Hvor mange ganger orker dere å prøve?

[Erle79]

Da var symptomene mine borte over natten, og det er vel rimelig sikkert at jeg går abort nr. fire i møte. Skal på planlagt UL torsdag formiddag, så får vel dommen da...

 

Spørsmålet mitt til dere er: hvor mange ganger orker dere å forsøke å få barn? Har dere noen grense?

 

Jeg begynner å nærme meg antallet hvor jeg ikke lenger vet om det er verdt det. Jeg har en nydelig datter fra før (hadde nok kjempet hardere om jeg ikke hadde hatt det), og begynner å lure på om jeg bare skal nøye meg med det. Jeg føler at jeg kaster bort de beste årene av livet mitt på å stresse med denne graviditeten som aldri kommer i mål...

 

Og jeg begynner også å vurdere adopsjon. Jeg må jo ikke på død og liv føde dette barnet selv...

 

Er det bare meg som tenker sånn?

[lioness*]

Hei,

 

Skjønner godt din frustrasjon. Håper at det går bra denne gangen selv om du har en dårlig følelse...

 

Jeg har mistet tre ganger, og da vi trodde vi hadde mistet en fjerde (legen fant ikke hjerteaktivitet på ul og ba meg forberede meg på utskrapning uken etter) var jeg bare helt knust. Da var jeg usikker på om jeg orket mer, på tross av at vi ikke har noen barn. Mirakuløst nok så levde den lille spiren likevel og jeg er nå 25 uker på vei men det vi håper er en frisk liten gutt. Men vet ikke hva jeg hadde valgt om vi hadde mistet, det er utrolig tøft å oppleve dette gang på gang.

 

Har dere blitt utredet? Noen svar? Vi har akkurat fått vite at årsaken til våre aborter er at jeg er bærer av en kromosomfeil, noe som kom ganske sjokkerende på meg. Men da har vi i alle fall en forklaring. Bare 4 % av de som utredes for habituell abort får utslag på dette, så det gjelder jo mindretallet.

 

Lykke til på torsdag. Skal krysse fingrene for deg!

[Luddes mamma]

Hei Erle79

Vet akkurat hvordan du tenker. Jeg gjør det selv.

 

Jeg har forsøkt å sette en grense, men har ikke klart det så langt. Har mistet 5 ganger, og sa når jeg mistet den tredje at jeg ikke gikk lengre enn til 4 forsøk... Nå er jeg igang med forsøk nr 6.

 

Jeg har en sønn på snart 4 år, så jeg er i samme sitasjon som deg. Har alltid tenkt at jeg skal ha 2 barn, vil så gjerne at han ikke skal bli "alene", så det er vel derfor jeg ikke har gitt opp ennå.

Tror nesten jeg er mer redd for å slå meg til ro at det ikke blir ett barn til, enn å miste en gang til. Rart med sant.

 

Men går det ikke denne gangen, må vi seriøst vurdere å gi opp. Jeg er 36, føler som deg at jeg ødelegger gode år, på kommende små depresjoner og en streven etter noe som jeg ikke kan få. Men jeg har ikke noe lyst til å ta den avgjørelsen.

 

Adopsjon har vi ikke vurdert. Hadde jeg vært uten sønnen min så kanskje. Da heller kanskje et avlastningshjem for barn i vanskligheter.

 

Lykke til på torsdag!

 

 

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke alene!

Jeg har ikke klart å få barn i det hele tatt, men uansett om man har fra før eller ikke regner jeg med at ønsket fortsatt er veldig stort.

 

Jeg har nå mistet fire ganger, to SA og to MA, hver gang rundt uke 7. Nå er jeg 8+4 og håper...

 

Jeg begynte å blø i uke 5 og trodde det gikk galt igjen.

Både fysisk og psykisk kjente jeg at nå var det stopp.

Kroppen min er sliten av behandlinger og hormoner, hodet mitt er utslitt av alle opp- og nedturer.

 

Tanken måtte tenkes, hvordan vil livet se ut uten barn? Ikke bare trist. Savn? Definitivt.

Ødelagt liv? Nei.

Tærer det på forholdet? Ja, til dels.

Har jeg helse til å fortsette? Nei.

Det var et trist øyeblikk, men på en rar måte godt også.

 

Ja, jeg har flere ganger følt at jeg har kastet bort gode år på mas, stress, planlegging, forventning, skuffelse, håp, sorg, mensen meg her og ikke mensen meg der:-)

Er jeg kvalm? Og er jeg kvalm NOK? Er brystene fortsatt ømme? Føler meg som en blanding av egoist og hypokonder.

 

Som nevnt har den lille holdt seg fast gjennom det som er den verste perioden for meg. Jeg ble veldig overraska da skjermen viste det som bare kunne være et bankende hjerte.

Det verste er at jeg ennå ikke tør å tenke tanken at dette går bra. Tør ikke helt å slippe gleden til. Men i dag er jeg litt mer glad enn i går, og i går var jeg litt mer glad enn i forgårs...

Sånn går nu dagan:-)

 

 

Jeg håper du finner svaret som er riktig for deg.

Sender deg en stor klem:-)

[Erle79]

For å følge opp denne, svangerskapssymptomene tok en pause, men de kom faktisk tilbake igjen noen dager etter, og jeg er fremdeles gravid. Startet på uke 10 i dag! Jeg får kjempegod oppfølging av spesialist, og går til UL hver eneste uke frem til uke 14. Det er utrolig deilig å endelig få positiv tilbakemelding på hva de ser inne i magen!

 

Det kan fremdeles gå galt i dette svangerskapet, jeg vet det, men jeg har uansett fått tilbake troen på at dette kan jeg klare, jeg SKAL klare å få et barn til! Og jeg er jo skoleeksempelet på at bare én gang til er det som trengs for at det skal gå bra... For kanskje det ikke finnes noen grense for hvor lenge vi skal prøve, disse årene med prøving fører jo til et liv fullt av glede, hvis det går bra...

[Ventura]

Nå ble jeg skikkelig glad! Jeg krysser fingrene for deg:-)

[Erle79]

Jeg må jo bare heise denne tråden. Jeg skrev dette innlegget for få måneder siden, tydeligvis rimelig fortvilet og klar til å gi opp og slutte å forsøke. Men nå sitter jeg her med stor mage; er i uke 20, har vært på ordinær UL og alt er i den skjønneste orden! Vi skal få en liten jente i slutten av mai!

 

Svaret på spørsmålet om hvor mange ganger man orker å prøve må jo bare være - EN GANG TIL! For kanskje det er akkurat da det klaffer. Stå på jenter, plutselig går det bra!

[Ele]

Så koselig å høre! Og du har så utrolig rett; EN GANG TIL!

[Håpet ble virkelighet!]

Er kjempekoselig å høre at det går bra med deg Erle, håper jo det skal bli min tur også i dette nye året vi starter idag! Lykke til videre du får holde oss opdatert de neste mndene også! Godt Nyttår!