Noen som er beinmargsdonorer her?

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat blitt blodgiver, og vært og tappet for første gang. Jeg har tenkt litt på å melde meg som beinmargsdonor også, men er litt "redd"... dere som er donorer, er det vondt? Vil så gjerne hjelpe de som trenger beinmarg, men er ganske pysete så er redd jeg ikke klarer det hvis det vondt...

[Anonym bruker]

Jeg er ikke blodgiver nå, er gravid. Men har vært det i mange år tidligere og har også meldt meg som beinmargsgiver. Men jeg har aldri gitt beinmarg. Det er ikke sikkert at man noen gang blir forespurt om dette selv om man har meldt seg som giver. Man blir først giver når det er noen med din aktuelle vevstype som trenger beinmarg. Vevstypen finner de ut via vanlige blodprøver. Så det er ikke noe ekstra å melde seg som giver altså.

 

Hvis du skal gi beinmarg så tar de ut beinmargen fra hoftebeinet, driller mange små hull og suger ut beinmargen. Den ene gangen jeg har sett på dette (har jobbet på sykehus) så var pasienten under narkose. Men det skal visstnok være litt vondt etterpå. Men det er jo verdt det, når man kan reddet livet til noen!

[shari_z]

Jeg var regelmessig blodgiver i mange år i USA og registrerte meg som beinmargsdonor for 14 år siden. Først i fjor (da jeg var gravid og IKKE kunne hjelpe), ble jeg kontaktet som en mulig beinmargsdonor. Men da hadde jeg også flyttet til Norge. Registreringen ble sendt over til Norge, og jeg står fortsatt på lista.

 

Poenget er at selv om du registrere deg, betyr ikke at du skal bli innkalt med det første. Og du har alltid rett å si nei.

 

Og så til det med smerte. Det er smertefullt å gi beinmarg, men siden det gjøres under narkose kjenner du ikke til det, og du får god smertelindring etterpå (selv om det beskrives som sårhet eller ømhet i området det ble tatt fra). De fleste sies å være i god form innen noen dager etterpå, og din egen beinmarg er tilbake til normal nivå etter 4-6 uker. Men jeg skal tro at hvis du faktisk har kommet så langt ut i prossessen, så er du glad for at du kunne hjelpe noen andre og tenker ikke så mye på smertene. Kan kanskje (ikke at jeg har vært beinmargsdonor, husk på det) sammenlignes med å føde: vet at det er vondt, men verdt når man får premien. Bare at premien her er at noen kanskje får en jul til, en bursdag til, eller enda bedre, 40 år til, med sine kjære.

 

Det som gjode saken for meg, var en plakat som hang i senteret der jeg ga blod. Det var bilde av en nydelig 4 år gammel jente med beskjed fra foreldrene hennes: Thank you for giving the gift of life, because we got one more Christmas with our daughter. Fikk meg til å gråte, og gjør det fortsatt i dag. Selv om transplantasjon ikke var vellykket i den stand at jenta fikk leve mange år til, foreldrene var så takknemlige at de fikk litt mer tid med henne. Jeg måtte bare registrere meg, kunne ikke hjelpe for det. Og nå som jeg er forelder selv, ville jeg ha gitt alt for å ha litt mer tid med ett av mine barn, hvis det var mulig. Snakker sånn generelt, mine barn er heldigvis friske.

 

Håper denne hjelper deg å bestemme deg, enten det blir for eller i mot. Du må være komfortabel med beslutningen, og du skal ikke straffes hvis du synes det blir for vanskelig. Husk det. Og du kan sikkert prate mer med de som har med donasjon å gjøre, får mer informasjon. Jeg finner selv ingenting på nettet på norsk, men om du kan lese engelsk, her er informasjon på engelsk: http://www.nmdpdallas.org/

 

God klem til deg som tenker på, og ønsker, å hjelpe andre.