikk ris på blanke messingen

[Anonym bruker]

Jeg har bare noen spørsmål.Var det noe som ble snakket om hjemme hos dere? hos oss var det tabu å prate om og vi har ikke gjort det etter jeg ble voksen heller...

 

Var det sånn at de sa tl dere- nå får du ris eller ble dere bare lagt over fanget uten forvarsel ?

 

i og med at vi aldri nevnte ordet ris hos oss,ble jeg bare tatt inn på kjøkkenet og hvis døren ble lukket visste jeg hva som var i vente

 

begynte dere å gråte når dere ble kledd av eller når daskene kom ?

 

 

Vet dette er rare spørsmål, men har jo aldri turt å prate med noen om dette, blir varm og kvalm inni meg av ordet ris

[Anonym bruker]

Fikk aldri ris/klaps og fikk aldri husarrest. Er veldig glad for det!

[Anonym bruker]

Jeg fikk ikke "ris" men juling!

Og ordet "Juling" ble stadig brukt ja. Som feks "pass deg hvis ikke får du juling"

[Anonym bruker]

hva slags juling ?

[Anonym bruker]

HOs oss var det også tabu. Både mamma og pappa slo oss barna med kjeppe, pinne, alt hva dem kan komme av. Mamma slo meg i ansiktet så hardt en gang, at jeg fikk en diger blåmerke på kinnet. Da ba hun meg om å lyve og si at jeg gikk på noe. Jeg var vel 8-9 den gangen. Vi gråt alltid, for det gjør jo sinnsykt vondt å bli slått med en pinne. Riktignok utenpå klærene, men alikevel.

 

Så hver gang sønnen min slår meg nå, så blir jeg ydmyket, og det gjør meg så forbanna. Jeg fikk ikke tatt igjen da jeg var liten, og måtte ta imot juling. Men nå så får sønnen min en omgang kjeft hvergang han slår meg...med vilje. For når han slår, så kommer alt det jeg har gått gjennom som liten opp igjen i minnene mine. Og følselsen av ydmykhet. Men jeg har aldri krummet et hårstrå på hodet hans.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke oppvokst i et hjem med vold, men en gang husker jeg mamma klikket og slo meg med teppebankeren.. Utenpå klærne. Jeg løp opp trappa og hun etter mens hun slo etter meg..

 

Vi har snakket om det mange ganger nå som voksen og hun angrer dypt, men sier at hun ble så sint at hun mistet kontrollen..Det er egentlig utilgivelig, men jeg ar ikke tebkt å holde det mot henne, Var en engangshendelse..

 

Men den satt jaggu støkk i meg og jeg kan ikke en gang se for meg hvordan dere som er oppvokst med vold må føle det...

[Anonym bruker]

Sønnen din slår deg???? Hvor gammel er han? Det var da litt av en oppførsel!

[Anonym bruker]

Det var ikke et tema noen tok opp hjemme, det bare "var slik". Visste at gikk jeg over streken, og min mor sa "vent til pappa kommer hjem", så vanket det pisk. Men her var det kun med flat hånd, og det var kun min far som gjorde det. Og det var faktisk som ledd i oppdragelsen, og kontrollert. Ikke uhemmet pga sinne hos min far, men straff for meg.

 

Ikke at jeg likte straffen, og den gjrode meg ikke snillere. Ikke hadde den noen preventiv virkning på min oppførsel, og det eneste jeg tenkte på etterpå(når jeg skulle tenke over hva jeg hadde gjort og hvorfor jeg fikk pisk), var hevnen. Nå hadde jeg fått pisk, så da kunne jeg gjøre noe galt på en måte.

 

Jeg har ikke problemer med dette nå, og hadde det heller ikke den gangen. Men mine foreldre liker det IKKE om jeg nevner noe om det i dag;) De innser nok at det var helt galt, men den gangen var det ganske vanlig. Jeg er født i 1970.

[Anonym bruker]

Skjerp deg 18.02. Barn slår. Noen ganger med vilje og noen ganger ikke med vilje. Men sønnen min han slår bare når han er kjempe sinna, og ikke vet hva han skal gjøre av seg. Og det er heldigvis sjelden. Ikke kom her og tror at ingen barn slår.

[Anonym bruker]

kan ikke huske at jeg ble slått nei, men det kan sikkert ha forekommet hvis jeg var skikkelig pøbel, jeg skulle nemlig ALLTID prøve ut ting vi ikke fikk lov til, og til tider veldig farlige ting, som å gå inn i et falleferdig skjul/uthus som var i nabolaget... Men aldri på baken! Fikk vel knips på fingen eller et klaps på hånda hvis jeg gjorde noe jeg ikk skulle ha gjort:p Men for det meste var det"du får ikke lov til å leke ute med de andre barna på 3 dager" trusselen som gjorde sitt;)

 

Slår ikke barnet mitt, men har knipset han fingeren en gang, da skule han nemlig ta på ovnen selvom jeg hadde sagt nei 10 ganger:/ Var ikke noe kos, emn han gjorde det aldri igjen. Andre ganger har jeg skremt ham litt ved å si ifra høyt når han er på vei til å gjøre noe farlig (som å trekke pusen i halen) mens han har rygen til. Da skvetter han og skjønner at det var dumt gjort. Men han har aldri blitt redd meg. Vil kose med en gang han har fått skjenn for noe (noe som heldigvis forekommer meget sjelden). Så litt "dårlig oppdragelse" forekommer nok i alle hjem, for mamma orker bare så mye før hun blir lei:p

[Anonym bruker]

Jeg ble aldri slått- men det hente at det kom trusler om å "få ris på rompen foran alle" - dette var bare en tom trussel- som jeg raskt også oppfattet som en tom trussel. Så tok ikke skade av det- men ville aldri funnet på å bruke en sånn trussel på mine barn.

 

Men syntes det var veldig ineressant å lese om dette.

 

Det jeg lurer på er hvordan forholdet til foreldrene deres er nå- og om dere som har blitt slått lar besteforeldrene passe barna deres?

[Anonym bruker]

Vi fikk ris,og dette ble det ikke snakket om, hverken da eller siden.

Men det som var så rart da,var at dette skjedde bare i de helgene vi var på hytta.Tror dette kom av at far var alkoholpåvirket..

 

Da vi var hjemme ble vi heller "tatt i",dvs at far tok tak i oss og enten rista oss,eller dro oss med bort/ut av rommet.(jeg synes dette var vel så ydmykende).

 

Jeg har "ettervirkninger" av dette ennå,

Jeg blir kvalm og uvell inni meg når jeg blir sinnt på jr. Jeg tar meg selv i å storme bort til ham (etter gjentatte advarsler så klart!) og ta tak i armen hans,vri ham mot meg og si; DU! hør etter..osv

Og når jeg står der med armen hans i hånden min får jeg utrolig dårlig samvittighet,og føler meg som ei dårlig mor.

 

Har en liten liste her,med ting jeg legger vekt på i oppdragelsen av min sønn;(ting som aldri ble gjordt hjemme da jeg var lita).

 

- Ikke vær redd for å be om unnskyldning! Si beklager hvis jeg føler jeg har behandlet ham urettferdig.

Han skal vite at voksne også kan gjøre feil,og at jeg ikke har alle svarene,men at det er ok.

 

- Gi ham mange klemmer, og fortelle ham hvor glad jeg er i ham.

 

- Skryte uhemmet av ham! (hjemme hos oss regjerte janteloven til det fulle).

 

Nå som voksen har jeg et ok forhold til foreldrern mine..jeg er nok bitter innvendig,men ikke noe jeg bryr meg om å vise.

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hjemme hos oss fikk vi ris på rompa, med flat hand. Veldig ukonsekvent, det var det værste, faktisk, ikke selve risen, men å aldri vite om handlingen man hadde gjordt skulle lede til ris eller bare tilsnakk, eller kanskje til og med noen vennlige ord som kunne forklare at det ikke var min skyld.

Fikk ris en gang da jeg knuste et glass ved et uhell, men ikke den gangen jeg dytta ned en vase.

[Anonym bruker]

Jeg som skrev over her, med siste ord "vase".

 

Vi snakket aldri om at vi fikk ris, men vi fikk ikke beskjed om å skjule det, jeg var ganske gammel da jeg forsto at det bare var hjemme hos oss dette var vanlig.

Det var også bare pappa som ga ris, men mamma hadde ikke noe i mot det, virket det som.

Jeg er fremdeles litt redd for pappa, selv om jeg i dag annser han for å være en fjott.

 

Jeg kjenner også at jeg må jobbe litt med meg selv for ikke å videreføre dette i min barneoppdragelse, man praktiserer som man har lært, ofte. Men jeg husker også hvor usikker og redd jeg var, og greier derfor å ikke gjøre dette mot mine barn. Dette er ting som jeg ikke sier høyt, men jeg tror at mennesker som har opplevd misshandling ofte misshandler selv, så jeg er glad for at jeg er klar over at dette ligger i meg, slik at det ikke slår ut som en bombe en dag, jeg har kontroll over det, og ville aldri gjordt det mot barna mine, fornuften vinner over "instinktet"

 

Ville dere forresten kategorisere ris på rumpa som misshadling? Det vil jeg, pga alle følelsene jeg hadde rundt det, usikkerheten og redselen. Selve fyskise smerten var ikke stor, men det var en psykisk påkjenning.

[Anonym bruker]

jeg fikk også ris,syns det var verre at buksa og trusa ble trukket ned enn selve julingen.Snakket ikke om det nei,men ble truet med " å få varma rumpa" hvis jeg var uskikkelig.

[Anonym bruker]

Jeg lar ikke faren min passe barna mine, og jeg kjenner at jeg blir skikkelig uvel når han blir sinna på ungen mine, men alikevel så tørr jeg ikke si i fra til han, han har fremdeles makten over meg. Jeg er rimelig sikker på at faren min ville fått diagnosen psykopat, kanskje en mild utgave, men dog.

Jeg fjerner ungene mine fra faren min når han kjefter, men tørr som sagt ikke å si i fra.

[Anonym bruker]

hadde jeg fått ris med klærne på hadde jeg kanskje ikke brydd meg jeg heller.Kjempet med nebb og klør til the bitter end for å beholde undiken på.Dess surere ble faren min og mer ris blei det

[Anonym bruker]

Fikk juling av fattern mange ganger vi...

Ukonsekvent og etter humør. Var livredd faren min!

Han rakk å klappe til min eldste i noe han hevder var refleks, før jeg tente fult på han, han har ikke noe i nærheten av barna mine å gjøre så enkelt er det..

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en pappa som ga broren min og meg MYE ris!

 

Han eier ikke empati, alt skal skje på hans premisser, ser bare feil i andre hele tiden. Jeg skal være forsiktig med å gi han en diagnose, men han har mange fellestrekk med en psykopat.

 

Jeg trodde det var vanlig da jeg var liten at han ga oss ris. Men skjønte på slutten av barneårene at det ikke var riktig. Han ga oss det aldri foran andre enn familiemedlemmer (stemor og søsken). Han truet oss alltid med det da vi var ute blant folk, da. Og det kunne han si av en liten filleting. Jeg følte at om jeg sa noe galt, fikk jeg ris når jeg kom hjem, og jeg følte meg så lite verdt.

 

Min bror og jeg sluttet å være hos han, da broren min var 10 og jeg 12 år. Da var det nok, både fra oss og mamma. Pappa og mamma flyttet fra hverandre da vi var små, og hun hadde ingen aning om at han ga oss ris. Heller ikke da de bodde sammen, før vi fortalte det.

 

Ja, det var på en måte tabu å snakke om det med pappa, for jeg var livredd han og han stod på sitt. Alt det han gjorde var riktig i han sine øyne og det gikk ikke ann å endre på... Men mamma har da beklaget seg overfor oss, på han sine vegne og at hun skulle gjort noe før.

 

Da han ga oss ris, lå vi over kneet/fange hans med rumpa bar, og da slo han oss med håndflaten sin hardt flere ganger. Ja, jeg gråt og hylskrek da han viste tegn til å gi oss ris og da han gjorde det. Jeg klarte nesten ikke å sitte etter en slik omgang...

[Anonym bruker]

Fikk massevis av juling. Ukontrollert. Det kunne være hvis mamma tvang meg til å ta på sko jeg ikke likte. Så løp hun til pappa og klagde på meg, så fikk hun han til å banke meg. Jeg hadde lagd julegaver til to av pappas svigrinner som jeg likte- da knuste mamma bildene jeg hadde lagd, og kastet delene på meg. Begge hendelsene var jeg ca 5 år.

 

Ble slått med belter, kleshengere, flasker ol. Masse kjeft for alt mulig. Aldri noe hyggelig.

 

Har valgt å ikke ha kontakt med de i dag, har våært til megling, men sagt jeg ikke klarer å glemme, og at jeg har mer og mer problemer med å tilgi når jeg ser hvor gla jeg er i mine barn. Kunne ikke falt meg inn og lagt hånd på de. Uansett.. Vi har hatt en anstrengt forhold siden jeg ble voksen og fikk barn, for jeg vil ikke at de skal være der.

 

Moren min er ustabil og setter min eldste opp mot meg, og er et skikkelig rasshøl (det er MILDT sagt). Hun har viet livet sitt til djeveln selv tror jeg, for det finnes bare martyr, tyranneri og jantelov i hennes sinn. Ond og egoistisk.

 

Har også kuttet kontakt med søstern min fordi hun påstår at det går an å glemme og tilgi. Jeg fikser ikke det. Men jeg er ikke avhenig av de økonomisk sånn som hun er... gudskjelov.

[Anonym bruker]

Her er det mange som har svart, at ja, vi fikk ris som små, kanskje tilogmed juling.. Er dette vanligere enn vi tror, bare at vi snakker ikke om det? Barn ønsker jo å beskytte forelderen sine, så de tørr gjerne ikke si noe.

Var det mer normalt for 20-30 år siden enn det det er i dag?

[Anonym bruker]

Fikk noen ørefiker av mamma, aldri av pappa. Kan bare huske at jeg fikk ris på rumpa en gang (med rumpa bar). Da pappa kom hjem sa mamma at jeg skulle fortelle hva som hadde hendt. "Jeg har fått ris på rumpa",sa jeg. "Hvorfor?" spurte min mor. Husker ikke hva jeg svarte, og kan fremdeles ikke huske hva jeg hadde gjort galt. Helt tydelig at den oppdragende hensikten druknet i straffen. Kommer aldri til å røre barna mine ihvertfall!

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 21:31

 

Hmm... Det var sikkert mest vanlig for 20/30 år siden, men min barndom var på 80-tallet, og han holder på enda. Jeg har en halvbror på 10 år som også får ris (vet ikke om han gjør det like ofte lenger). Det er jo ikke lov til å bruke vold i dag og alle foreldre burde ha samvittighet til å la vær å bruke vold, men han lever i sin egen verden. Heldigvis har stemoren min gått fra han nå, så får håpe broren min kommer seg langt vekk fra han...

 

Tror ikke faren min opplevde noe slikt i sin barndom, så jeg vet ikke hva som har fått han til å oppdra oss på den måten... Noe galt med han må det jo være...

 

Ja, jeg tror også det er mye en ikke vet bak lukkede dører. Sikkert flere blant mine venner som har opplevd det samme...

[V.A.B]

NN 00.33: Sitter du her å forteller at broren din får juling uten at du gjør noe med det? Si meg, er du dum? Håper for ungens skyld at du anmelder svinet..

[Anonym bruker]

Ja dette sjokkerte meg også. Ta ansvar. Barnemishandling er både ulovlig, straffbart og svært skadelig. Ved å ikke reagere bidrar du til at broren din får en mindre verdifull barndom og har dårligere sjanser til å lykkes som voksen. (ikke dermed sagt at dere andre som ble slått nødvendigvis har lykkes dårligere enn de som ikke ble slått)