Er lamslått....

[Anonym bruker]

Sitter i samme stolen på tredje timen nå og kikker tomt ut over sjøen. Mensen var forsinka og tenkte i det lengste på overgangsalderen, men ble nå likevel urolig etter 6 dager over tiden og kjøpte en test i dag. Den var veldig positiv. Jeg er 44 år og vil være 45 innen barnet kommer. Jeg har dessuten blitt fortalt at jeg ikke kunne få flere barn etter en alvorlig eggstokkbetennelse med sykhusinnleggelse og operasjon, dette var for 7 år siden. Vi har ikke brukt prevensjon siden, og det har gått bra. jeg har tre barn fra før på 10, 15 og 17, og min mann og jeg var godt fornøyd og begynte å glede oss til besteforeldre tiden om noen år...........Men går dette bra??? Tusen tanker raser gjennom hodet nå, og de fleste dreier seg om barnet vil bli normalt??? Abort er ikke noe jeg tenker på. E det mulig????

[Anonym bruker]

Livet er det som skjer med deg mens du legger andre planer! :-)

 

De store barna dine blir en "mellomgenerasjon" og unge voksne som kan bidra hvis du til tider tenker at du er for gammel selv! Det der blir nok bra, skal du se! :-)

[magica fra tryll]

Hei! Våre eldste barrn(tvillinger) er 18år om 1 mnd, og yngste er 8 mnd. Selv er jeg 42 og mannen 45. Vi har 5 barn, 3 store og 2 små. Det går kjempefint! Og de store er bare så fantastiske med de små,-lykkelig er den som har mange søsken, tenker jeg noen ganger når jeg sitter og ser på hvor stor glede de har av hverandre. Det kommer til å gå kjempefint,-var en liten en som absolutt ville til dere da kanskje...hehe

Lykke til fra meg!

[JoJoVi]

Takk for oppmuntrende ord. Barnet er hjertlig velkommen, men er mer bekymret om det vil gå bra. Har ikke sett noen som er like gamle som meg som har fått barn her inne, men de finnes sikkert. Skjønner ikke at det er mulig, og måtte innom apoteket for en time siden og kjøpe ennå en test, denne var digital og det tok mindre en et minutt før det stod gravid. Kjenner nå at jeg er redd for barnet og redd for å abortere. Dette er jo et stort under, tenk vi har ikke brukt prevensjon på syv år og så blir jeg gravid i en alder av 44 år.

 

Livet har jammen noen overraskelser i vente.

[JenteOgGutterMamma!]

 

Hei og gratulere så masse med graviditeten! :-)

 

Dette kommer til å gå kjempebra skal du se! :-)

Er selv 42 år og har barn på 14, 11, 7, 4 og 2 mnd og vi storkoser oss om dagen!

Det er såå utrolig stort og koselig bli mamma i moden alder at vi har planer om å prøve på et barn til, iallefll og droppe prevansjon og bare se om jeg blir gravid igjen om 1års tid! :-)

Og barna syntes det er stor stas å få en lillebror, og kan tenke seg flere småsøsken! :-)

 

Det at du tenker på alder ol. er helt naturlig, men husk at dei aller fleste graviditeter går bra og at barnet er friskt selv i vår alder! :-)

Jeg anbefaler deg å gå til legen og be om å ta utvidet UL og duotest!

Duotest en blodprøve tas mellom uke 8 og 10, og ultralyden tas i uke 11 - 13!

Er den fin så slipper du fostervannsprøve! :-)

 

Har ei veninne på 44 år som har barn på 18, 14 og 6 år som også nettopp har funnet ut at hun er gravid,hun blir 45 år 2 mnd etter fødselen!

Hun er 9 uker på vei og skal ta duotest og utvidet UL i Tronheim nå i November!

 

Masse lykke til! :-)

 

[Irene Adler]

Jeg er 44 og vil være 45 innen mitt første barn blir født. Har termin om 11 dager. Gleder meg veldig til å bli kjent med lillebamsen i magen...

 

Kan hende du kommer til å være lamslått litt lengre enn de yngre damene her, men så når miraklet har sunket inn, er det bare å begynne å glede seg. Tok litt tid for meg før det ble virkelig at jeg skulle ha barn.

 

Lykke til!

[KirstenAnn64]

Så fantastisk. Jeg fikk min 3 for 15 mnd siden i en alder av 43. Har aldri vært så frisk under et svangerskap. Ikke ta abort. Dette kommer til å gå så bra. Professoren sa til meg at det er veldig sjelden en på rundt 45 får barn m misdannelser eller Down S. Som sagt lille Johanne er nå snart 15 mnd å verdens vakreste. Martine på 10 å Christina på 7 er stolte storesøstre. Lykke lykke til.

Klem fra Kirsten...

[JoJoVi]

Tusen takk for gode tilbakemeldinger, det varmer. Det har ennå ikke gått opp for meg at jeg har en spire i magen, det eneste jeg merker foreløpig er ømme bryst, må tisse hele tiden og så er jeg så usigelig trøtt. I dag har jeg og mannen min snakka i et par timer om svangerskapet, og det kom selvsagt som et stort sjokk for han også. Dette var helt uventa og det er nesten som et rollespill oss i mellom når vi snakker, ingen av oss fatter at det er mulig. Jeg var liksom steril og det har gått greit uten prevensjon i mange år. Foreløpig tar vi en dag om gangen, tørr ikke tro at spiren min vil klare å klamre seg fast og vokse inni meg. Abort har blitt nevnt, men ingen av oss er der, vi har tross alt tre barn sammen og det er for galt å velge bort fjerdemann?? Samtidig mener min mann at sjansen for et handikappet barn er stort, og vil vi orke det i vår alder (plutselig tynnger alderen) Vi har et handikappet barn i vår familie og vel kjent med hva foreldrene strir med. Vi er begge unge til sinns, og jeg kan med letthet lyge meg fem-seks år yngre av utseende - men eggene mine begynner kanskje å gå ut på dato? Vel som dere ser her er det mye vingling, og sant og si så har det ikke gått opp for meg ennå, men når kvalmen setter inn vil det kanskje begynne å synke mer inn over meg. Vi har iallefall bestemt oss for å ta den der testen som var nevnt her Duo-test? Vi bor i en by med universitetssykehus så jeg regner med at vi får gjort det her i byen, eller må vi til Riksen? Noen som vet? Så får vi heller ta det derfra.

Ellers smiler jeg for meg selv når jeg tenker på det sjokket jeg vil gi omgivelsene hvis/når jeg kommer med mage. Noen som har fått reaksjoner?

[oldmother]

Jeg tenkte akkurat som deg, da jeg skjønte at jeg var gravid i en alder av 45 år. Hadde masse rare tanker om dette og var livredd for både min helse, og om det skulle være noe galt med babyen.

 

Jeg hadde 2 store fra før i et annet ektaskap, men ingen med min nye mann. Vi hadde prøvd å bli gravid i førsten av førtiårene men etter en abort da jeg var 44 år trodde vi at det toget var gått. Men da man minst tenker på det, skjedde det. Jeg var gravid i en alder av 45,5 år.

Etter masse samtaler og morkakeprøve, som man har krav på hvis man er over 44 år, fødte jeg en nydelig gutt i juni. Svangerskapet gikk strålende, selvfølgelig litt småplager , men ikke verre enn for 14 og 9 år siden. I tilegg fikk jeg masse oppføling og ultralyd hver 3-5 uke gjennom hle svangerskapet.Følte meg veldig trygg under svangerskapet pga det og at jeg hadde tatt morkakeprøve.

 

Morkakeprøven fikke jeg tat i 11 uke, og jeg fikk hurtigsvar på de vansligste kromosomfeilene etter 1 uke. Da var ennå ingen som visste at jeg var gravid. Etter positiv test, fortalte vi om det til venner, familie og jobb. Grudde meg til hva de ville si om denne graviditeten, men alle synes dette var så hyggelig.Jeg tenker at hvis man blir gravid av seg selv uten tukling med hormoner, er det en mening med det.

Nå er jeg veldig glad for at alt gikk bra, og at gutten vår var frisk og nydelig.

Det er virkelig en berikelse å få barn sent i livet. Har en veldig ro og koser meg veldig hjemme. I tilegg er storesøstrene så stolte og gode med han, og jeg tenker at de er også er en omsorgsperson for han for alltid. Min eldste datter blir nesten som en reserve mamma.

 

Lykke til med svangerskapet!

 

[JoJoVi]

Fint å høre fra andre som har vært eller er i samme situasjon. Vi er på besøk hele denne helga, så min mann og jeg har ikke fått snakket noe særlig sammen. Det er forsåvidt greit, jeg bruker mye av den tiden jeg er alene til å tenke, men tankene svinger enormt. Jeg har også vært innom tanken at dette er det en mening med, nærmest et mirakel. Hvordan kan jeg da velge bort denne spiren, bare tanken får tårene til å renne. Nå er kvalmen kommet, og jeg begynner virkelig å føle meg gravid. I morgen skal jeg holde et foredrag på jobb, men dagliglivet er helt fjernt, lever i en boble nå. Jeg har en krevende jobb, og ved tidligere svangerskap har jeg vært veldig kvalm hele tiden og hatt problemer med å jobbe. Hva med dere andre, noen som ble tidlig sykemeldt??

Har et spørsmål om morkakeprøve, er det bedre enn Duotest og fostervannsprøve?

 

 

[gravid 67 modell:-)har født]

først av alt; Gratulerer med det lille mirakelet:-)

 

jeg kjenner meg ekstremt godt igjen i det meste du skriver. Vi opplevde akkurat samme sjokket tidlig i påsken, hadde overhodet ikke tenkt tanken på noen flere barn (de eldste er 17 og 20).

Så jeg brukte lang tid på å skjønne hva som hadde skjedd.

Så kom alle spørsmålene; vil dette gå bra, vil jeg klare det (vil kroppen min klare det), hva vil skje med livene våre etterpå, hvordan er det å vokse opp med så "gamle foreldre"?

 

Derfor tok det en stund før sjokkfølelse og usikkerhet ble erstattet med glede og forventning.

Nå har jeg bare 1 mnd igjen til termin, og formen har vært veldig bra gjennom hele svangerskapet.(Bank i bordet!!) Faktisk like bra som med de 2 første - og da var jeg tidlig i 20 årene mot nå 42.

 

Jeg tok fostervannsprøve som ga svar på at vi ikke venter et barn med alvorlige kromosonfeil. Har også fått noe ekstra oppfølging nå den siste tiden - noe som har vært betryggende.

 

Fordelen med morkakeprøve er vel at den kan taes tidligere i svangerskapet enn forstervannsprøven. Og det er jo en fordel.

 

Vi opplever det som nå skal skje som et lite vidunder, og gleder oss veldig til å ta fatt på en ny epoke i livet vårt. Storebror flytter til utlandet etter sommeren for å ta fatt på mange års studier, og storesøster blir nok mer reservemor enn søster tror jeg:-) Tror vi får mye hjelp av henne.

 

Det har vært en fantastisk tid fra svarene på fostervannsprøven kom. Før det var det endel usikkerhet og uro i forhold til om alt var bra osv. Det finnes jo ikke noe mer spennende enn å bære frem et lite menneske inni magen. Og for meg har ikke alderen vært noen belastning i forhold til svangerskapet. Mannen min påstår at graviditeten har vært en liten foryngelsesprosess for min del:-) Føler meg egentlig ganske ung og sprek...

 

Lykke til med tiden som kommer.

 

Masse hilsner fra en høygravid 42 åring.

[juliglede]

Bestemora mi var 45 då ho fekk mi yngste tante. Alt gjekk fint og dei hadde stor glede av attpåklatten

[JoJoVi]

Takk for innlegget ditt gravid 67 modell, det var fint at høre at det går bra med svangerskapet og at dere gleder dere.

Med meg går det opp og ned, i det siste mest ned. Det har begynt å synke inn at det vokser en spire i magen min, og dermed kommer virkeligheta klaskende ned i hodet på meg/oss. Tusen tanker og spørsmål, men ingen svar. Mannen min føler seg helt ferdig med småbarnstiden, og er ingen støtte for meg i denne vanskelige tiden. Han har ikke bedt meg ta abort, men han er veldig usikker. Han har selvsagt også fått sjokk. Selv er jeg kjempe usikker og vingler noe voldsomt, i det ene øyeblikket ser jeg på barnevogner for i neste bli helt overveldet av tanker om en liten baby og hva den vil kreve av oss fremover. Stakkars liten.

I dag har jeg vært hos legen, hun bestilte ultralyd til i neste uke. Vi har bestemt oss for å finne ut om spiren ligger i livmoren, det er første steg. Grunnen er at jeg er erklært steril etter at begge eggstokkene sprakk som følge av en alvorlig infeksjon etter en operasjon. Det blir da en del arrvev og sjansen for graviditet utenfor livmoren er relativt stor. Hva som skjer etter ultralyden er usikkert, det er vel da vi må sette oss ned og snakke skikkelig. Min grubling har ført til dårlig nattesøvn, ligger kvalm og våken i tre-fire timer før jeg sovner. Nå er jeg sykemeldt i to uker, det trenger jeg, er veldig kvalm og har allerede begynt å kaste opp. Slik har jeg hatt det i alle svangerskapene.

Beundrer dere som klarte å ta valget om å bære frem barnet, dere er utrolig spreke og sterke.

[JoJoVi]

Synes det er en evighet siden jeg skrev dette innlegget og så mye har skjedd på den tiden.....Først sjokket, deretter alle samtalene min mann og jeg har hatt hvor virkeligheta slo inn. Sakte men sikkert begynte vi å forberede oss på at vi ville ha barnet. Det var en lettelse og han var med på alle ultralydene og var veldig interessert. Vi ble enige om å ta duotest og morkakeprøve, men vi kom aldri så langt. Spiren utviklet seg ikke og det var et bligthed ovum, dvs. blindt egg, normal utvikling av fostersekk og alle andre tegn på graviditet med forhøyet HCG, kvalme og hele pakka. Dette kunne jeg gått med veldig lenge hvis det ikke hadde blitt oppdaget på ultralyd. Hadde heller ingen blødninger.

 

I går var jeg til utskrapning etter at jeg tilsammen hadde hatt fire ultralyder, jeg ville være helt sikkert på at spiren ikke gjemt seg. Var da 7+2 uker på vei. Jeg er selvsagt lei meg, det er rart med det, vi hadde begynt å glede oss til en liten attpåklatt. Nå blir det ingen, vi blir ikke å forsøke å bli gravid og jeg må faktisk tenke på prevansjon for første gang på 7-8 år.

 

Ønsker lykke til med svangerskapet til dere andre modne gravide og takker for meg.