Noen som fikk hasteks etter at de ikke fikk full åpning?

[Anonym bruker]

Kan vi dele erfaringer? Jeg vet ikke om jeg orker å prøve på vaginal fødsel som blir så lang og slitsom som forrige gang, og vurderer å kreve planlagt ks neste gang. Vil gjerne ha en normal fødsel neste gang, men er redd det ikke blir slik nå heller. Var sååå sliten da ks ble utført at jeg knapt orket å ha med babyen min å gjøre. Forferdelig å måtte opp/ stå/ gå etter ks. Ingen kunne si hvorfor jeg ikke fikk mer enn 6 cm åpning og laaaaaang åpningstid( veldig psykisk og fysisk krevende). Noen som har lignende erfaringer her?

[Anonym bruker]

Hei,jeg har lignende erfaring.

Jeg hadde haste ks med begge barna.

Gikk til full åpning ved første etter ett døgn med veer,men barnet hadde snudd seg i stjerkekikkerposisjon en gang mellom 8-10 cm og kilt seg fast.

Med andremann var jeg helt besatt av å få det til vaginalt,men siden livmoren var svekket etter første ks,fikk jeg tidsbegrensning,så etter 15 timer og 8 cm sa legen stopp. Dette barnet var gjennom bekkenet,men lå skjevt med hodet og kom ikke forbi siste "kant"........

Jeg er der at jeg ønsker å få prøve vaginal fødsel igjen neste gang,men får nok ikke lov til det ettersom livmoren er så svekket etter to ks,så dette har vært en sorgprosess for meg.....

[Anonym bruker]

Fødselen startet på kvelden og kom inn på fødeavdelingen dagen etter med 4 cm etter en slitsom natt med lite søvn.

Iløpet av dagen ble det 6 cm. Og der var det stopp. Prøvde med akupunktur, tok vannet, satte riefremmede drypp. På kvelden ble det satt epidural slik at dryppet kunne settes på full styrke, noe som gav svært intense rier, men dessverre ellers ingen effekt.

Til midnatt hadde jeg hatt 3 skift med jormødre, studenter og leger som hadde kikket på målingene og stukket hendene opp i underlivet på meg. Hadde da holdt på i over et døgn. Senere på natta ble det bestemt hastesnitt, var da så sliten at jeg var glad det endelig skjedde noe.

Barnet ble forløst, men fikk det ikke opp til meg. De viste det fram ved å holde ungen i en helt håpløs vinkel for meg som lå fastspent på oprasjonsbordet såvidt jeg fikk et glimt av noe intullet i et pledd Var så sliten at jeg ikke klarte å si noe eller be de ta ungen opp til meg. Så forsvant far og barn til fødeavdelingen og jeg falt bort.

Våknet ca 2 timer senere på oppvåkningen midt i natta. Der kunne jeg for første gang på over et halvt år se nedover kroppen min og faktisk få øye på føttene mine. Magen var borte og det samme var ungen min. Der måtte jeg bare ligge uten unge eller informasjon i to timer til, til de fikk tid til å trille meg til fødeavdelingen slik at jeg faktisk kunne få møte og holde barnet mitt. Disse timene synes jeg var lange og triste.

I ettertid fant ingen ut hvorfor det stoppet på 6 cm. Nå er jeg gravid igjen og redd for å prøve å føde vaginalt som sist og så likevel ende opp med hastesnitt når jeg er så sliten som sist.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at du er redd,det er jo ikke noe rart!!

Jeg for min del hadde fine opplevelser med begge keisersnittene: fikk ha barnet liggende på brystet mens jeg ble sydd og fikk ha det hos meg på oppvåkningen etter bare halvannen time,så jeg følte meg ikke snytt for den første kontakten.

Jeg var også gjennom tre skift og x antall personer som måtte undersøke meg,men følte aldri det som traumatisk. Vi opplevde nok dette ganske ulikt,for jeg har hele tiden vært glad for at jeg gikk gjennom mesteparten av fødselsforløpet før hastesnittene-ellers ville jeg følt meg enda mer snytt liksom. Jeg har skrekken for å måtte ha planlagt ks,fordi det føles så veldig feil og unaturlig. Jeg ønsker og synes det er riktig at det skal være smertefullt og slitsomt å få barnet ut! Jeg virker kanskje sprø,men sånn føler jeg det bare:)

Det er jo ikke sikkert det er noen spesiell grunn til at du bare gikk til 6 cm....det kan ha vært ren uflaks,eller kanskje du ikke åpner deg fullt-noen gjør ikke det,men neste gang kan det jo hende det går helt fint!.... Det som er sikkert,er at de aldri vil la deg ligge i fødsel like lenge som sist og du vil få utrolig god oppfølging fra begynnelse til slutt,for at opplevelsen din skal bli så god som mulig og fordi livmoren ikke vil tåle å ha veer like lenge-dette er i alle fall en trøst mtp å gjøre et nytt forsøk:) Men du skal jo ikke presse deg selv til noe hvis du føler det for traumatisk og vanskelig å gjennomføre en ny fødsel. Jeg regner med du får planlagt ks uten diskusjon om du ønsker det.

Jeg for min del skal undersøke mulighetene for å få prøve en siste gang med tidsbegrensning,ev om jeg må på et annet sykehus. Jeg har et så utrolig sterkt ønske om å få oppleve å presse barnet ut,så jeg gir meg ikke uten "kamp";)

[gifthjemmemammatilto]

signerer her,jeg-det er meg som har skrevet begge de to innleggene over,så er det lettere å skille på det om noen andre skriver som anonym;)

[Anonym bruker]

Men jeg vil jo ikke ha planlagt keisersnitt. Jeg vil banne og svette og presse til jeg tror jeg dauer og klemme ut min egen, rynkete, uvaska lille baby og morkaka etterpå. Så det så.

 

18:55

[Anonym bruker]

Noen som vet om man kan få ekstra samtale i forkant av fødsel for å snakke om hvordan man ønsker det?

Forrige ungen var i god form når den kom ut, så ville gjerne hatt den på brystet litt før de stakk av med den. Må man kanskje skrive brev til sykehuset om slike ønsker?

 

Uff, kjenner jeg vil bli bra skuffet om denne fødselen ender i hastesnitt.

 

Men er jo selvfølgelig glad for den gode hjelpa fødende og barna har i Norge, og for at jeg får frisk og fin unge. Fødselen er jo en veldig liten del av livet med barn sånn i den store sammenhengen.

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg kom meg bare til 5 cm etter 4 døgn med rier. Da jeg endelig ble innlagt (etter å ha blitt sendt hjem 3 ganger på 2 dager pga ingen åpning selv om jeg hadde regelmessige rier) gikk jeg gjennom 4 jordmor skift før de ble ks. Vet heller ikke hvorfor jeg ikke kom meg lenger enn til 5 cm. Men siste 1,5 timen hadde jeg en enorm trykketrang under rine og jeg kjente at jenta stod og stanget. Skal be legen om henvisning til å ta røntgen av bekkenet når jeg er på 6 ukers kontrollen... Vet ikke om jeg tør å bli gravid igjen. Selve fødselen synes jeg ikke var så traumatisk, men hatet barseltiden etterpå. Jeg fikk infeksjon etter ks og ble veldig dårlig.

[gifthjemmemammatilto]

Synes du skal kontakte fødeavdelingen og be om tid til samtale eller snakke med din jordnor,kanskje hun kan "henvise" deg til samtale.

Ikke sats på brev-jeg skrev en hel A4 side på dataen om hvordan jeg opplevde forrige og med håp og ønsker for neste,men når jeg var i fødsel og kom inn fant de det ikke,og jeg hadde så store riesmerter at jeg nesten ikke greide å prate,så det ble mye styr med å prøve å forklare. Ta i så fall med deg en kopi av brevet-det burde jo jeg gjort:/

Og,ja-klart vi er takknemlig for fødselshjelp og friske barn-det er jo ikke det... Men en fødselsopplevelse er en stor ting i en kvinnes liv,som setter dype spor i hukommelsen/følelseslivet og er noe hun opplever kun få ganger,så det betyr mye!

Jeg fødte med haste ks nr.2 for over ett år siden,men synes fortsatt det er sårt og vondt å snakke om/tenke på at dette antagelig var min siste sjangse til å oppleve naturlig fødsel,og ikke fikk det til........

Mange mener nok det er tullete å bry seg om det,men slik er det bare....

[Carla78]

Vi må nok innse at mange ikke forstår denne viktigheten med å oppleve den naturlige fødselen. Selv har jeg også gått igjennom (og har også kanskje) en sorgprosess fordi mine fødsler endte opp i haste-ks. Den første pga av lav aktivitet og puls på babyen ( ingen åpning), den andre etter å ha blitt igangsatt og hvor det etter 2 døgn bestemmes ks ( 6 cm åpning). Etter fødselen sa alle at jeg måtte sette pris at det gikk bra og at jeg skulle sette pris på de barna jeg har. For meg sa det meg bare at de ikke forstår følelsene mine. Litt vondt å få slike bedreviter-kommentarer. Selvfølgelig setter jeg pris på at det gikk bra!! Men det gjør ikke opplevelsen av det noe bedre. Samtidig slet jeg med en tung barselstid og mange tunge tanker og tårer.

 

Jeg forstår godt at noen etter å ha opplevd haste-ks, ikke ønsker å gå igjennom det igjen. Men, hvis jeg hadde hatt muligheten til å føde naturlig, selv etter disse dårlige fødselserfaringene, så hadde jeg tatt den.Slik du beskriver det, giftogtobarn, slik føler jeg det også.

 

(Kanskje jeg ikke svarer direkte på trådstarters spørsmål nå da men)

[gifthjemmemammatilto]

Leste denne sist,Carla78:)

Veldig godt å dele like tanker!....

Jeg har også fått høre så mye at "det er vel samma hvordan den kommer ut,så lenge den er frisk" og det er jo riktig,men følelsene våre er vanskelige å styre med fornuften.....

Du har hatt vanskelige fødselsopplevelser,ja.....

Håper i det minste dere kan få fler om dere finner ut at dere vil det.

Det er nok ikke mye håp for meg å få føde naturlig heller,men jeg vil i det minste prøve å få til en avtale om at fødselen kan få starte av seg selv og at jeg får et "planagt haste-ks" ,ev en kort tidsbegrensning på åpningsriene,om ikke annet.......om vi vil og kan få fler senere...

[frøet76]

Hei! HI skriver nå: Godt å dele erfaringer og innse at andre har tilsvarende opplevelser som jeg hadde. Sliter ennå med dårlige tanker om kroppen min- at den liksom ikke klarte å føde. Blir så provosert av slike "fødemaskiner" som forteller sine suksesshistorier. Men innrømmer at jeg gjerne ville vært i deres sko! Har hatt innkalling i ettertid ang ks på sykehuset, men de ville ikke love meg noe planlagt ks neste gang. Dette var KK i Bergen. Nå er jeg litt usikker på hva jeg egentlig vil. Vil jeg prøve å føde en gang til- eller ikke? Hvis jeg skal prøve naturlig, skal jeg KREVE at de tar ks hvis fødselen trekker i langdrag. Jeg hadde faktisk fødselsangst i forkant av fødselen, og gikk til samtaler med psykolog lenge. Denne gang er jeg mer redd for at ungen skal bli skadet fordi fødsel trekker ut etc, enn for meg selv /smertene. Syns det er trist at jeg liksom fikk rett angående det jeg trodde på forhånd: Min kropp ville ikke klare å føde! Ingen var enige med meg, selvsagt. Men jeg fikk redd. Det gikk med meg som med min mor. Men ingen lege ønsker å se at det kan være en sammenheng. Selvsagt er jeg glad for muligheten for haste-ks, og glad for at det tross alt gikk bra med minsten. En kan likevel ha to tanker i hodet samtidig, og føle sorg over det kroppen ikke klarte. Og sorg fordi en kunne ha vært mer tilstede for barnet i etterkant hvis det hadde vært en normal fødsel, og ikke haste-ks. Jeg fikk ha baby hos meg rett etterpå, ammet også kort tid etterpå. Men var så sliten og søvnig og dopet at jeg ikke ville... Er misunnelig på de som føder raskt og som kan kose med baby etterpå og stå på beina. Jeg ble tvunget på beina innen et døgn- og det var for j.... Og måtte ha kateriseres- og fikk urinveisinfeksjon som jeg måtte KREVE antibiotika for. Var altså superdårlig og sliten i dagesvis/ukevis. Derfor skulle jeg gjerne ha født naturlig. Den som lever får se, om det blir noen naturlig fødsel på meg engang. Foreløpig er jeg ikke gravid. Skal få time til undersøkelse av bekkenet snart. Hadde forøvrig en stjernekikker- kanskje fordi det var for trangt i bekkenet?

[AO3]

Carla78: Veldig fine innlegg fra deg! Jeg kjenner meg så godt igjen! Jeg har et haste-ks bak meg, tatt på et veldig sent stadium i fødselen, og for meg har det vært en svært traumatisk opplevelse og en stor sorg jeg fremdeles bærer med meg, ett år senere. Det er bedre enn det var, men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å føle at det er ok. Jeg tenker fremdeles på dette hver eneste dag, og gråter ganske ofte. Jeg har også møtt mange som sier at "det viktigste er jo at det gikk bra til slutt", "det viktige er ikke hvordan babyen kommer ut" etc etc - det er jo godt ment, for all del, men de som sier slike ting har faktisk ikke peiling. Heldigvis - for dem! Men det føles enda verre for oss som så gjerne skulle ha opplevd en normal, vond, men fin fødsel.

 

Jeg kommer aldri til få oppleve en normal fødsel. Jeg har for trangt bekken til å føde. Ja - jeg er takknemlig for at jeg er født i Norge, og ikke for f.eks. 100 år siden. Da hadde hverken jeg eller sønnen min overlevd. Jeg skulle gjerne visst om bekkenet før fødselen, slik at jeg hadde sluppet å gå gjennom en hel fødsel før det ble ks likevel. Samtidig er jeg glad for at jeg, tross alt, vet hvordan det er å ha en rie og å presse. Det høres kanskje merkelig ut, med tanke på at jeg fikk fødselsangst i etterkant, og at hele fødselen var fullstendig forgjeves, men man tenker ikke bestandig så logisk. Kanskje hadde jeg følt det som et savn hvis jeg aldri hadde prøvd?

 

Likevel - det er LOV å føle seg skuffet, sint og redd, og at andre bagatelliserer følelsene, gjør det hele enda verre.

[gifthjemmemammatilto]

Hei,frøet76.

Vil bare berolige deg litt: Jeg ble fulgt med argusøyne av lege og jordmor fra første stund når jeg kom inn i fødsel for andre gang. Med førstemann hadde jeg holdt på ca ett døgn,fått full åpning,men hadde en stjernekikker som hadde dreiet seg rundt underveis på de to siste cm og kilt seg fast. Legen sa det ble feil hodevinkel i bekkenåpningen og at det var derfor barnet satte seg fast,ikke pga smalt bekken. Men nr.2 ble det også akutt ks etter 15 timer- da fikk jeg ikke lov til å prøve lenger,selv om jeg ville fortsette og barnet ikke var i risiko. De ville ikke ta sjangsen på at jeg skulle bli mer utslitt,at livmoren skulle revne eller at barnet skulle bli utslitt,så da sa legen stopp! Denne gangen var hodet gjennom bekkenet og forbi det smaleste partiet,men lå skjevt (så legen når han åpnet meg) og kom seg ikke forbi den siste "kanten". Jeg var så nære,så nære.....

Men poenget da er at du antagelig vil få utrolig god oppfølging ved fødsel nr to og at de heller gir ks for tidlig enn for sent! Du kan antagelig bare si NÅ!-så triller de deg inn til opersajon;)

[gifthjemmemammatilto]

o p e r a s j o n....

[gifthjemmemammatilto]

Hei,meg80.

Min fødselslege ved andre akutte ks sa at det ikke var forgjeves å gå gjennom føsdelsforløpet først selv om det ble ks,fordi dette forbederte barne bedre på å komme ut,lungene ble klemt og tømt osv..... og som du skriver.vi vet i hvert fall hva det vil si å være i fødsel og ha rier-jeg for min del ville følt meg mye mer snytt om jeg ikke engang hadde fått oppleve det!

Jeg forstår dine følelser så godt...jeg tror heller aldri det vil føles helt ok å ikke ha fått født naturlig,og bærer fortsatt sorg,over ett år etter andre akutte ks.....har også grått mye pga dette!

[AO3]

giftogtobarn: Ja, jeg vet også dette med at det er positivt at barnet blir stresset under fødsel, at dette er en forberedelse til det første åndedraget. Det er jo bra at i alle fall NOE er positivt. Men alt i alt er det nok mer negativt enn positivt ved akutte ks vs planlagte ks...

 

Ting ble jo slik de ble, slik er det bare. Utfordringen er jo å finne en måte å leve med det på, uten at det utgjør en belastning i hverdagen. Jeg føler jeg har kommet et bra stykke på vei på det punktet, selv om jeg nok har langt igjen. Det er en stor ting i livet vi aldri vil oppleve - men vi fikk i alle fall "premien" i enden likevel, nemlig levende og friske barn. Det er ikke alle her i verden som er så heldige. Det forsøker jeg å si til meg selv når jeg synes synd på meg selv!