Hvor harmonisk og stabil bør man være når man har barn?

[Dunder]

Hvor mye irritasjon og sinne bør man som voksen vise foran barna sine? Nå tenker jeg ikke på sinne rettet mot dem, men mer generell irritasjon over livets små og store irritasjonsmomenter.

 

Hvis dere er kjempeirritert på et eller annet, er det slik at dere klistrer på dere et smil for barna deres og later som dere er i kjempehumør?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg gidder ikke å klistre på meg et falskt smil om jeg er skikkelig sur for noe som jeg virkelig har grunn til å være sur for. Det er vel ikke bra for ungene om jeg ikke har lov til å ha ulike følelser, det samme gjelder jo dem, de har også lov til å være sure for ting.

 

Men av og til er jeg sur uten grunn, og da klistrer jeg på meg smilet. Det hjelper litt også, blir faktisk litt gladere av det.

[Emil & Røra]

Jeg er veldig dårlig på å skjule følelser. Prøver å ta meg sammen, men jeg har både hylt, grått og trampet forran barna. Greit nok med eldstemann som jeg kan prate med etterpå, men værre med ettåringen som bare blir lei seg og redd. Jobber med det, men søvnmangel og treåringstrass gjør ikke saken lettere.

 

Men, barn har også godt av å se et spekter av følelser så lenge det er nogenlunde forutsigbart og de får forklart ting i etterkant. Er man urimelig mot et barn så skal det få en unnskyldning! Jeg synes det er vel så ille med familier der alle tilsynelatende har det bra og er "glade" hele tiden. Lever baren slik så lærer de ikke å uttrykke seg når de har det vondt. Jeg har møtt mange slike barn på BUP med uforklarlige mage eller hodesmerter. Følelsene setter seg i kroppen i steden for å få utløp.

[Gjest]

Barn skjønner når smilet ditt er pålistra, og det er nok en rarere opplevelse for et barn og se at mammaen later som alt er ok når det ikke er det.

Dessuten tror jeg barn har godt av å se at alle følelser er ok, være seg sinne, glede, sorg, irritasjon osv.