Deprimert av svangerskapet? Litt lang...

[Anonym bruker]

Jeg er i 20'ende uke og har de siste 2-3 ukene følt meg følelsesmessig helt utafor. Ofte er jeg sur og sint og/eller plutselig veldig lei meg. Jeg våkner opp om morgenen og føler at alt kommer til å gå galt/alt er håpløst, ingen bra start på dagen kan du si!

 

Flere ganger har jeg angret på hele graviditeten, både for det den gjør med kroppen min og for alle de tingene jeg ikke lenger kan gjøre. Jeg vet selvsagt at det er overfladisk å tenke slik, men hjelper ikke når jeg sitter og strigråter på do:( Jeg gråter igrunn veldig mye, ikke av triste ting på tv, men bare fordi alt syntes så håpløst.

 

I dag var vi å så på barnevogner og jeg synes det var helt forferdelig. Ble bare utrolig stresset av å være i en butikk med så mye barneting og tanken på at det faktisk er veldig mye en må kjøpe inn fikk meg nesten til å bli panikkslagen. Vi har enda ikke kjøpt inn en eneste barneting og jeg orker ikke tanken på at vi må gjøre det en dag.

 

Mannen min er veldig forståelsesfull og prøver å trøste så best han kan, men som oftes tenker jeg bare at dette er hans feil, at han gjorde meg gravid. Det er det selvsagt ikke, vi har prøvd i over ett år og vi var begge utrolig glade når testen endelig var positiv. Derfor skjønner jeg ikke helt hva som skjer nå, jeg har gledet meg så lenge til dette og når det først skjer så blir jeg fryktelig lei meg?!

 

Jeg håper dette er kun er hormoner som går over etterhvert og ikke noe som vedvarer. Har lest at om noen mødre som ikke får denne morskjærligheten når barnet blir født og jeg er selvsagt livredd for at dette skal skje med meg!

 

Er det noen andre som har opplevd liknende? Og når gikk det i såfall over?

 

 

[Tnica]

Hei!

 

Synes det var trist å høre at du er så nedenfor, å være gravid skal jo være en hyggelig opplevelse!

Mest sannsynlig er det nok bare alt for mange hormoner som farer rundt i kroppen din og som vil gi seg etterhvert:) Men du kunne jo kanskje tatt det opp med legen eller jordmoren din?

 

Jeg skjønner godt at en blir overveldet av alle de barnevognene (og annet utstyr) som finnes i dag, har selv opplevd å bli litt småstresset av å lete rundt i jungelen av forskjellige vogner! Men bare slapp av, du har god tid på deg ennå og alt må jo heller ikke handles inn med en gang;)

 

At du ikke skal bli glad i babyen din bør du ikke uroe deg for, det skjer ytterst få. Dessuten er det mange som rett etter fødselen ofte ikke får så overveldende følelser som de kanskje trodde de skulle få, men det har vist seg at fornandrer seg fort!

 

Håper det går bedre med deg fremover og lykke til videre!

[Anonym bruker]

Ja er som Tnica sier, at med en gang barnet kommer, så kan mange (men ikke alle) få en form for angst. Min svigersøster fikk det med sin første sønn, hun ville ikke ta på han eller noen ting de første 3 timene, Men når hun først fikk han i armene da, da var det gjort:)

 

Jeg er 19+4 å det har gått sånn opp og ned meg meg også. jeg har gråtet mye (på badet som deg),vært i helt ufyselig form fra dagen starter til jeg skal legge meg igjenn. Er veldig forskjellig fra kvinne til kvinne, men jeg har alltid vært "avhengi", og få mens en gang i mnd, ellers blir jeg skikkelig dårlig form. så nå som jeg snart ikke har hatt mens på 5 mnd, har jeg hatt mine uker med at alt er bare dritt. Går veldig opp og ned nå, så jeg tar bare en dag av gangen.

 

Men Jeg er ganske så sikker på at dette bare er en liten hormonell sving,som går over.. Lykke til=)

[Samanta Fox]

Jada jeg kjenner meg godt igjen i hva du skriver. Jeg har også hatt tunge stunder de siste ukene og strigrått i timesvis på badet. Våknet tidlig opp og grublet. Selv er jeg økonomisk bekymret og føler dessuten at den ene deltidsjobben som kunstner overhode ikke gir noen mening for meg lengre. Det kan være vanskelig å forstå at hormonene setter så mange følelser i sving.

 

Men jeg vet det er mye å tenke på som gravid, hele livet skal jo endre seg nå om du venter ditt første. Da jeg ventet mitt første barn for 10 år siden turde jeg ikke engang å gå inn i en klesbutikk for babyer, følte jeg overhode ikke hadde noe der å gjøre. Det var så vidt jeg fikk handlet noen klær rett før jeg fødte så jeg hadde noe til babyen på hjemveien fra sykehuset.

 

De fleste opplever også et hormonfall etter fødsel som gjør de litt triste av hele opplegget. "Tredje dagen gråter du" sa en kollega til meg forrige gang. Det fnøys jeg av, men stortutet hele 3 og 4 dag på sykehuset. Man kan føle seg melankolsk i uker etter fødsel, gjerne på kveldstid.

 

Morsfølelsen og tanken på at man er en sterk urkvinne som vet hvordan alt skal håndteres etter man har fått barn, er det bare å børste under teppet så lenge. Man føler seg kanskje ikke helt glad, man føler seg redd, rådløs og håpløs. Det er helt naturlig å føle seg slik.

 

Jeg ville snakket med jordmor, som andre nevner her. Passet på at jeg fikk snakket skikkelig ut om dette, at dette bekymrer deg. Jeg skal gjøre det selv ettersom jeg fikk vedvarende fødselsdepresjoner fordi jeg ikke fikk til å amme blant annet.

[Anonym bruker]

Hei, HI her!

 

Jeg er så takknemmelig for fine tilbakemeldinger og ikke minst at det finnes flere der ute som har det som meg! Jeg visste jo at hormonene ville svinge i denne tiden, men en får jo alltid høre at dette skal være en slik lykkelig stund og ingen av mine venner har noen gang fortalt meg noe liknende.

Samatha Fox: dette er vår første og sikkert derfor alt føles så "stort". Og godt å høre at flere ikke er de "perfekte" mødre helt fra starten av!

 

Uansett så tror jeg at jeg skal ta det opp med jordmoren min, så kanskje jeg får noen gode råd der også.

 

Tusen takk igjen alle sammen, dere aner ikke hvor godt dette gjorde meg!