Ingenting positivt ved dagens ultralyd.

[Vera prøver]

Var på ul i dag og jeg hadde heldigvis en anelse at noe var galt. Babyen var normal stor og hadde to armer og bein og et lite hjerte om banket.. Og der slutter det positive. Nakkefolden var over 5 mm og hadde væske i kroppen, ikke nesebein og lekkasje fra hjerte og lever. Ble sendt rett til riksen for morkake prøve og nå venter vi på den.. Ca en uke venting på de første svarene. Og 3-4 for å få de endelige svarene.

Fikk beskjed at det var ca 50 % sjanse for at det kunne gå bra tross alt, men har ikke mye håp.

Han som tok ul sa at han hadde sett lignende og ungen hadde kommet frisk ut tross alt, men jeg synes at selv om h*n kanskje ikke har de "typiske" kromosomfeilene så er ikke feks en hjertefeil å ta lett på heller.

Det jeg synes er trist er at dette er mitt absolutte siste svangerskap også ender det slik.

 

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg

 

Har berre lyst til å gi deg ein stor klem. I morgon er det eit år sidan eg var i dine sko. Eit år sidan eg kom på ul, såg ein liten med bankande hjarte, armar og bein, men med nakkefold på mellom 4 og 5 mm. Turen gjekk til Riksen også for min del, men morkakeprøve og veldig tøff ventetid. Vil sende deg styrkeklemmar i denne ventetida. Den er ikkje enkel.

For vår del var hurtigsvara etter ei veke gode, men dei endelege svara etter tre veker viste kromosomfeil, og da vi kom på UL eit par dagar seinare var lille jenta i magen død. Håper inderleg at di historie får ein lukkelegare slutt... Det skjer jo absolutt at ting går heilt fint, sjølv om det er vanskeleg å klare å tru på det, og ein må jo også innstille seg på at det ikkje er sikkert at det går bra.

 

I tråden "Det gikk riktig dårlig på ultralyd" kan du lese historiene til meg og ei anna mamma viss du har lyst, men ikkje mist alt håper ved at det ikkje gjekk bra for oss. Det er håp!

 

Mange klemmar fra ei som veit litt av korleis du har det.

 

Har to, nr, 3 i hjartet, lillebror Håp i magen

 

 

[Tidemann]

Dette var ikke gode nyheter.. hvor langt er du på vei da?

- fikk også beskjed på ultralyden at barnet ikke hadde nesebein,mye vann i hode ventriklene osv osv...lista var lang og vond. Vi fikk påvist en kromosomfeil,vi gikk til termin med han...ble født 17 september,en mnd siden imorgen,,men han døde. jeg håper veldig på at det er minde alvorlig enn først antatt!

LYKKE LYKKE til!

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Huff for en beskjed å få og så tungt for dere den ventetiden dere går i nå uten å vite... Samtidig må du prøve å tenke at om det faktisk ER noe galt, så bra at det blir oppdaget nå for da kan dere ta et valg. Et valg om å ta abort eller å bære fram. Jeg har gått gjennom et svangerskap som var helt perfekt. Ultralyd og duotest gav positive utsikter... Men så får jeg altså et barn med kromosomfeil, og det kom som lyn fra klar himmel. Det er tungt å få et barn med kromosomfeil som vil trenge hjelp og tilrettelegging resten av livet. Jeg har mang en gang ønsket at jeg var i den situasjonen (som du er i nå) hvor det ble oppdaget på et tidlig tidspunkt slik at jeg var forberedt og kunne tatt et valg ut fra det. (Aldi så galt at det ikke er godt for noe..)

[Vera prøver]

Jeg er nå 14 uker på vei og føler at tiden løper fra meg. Vi er enige om at hvis det er noe galt vil vi ikke gå videre med svangerskapet.

Jeg har lest det mest om dette emnet på denne siden og føler meg i samme båt på en måte.

Under ultralyden og morkake testen følte jeg meg ganske ok, men da kvelden kom så kom også følelsene.

Har i flere år ønsket meg en unge til og mannen min har nektet, også blir jeg gravid ved bruk av p-piller og følte at det var en mening med det.

Men jeg har ikke følt meg trygg i dette svangerskapet, følt at det har vært noe galt.

Var engstelig de to siste gangene også, men ikke slik som nå. Vanligvis har jeg problemer med å holde på en slik hemmelighet, og vil gjerne fortelle verden at jeg er gravid. Og nå har jeg kun fortalt det til nære venninner.

Veit jeg må fortelle det til sjefen, for det vil jo uansett bli mer fravær uansett hva som skjer videre. Men føler at det er tungt å gå til det skrittet å få det gjort.

Prøver å få tiden til å gå, men når man skal ta det med ro så er det ikke så mye man kan finne på.

Kan ikke forstå at det skal kunne gå bra, det er jo så mye feil med den lille. Men et bitte lite håp har jeg latt meg ha for å komme over denne vanskelige tiden.

Er bare glad for at jeg ikke kjøpte den sparkebuksa

jeg så for noen uker siden..

[Vera prøver]

Det er mandag og føler nå at den oppturen jeg hadde i helga har forsvunnet. Er nok fordi at nå er hverdagen, da telefonen kan ringe, har kommet.

Hva vil de si? Vil jeg få et svar jeg forstår? Hvis det er dårlig nytt, hva da? Vil jeg måtte dra til fastelegen for å søke om avbrytelse av svangerskapet, skal jeg til mitt sykehus eller riksen?

Hvordan vil avbrytelsen foregå?

Og hvis alt er bra, vil jeg klare å slå meg til ro med det? Vil jeg få ekstra oppfølging?

Har levert sykmeldingen til jobben og pratet med en av de ansatte der da sjefen ikke jobber i helgene. Så håper hun nevner det for sjefen slik at jeg slipper å måtte fortelle det til henne også.

Har ikke fortalt det til våre foreldre da vi skal feire dagen til de to eldste til lørdagen og vi vil ikke ødelegge dagen for dem. Har mødre med veldig sterke meninger begge to, og vil nok ikke være enige.

Har kjent liv noen ganger og synes at det begynner å bli tung psykisk.

Har ei venninne som har vært gjennom noe lignende, men da skjedde alt så fort og hun var lengre på vei og slapp denne ventetiden.

[Lillevenn33]

Ønsker bare å gi deg en stor trøsteklem. Livet er urettferdig og det føles meningsløst at noen må gjennom dette. Håper og krysser alle fingre og tær at babyen din er frisk, selv om jeg skjønner at du er redd for det verste....

[Vera prøver]

Da har dommen kommet. Ungen har Downs. Og med tanke på de andre tingene som kom fram via ultralyden så ser vi ingen annen utvei enn å avbryte svangerskapet...

Så venter på telefon fra ahus med videre informasjon om hva som skal skje framover.

Gruer meg veldig, selv om jeg veit at dette er det eneste rette for oss.

Har så mye jeg må få unna i dag at jeg klarer ikke å få en reaksjon, men den kommer nok når man finner dyna i kveld. Tårene er ikke langt unna, men dytter de vekk og jobber videre.

I morgen skal de to eldste feire dagen sin og mor må være en hyggelig vert. Har utsatt dagen en gang før, så det er ikke et alternativ. Så jeg skal gjøre så godt jeg kan, og mer kan ingen forvente.

 

 

[Tobarnsmamma!!!]

Kjære deg.

 

Jeg har fulgt med deg her inne, men har ikke skrevet noe før. Fikk bare lyst til å gi deg en klem. For bortimot et år siden var jeg i en omtrent identisk situasjon - samme funn på ultralyd, samme diagnose. Det var bare én ting å gjøre.

 

Det er grusomt. Det eneste man kan gjøre er å ta det steg for steg og ta vare på hverandre. Og la sorgen komme fram så man kommer seg gjennom den.

 

Masse klemmer fra meg.

 

 

[Anonym bruker]

Mange klemmar til deg.

Vondt å høyre at det gjekk denne vegen.

Det vert nok ei hard tid framover. Ta vare på kvarandre. La tårene få kome når dei kjem etter kvart. Tillat deg sjølv både gode dagar og dagar da alt føles håplaust. Tenker på deg.

 

Mange klemmar

Har to, nr.3 i hjartet, lillebror Håp i magen

 

 

[Vera prøver]

I morgen skal vi på samtale på ahus. Ikke noe jeg ser fram til.. heller ikke den "siste" delen som vil foregå på onsdag..

Synes at det er godt å vite at det er noen der ute som bryr seg. Så takk til dere!!

 

[Anonym bruker]

Kjære venter nr 4...er downs virkelig så ille ...jeg skjønner at det ikke ernoe greit med de alvorlige feilene som er påvist,men...gir dere opp,er du sikker på at du er klar for å gi opp??Jeg mener ikke såre deg,vil bare at du skal være helt sikker på valget dere tar.

Lykke til uansett hva slutten blir,håper dere velger det rette for dere.

[shari_z]

Kjære VenterNr4,

 

Tenker varmt på deg i dag. Må være en forferdelig beskjed å få, og skjønner godt at dere tar den avgjørelsen dere tar. Synes det er så trist, og så vanskelig å være mamma og ikke kunne hjelpe ungen å bli frisk. Selv har jeg ikke fått den beskjeden, men fikk en annen, at det ikke lenger banket et lite hjerte og at ungen hadde dødd inni magen - i uke 30. Så selv om jeg ikke har måtte gjennomgå det samme som deg, så vet jeg hvor inderlig vondt det er å miste et barn.

 

Mange klemmer til deg. Ta godt vare på hverandre, og vit at det er folk der ute som tenker på deg og ønsker deg alt godt.

 

Stor klem

Shari

[Vera prøver]

Det er i dag to uker siden de satte igang prosessen med aborten av den lille. Var da 15 uker på vei. Er utrolig hvor "ferdige" de er når de er så små. Kjennes ut som som jeg kun er et stort åpent sår nå og alt kjennes vanskelig.

Hjelper lite at jeg sliter med å prate med min mann om hva jeg føler oppi alt dette også.

Og at jeg har skyldfølelse for at jeg føler lettelse over at det er over. At man slipper å vente på resultatet og det som skjedde den dagen.

 

Denne ungen var en "glipp" (det føles så feil å si det) , jeg brukte jo p-piller. Men jeg ønsket meg en unge til i flere år. Brukte pillene siden min mann ikke ville ha flere. Og jeg er stolt av at jeg ikke "glemte" dem. Orker ikke å begynne på p-piller igjen, ihvertfall ikke nå.

 

Jeg orker ikke å tenke på at dette skal være min siste erfaring med svangerskap og "fødsel". Men klarer ikke å snakke med mannen min, for jeg veit at han er like steil som før. Orker ikke høre han si det.

Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

 

Vil det bli bedre? Vil jeg klare å fortsette livet som det var før? Går det i det hele tatt ann?

 

Hadde en ma i 2000, men da visste jeg at vi skulle prøve igjen. Var tøft en god stund etterpå og var livredd for å miste igjen da jeg ble gravid. Men ble fulgt godt opp og de siste månedene av svangerskapet var jeg bare lykkelig.

 

Shari, takk for støtten.

 

 

 

 

[Vera prøver]

Til Anonym, ja for meg er downs virkelig så ille. Den lille erfaringen jeg har er ikke noe positiv i det hele tatt.Og med tanke på de andre feilene er det ikke sikkert at han hadde klart seg i det hele tatt. Da var det lettere å gjøre som vi gjorde når vi gjorde det, enn å risikere å miste han seinere i svangerskapet eller like etter fødselen.

 

Det var en vond tid og en vond avgjørelse å ta. Og selv om jeg har det helt for jævlig nå, så hadde jeg gjort det samme igjen i dag.

Jeg prøvde å si til meg selv at dette skulle vi klare flere ganger mens vi ventet på svaret og i tiden til samtalen i forkant. Men jeg klarte det ikke.

For oss er dessverre downs ille, og beklager hvis det sårer noen.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

jeg er anonym over som lurte på om downs var så ille..

Det var trist å lese,men mest av alt at du har det så tøft nå o.l..men selv om det sikkert hjelper lite nå,så blir det nok bedre med tiden. Kanskje du få en nr "5" en dag,når mannen din får ting litt på avstand,kanskje han tenker annerledes med tiden selv om han er steil nå som du sier.

Håper uansett at det går bra med deg videre.

Klem

[Mammatilmange´¯`•.♥.•´¯`]

Hei!

 

Jeg måtte bare inn å skrive litt til deg, for jeg tror jeg vet litt om hvordan du føler deg akkurat nå. Jeg har selv 3 barn og ventet nr.4. Alt var bra med babyen og i svangerskapet, men i uke 17 døde hun plutselig i magen.

Nå var ikke jeg i din situasjon ang. det å selv måtte velge å avbryte svangerskapet pga. feil med barnet, men jeg ville bare si til deg at jeg hadde gjort akkurat det samme som deg i din situasjon.

Det var jeg også fast bestemt på når jeg ble gravid, at det var ikke noe alternativ å få et barn med downs. Og det står jeg for fortsatt.

 

Når jeg fødte min lille jente i uke 17 var ikke det selvbestemt. Men jeg tenkte tanken når jeg lå der med henne i fanget. Hva om jeg en gang kommer i den situasjonen at jeg selv vil velge å avbryte et svangerskap fordi det er noe alvorlig feil med barnet...vil jeg da klare det etter dette.....

Og jeg har ikke endret mening. For meg er det ikke noe alternativ å få et barn med downs. Og det var det ikke for deg heller. Og det må andre respektere. Men all ære til de som mener at downs bare er en "bagatell". For meg er det ikke det.

 

Jeg vil bare utrykke all mulig støtte til deg. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier med å være " et stort åpent sår"...for det er akkurat slik man føler seg.

Har du hørt om Englesiden.com...? Et lukket forum for oss som har mistet barn fra uke 15 og senere. Det har jeg hentet mye trøst.

 

Jeg har så vondt av hvordan du føler deg akkurat nå. Du gjorde det rette for deg. Lykke til videre:-)

 

 

[shari_z]

Kjære deg,

 

Jeg tror det vil bli bedre en dag, og jeg tror du vil klare å fortsette livet. Ikke som før, nei, da du har mistet barnet ditt og den sorgen vil alltid bli der. Men en dag vil det ikke være så vondt lenger.

 

Jeg skjønner litt av hvordan du har det, med tanke på dette blir sannsynligvis ditt siste svangerskap, i og med at mannen din ikke ønsker flere. Jeg var i samme situasjon i mange år, og syntes det var ganske urettferdig at mitt siste svangerskap skulle være så vanskelig, og at spebarnstiden skulle være helvete, og at jeg aldri skulle oppleve å nyte et svangerskap eller en baby. Men så fikk jeg den muligheten igjen etter mange år, og heldigvis, tross alderen, gikk alt bra i svangerskapet og fikk en "enkel" baby. Men å tenke på at jeg aldri skulle få mulighet til å oppleve det igjen, det var vondt og tøft. Og jeg kunne heller ikke prate med min mann om dette, noe jeg synes ikke er riktig - men hva skal man gjøre med det?

 

Jeg ønsker jeg kunne si at du vil gå oppleve igjen å gå gravid og få et barn, men det kan jeg selvfølgelig ikke, dessverre. Men jeg håper at en dag om ikke så lenge, så vil mannen din snakke med deg og forstå hvor vondt dette er for deg og kanskje si seg villig til å prøve igjen. Men hvis han ikke gjør det, så håper jeg at en dag vil sola skinne for deg og du vil få glede av noe annet. Dette håper jeg jo uansett, egentlig.

 

Jeg bare lurer, men ga du et navn til barnet ditt? Jeg lurer på om det kunne hjulpet deg på noen måte? Mannen din trenger ikke være med på det, bare slik at du kan huske babyen din ved et navn? Eller lage et minnebok? Gjør noe fint, f.eks. kjøpe et blomst? Plante et tre til minne om barnet? Noe som du kan holde på, når sorgen over å miste barnet og det å vite det var det siste barnet? Bare noen tanker jeg kommer med. Jeg har også hatt en MA og en SA og har "kallenavn" på begge to, pluss at hvert år så kjøper jeg et sommerblomst til minne om dem. Min mann vet ingenting om dette, det er kun for meg. Jeg vet ikke om dette hjelper eller ikke, det er iallfall ikke mening å gjøre enda mer vondt for deg!

 

En stor, varm klem til deg. Skulle ønske jeg kunne ta vekk smerten av det hele greia for deg!

 

Tenker på deg.

Shari

 

 

[Anonym bruker]

Tenkte jeg bare måtte skrive et lite innlegg her jeg sitter med min lille "bagatell" med Downs som dere kaller det, på 4 år på fanget. Jeg var helt uforberedt da jeg fikk henne, og ultralyd hadde vi tatt i hopetall fordi størstemann ble født med tarmatresi. Ingenting ble oppdaget, verken nakkefolden eller hjertefeilen, og ikke var jeg gammel heller, så jeg fikk beskjed om at alt var i skjønneste orden. Jeg var også her inne, og fulgte med på debatter og gledet meg utrolig mye til å bli mamma igjen, forventningene var skyhøye, og vi gledet oss til å få kjærlighetsbarnet vårt Men..det er ingen selvfølge at man får et barn som er helt A4, man vet ingenting, og det må man ta med i betraktningen når man blir gravid, såpass realistisk må man være. Hvordan man reagerer når man finner ut at noe er galt er helt forskjellig fra menneske til menneske, og det finnes ingen mal på hva som er riktig eller galt.

Man kan f.eks få et barn som ser helt "friskt" ut, for så å finne ut etter noen år at man har fått et barn som er autist, sånn er det bare. Derfor.. Downs er ingen bagatell, men livet blir ikke Downs fordi om man får et barn med downs. Det er viktig at man får all den informasjonen man trenger for at man skal kunne ta et valg, og det gjelder ved alle typer "avvik". At man har sett noen, eller kjenner noen som har ... er ikke godt nok grunnlag for at man skal kunne foreta et valg, det er viktig at man snakker med noen som vet hva det handler om, setter seg inn i det, besøker noen som har små barn, og får den hjelpen man trenger for å finne ut av det. Det finnes mange typer informasjonskanaler, så bruk dem for alt de er verdt sånn at man virkelig vet hva det handler om når man står der å skal ta et valg. Når kroppen vår tar valget for oss , så har vi ingenting å stille opp med, men bortsett fra det så har vi faktisk et valg...

 

Hilsen mamma til to nydelige jenter

[Tobarnsmamma!!!]

Kjære deg, HI.

Jo, jeg tror også at du kommer til å bli glad igjen. Jeg er helt sikker på det, for sånn er det jo faktisk nesten alltid - forutsatt at man får gitt sorgen den rettmessige plass så man ikke får den igjen lang tid etterpå. Det må man bare sørge for.

 

Det er viktig å snakke med noen. Hvis det er vanskelig å snakke med mannen, bør du snakke med noen andre, venninner eller profesjonelle - du snakket vel forhåpentlig med en sosionom eller lignende på sykehuset?

 

Som jeg sa såvidt skrev over her, var jeg i en ganske lik situasjon for et år siden. Fikk samme ultralydfunn som deg, veldig tykk nakkefold og masse væske i kroppen på fosteret. Der gjorde at legen nærmest lyste dødsdommen på stedet, spørsmålet var bare å finne årsaken til de alvorlige feilene. Han sa at sannsynligheten var stor for at den lille ville dø under svangerskapet uansett, og da var vi ikke så mye i tvil om at vi måtte avbryte.

 

Etter morkakeprøve fikk jeg samme svar som deg, at det var Downs. Jeg regner med at du også fikk dystre utsikter for ditt foster. For meg er det veldig viktig å understreke at legen først så at dette var dødsens alvorlig, bokstavlig talt, og seinere fant ut hva årsaken var. For ja, så alvorlig kan Downs være, og jeg blir ganske provosert over at enkelte fremdeles synes å insistere på at det er en liten feil. Den kan gi alle utslag.

 

Men det vet jo du, jeg vil bare uttrykke min uforbeholdne støtte. Om noen hadde sagt meg for et år siden at jeg skulle være såpass glad som jeg er nå et år etterpå, og det uten å ha fått ny baby eller være gravid, ville jeg selvsagt ikke trodd det. Etter aborten var jeg nesten panisk opptatt av å bli gravid igjen, og ble det etter et halvt år. Dessverre endte det i en MA i uke 11. Etter det orket jeg ikke å gå så langt ned i kjelleren, men har i stedet konsentrert meg om å omrokere livet og finne tilbake til andre viktige ting. Jeg håper fremdeles jeg får nummer to en dag, men er så veldig glad for det jeg har.

 

De barna man har kan selvsagt ikke erstatte det eller dem man har mistet. Likevel må man være glad for det man har. Tenk, du har tre!

 

Stå på, gråt og få alt ut. Du vil reise deg etter hvert.

 

 

 

 

[Vera prøver]

Til dere alle sammen.

Jeg har ikke vært her inne på en stund siden jeg rett og slett ikke har orket. Men ting begynner å komme litt på avstand, jeg har fått bearbeidet litt ved å snakke med et par venninner, skrive en mail til mannen min (har ikke sendt den ennå) og lest litt i boka "Barnet som ikke ble".

Jeg fikk ikke pratet med noen på sykehuset, men de var nå veldig hyggelige og støttende alle sammen. Har ei venninne som hadde en senabort for noen år siden og skal møte henne i romjula. Håper å få pratet litt om denne opplevelsen da også.

 

Til du som lurte på om jeg hadde gitt ungen min navn, ja han har et navn. Selvsagt vil jeg nok si. For meg er det det eneste rette. Selv om jeg ikke deler det med andre enn meg selv. Ihvertfall ikke enda...

 

Tittet så vidt på englesiden.com, men følte meg liksom ikke hjemme der.

 

Jeg håper selvsagt at jeg skal bli kvitt "babysyken", men håper at mannen min forandrer mening etter hvert i stedet.

I det siste har han "hoppet av i svingen", så føler at han kanskje ikke er så negativ likevel. Han er jo klar over at det er en lite sikker prevensjon...

Fikk beskjed at det ville ta 4 til 6 uker før man fikk tilbake mens. Men er det regnet fra inngrepet eller fra blødningen etterpå??

 

Og i tillegg til at det virker som at "alle" rundt meg som vet om hva jeg har vært gjennom ikke sier et ord om det, akkurat som at det ikke skulle ha skjedd. Så sender min søster meg en sms og forteller at hun er gravid. Er veldig glad på hennes vegne, men føles litt sårt akkurat nå. Og jeg hadde blitt fornærmet hvis hun ikke hadde fortalt det for jeg veit de har prøvd. Det ironiske er at før ultralyden leverte hun tilbake lekegrinda hun hadde lånt og jeg sa til mannen min at vi ville nok få brukt for den selv. Nå står den ennå her i gangen og vrir om kniven hver gang jeg ser den. Har sagt til mannen min at den plager meg der den står, men ingenting har skjedd. Og om et års tid vil nok min søster låne den igjen....