Følelser et døgn etterpå...

[knøttet 2007]

Vår lille klump hadde vært død i to uker da vi fikk se den på skjermen i går(var 8+3). Det var surrealistisk. Innerst inne hadde jeg ikke regnet med at det kunne skje meg. Worst Case Scenario liksom... (Selvfølgelig unntatt senaborter osv) Så sa gynekologen: "Jeg kan ikke se noe hjerte som banker!" Jeg hadde trodd jeg skulle begynne å hulke og grine, men måtte skjerpe meg for ikke å smile for jeg syntes det blir så komisk med sånne situasjoner. Det er ikke meg det hender liksom... Så dro vi hjem...fortsatt munter. "Det er lov å være lei seg, vi trenger jo ikke overdrive heller" sa mannen min. Jeg ringte foreldrene mine. "Du er jævla teknisk" sa mannen min etter samtalen.

 

Når noen ringte for å snakke syntes jeg det var vanskelig med sympatien deres. Det var lettere å konsentrere seg om de tekniske fakta liksom. Så virket pillene og det kom store klumper. Jeg ble litt giret da jeg fikk se klumpene i bindet og tørket av for å se bedre. Tror det var morkaka som lå der? Hudfarget slintre på ca 3 ganger fem cm med en klar streng på siden.

 

Har gått tur i dag, vært i butikken, det var slitsomt å se mammaer med babyer eller store mager akkurat i dag. Jeg gikk hjem, leste avisen, leste om sultkatastrofe i sør-Sudan med bilder til. Egentlig er jeg veldig takknemlig for livet mitt, for mannen og verdens beste lille toåring (som skulle bli storebror omtrent på treårsdagen)

 

Det er bare littegranne trist å ha tom mage igjen, litt vanskelig å innse fakta. Litt vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg.

[annemarg81]

Må si jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg hadde fortalt alle i familien 3 dager før, for jeg var jo 12 uker på vei. Men jeg hadde også sagt at jeg hadde vært flere ganger på ul pga blødninger, men siden jeg var så langt på vei så regnet jeg jo med at det skulle gå bra.

Å miste er jo bare noe som skjer alle andre.

Jeg også forklarte alle at det var jo noe galt og med alle blødningene, så hadde nok ikke den lille det bra inni der. Har jo to friske barn fra før, så jeg skal jo være glad for det. Moren min syns jeg oppførte meg merkelig, hun ble mer lei seg enn meg.

 

Det som er det værste er at min svigerinne er like langt på vei som jeg skulle ha vært nå, gruer og gleder meg til det syns mer på henne og babyen kommer.

 

Lykke til videre, så får vi trøste oss med at vi kan prøve igjen ;o))

 

 

[knøttet 2007]

Tusen takk! Ønsker deg lykke til også! Vi har jo fått det til før begge to, og har som du sier noe å være glad for. Det er allikevel litt sårt med de gravide i bekjentskapskretsen akkurat nå. Du var jo kommet mye lenger enn meg og jeg skjønner at du følte deg ganske trygg. Uff, vi går videre nå! Sender deg en stor klem=)