Hva var størst overgang, fra ingen til 1 barn, fra 1 til 2 barn, fra 2 til 3 barn osv

[Anonym bruker]

hvordan og hvorfor.Fint om du rangerer:)

[Anonym bruker]

Skal ha nr tre nå, men alle jeg kjenner som har tre barn sier at der er verre og gå fra en til to enn fra to til tre.'

En mor til ei vennine sa noe sånt. "nr tre den bare henger med den" hun mente at da "kunne" og hadde mer erfaring så tingene gikk lettere!

[Anonym bruker]

0-1 definitivt størst!

 

1-2 gikk nok greiest.

 

2-3: merker at man nå er "en voksen for lite" av og til, men denne overgangen har også gått greit.

[Gjest losen]

Om en kun tenker på arbeidsmengden, vil jeg påstå at det var en større utfordring å få nummer 2. Å bare ha et barn var så lett, ikke noe jobb, ikke noe slit. Bare kos og en dans på roser.

Med to barn synest jeg derimot at det er veldig travel, og jeg føler jeg ikke strekker til. Knapt får jeg gjort det jeg må, og nesten alt utenom det helt basic med barna, det får jeg ikke gjort. Hus, hjem, kjæreste ting, sosialtliv. Nå merker jeg at det er jobb å ha barn.

 

Men det var jo en omveltning å få barn, altså å gå fra 0 til 1. Den ansvarsfølelsen jeg fikk, og tanken på at det skulle skje noe med barnet mitt var helt enorm. Det var litt sjokk for systemet.

[Anonym bruker]

Jeg har to. Synes helt klart at overgangen fra null til en var størst, men hverdagen blir selvfølgelig travlere med to.

 

[Gjest]

0-1 var størst. Fra å bare være oss som kunne disponere tiden vår som vi ville (var begge studenter) hadde vi plutselig en som krevde oss døgnet rundt.

 

2-3 var den neste største/verste overgangen. Mellomste var nesten 3 år, så det var veldig tungt å begynne på nytt igjen da følte jeg + at babyen var veldig krevende og hadde kolikk. Synes å ha nesten 3 års aldersforskjell mellom to barn er krevende, interessene blir for sprikende.

 

1-2 og 3-4 var omtrent like enkelt/greit. Ca 2 år mellom begge gangene, så var/er fortsatt i smårollingsperioden når neste kom og da ble det enklere å takle nye babytid synes jeg. Fikk/har da også rolige og greie babyer med både nr 2 og 4 (vesla er bare 2 mnd, men kjempesnill foreløpig, sover masse og gråter veldig lite).

[Fire småtroll]

Største overgangen var nok fra null til en, men jeg synes overgangen fra en til to var den mest slitsomme. Plutselig var det to barn som krevde meg hele tiden, var liksom aldri fri. To bleieunger, to som trengte hjelp til stelll, mat, påkledning osv. Andremann sov ikke om natta før han var 1,5 år og jeg var fullstendig utslitt..

 

Å få nummer tre var bare koselig, de eldste var da 3,5 og 6 år så de var ganske selvhjulpne. Ikke noe stress i det hele tatt å få nummer tre.

 

Nummer fire kom 21 mnd etter nummer tre og jeg må innrømme at jeg er sliten til tider. Har vært mye skriking (kolikk) og nattevåk med nummer fire, samtidig som en skal være en tålmodig og kjærlig mor for tre andre, det tar på. Men rutiner osv har gått veldig greit, begynner jo å bli godt trent i dette gamet nå

[Sånn kan det gå]

Overgangen var fra 0 til 1. Har man først barn spiller ikke antallet noen særlig rolle.

[Anonym bruker]

Jeg synes overgangen fra to til tre var den tøffeste.

Å få nr en var godt planlagt, etterlengtet og vi fikk et rolig barn.

Vi ventet lenge før vi fikk nr to og nr en var fortsatt en jente det var lett å hanskes med.

Når nr tre kom var vi en voksen for lite stadig vekk og vi hadde dessuten liten avstand mellom nr to og tre. Det kan hende at det var den korte avstanden som gjorde det mest slitsomt...